Det er lett å finne ut om du liker Time Gentlemen, Please! Bare last ned Ben There, Dan That fra Zombie-Cows webside og spill det. Det handler om Ben Ward og Dan Marshall, to pek-og-klikk-entusiaster som vet at de er med i et spill siden de skrev det selv. Det betyr ikke at de vet hva som foregår, men de ser ut til å skjønne at de ikke trenger late som om ting henger på greip, for spillet er jo bare på moro. Noe de piska sammen på fritida fordi de digger pek-og-klikk-spill og ville lage et selv.
Tålmodighet fintfolk, vennligst!
Hvis du har tittet litt rundt deg på siden, eller fulgt lenken min (hvis du ikke har fulgt lenken min allerede, så har du en ny sjanse til å gjøre det her) har du oppdaget at Ben There, Dan That og Time Gentlemen, Please! ikke er så opptatt av dette nymotens grafikktullet.
Ved første øyekast ser det litt kjipt ut, kanskje til og med direkte stygt, men du lærer raskt å sette pris på det. Estetikken er konsistent skeiv og slurvete, men er like fullt morsomt å tolke, og etter at du er ferdig med å rynke på nesen fyller fantasien inn resten. Det slutter å være stivt og rart og blir slentrende og improvisatorisk istedet, og hjelper deg til å ikke ta alt så bokstavelig. Ting er som regel hva de ser ut som.
Logikken er tilsvarende relasjonell. Ting hører sammen, enten det er logisk, kulturelt eller semantisk. Bibelen hører sammen med presten, men utfallet av å føre de to sammen skurrer og bygger spenning. Symbolenes betydning er tydelige og ofte praktiske, så intuitive at det kan føles litt banalt å bare utføre handlingene, men Ben og Dan overrasker deg gang på gang. Det uventede utfallet av handlingene dine, enten det er sublimt eller aklimatisk, er den røde tråden i opplevelsen. De herrer Marshall og Ward kan formelig gjete forventninger.
Gjeterstaven deres er den nokså tette og mangfoldige videospillkulturen som endelig har begynt å oppstå, og Ben There, Dan That er først og fremst morsomt hvis du har spilt masse. Det blir enda morsommere hvis Lucasarts pek-og-klikkspill fra nittitallet har preget og formet deg like mye som det har Ben, Dan og meg. Tro meg, bare gi det litt tid – du kommer inn i det.
Plottet dreier seg om invaderende romvesener som kuer jordens befolkning med casual-spill – med Ben og Dan som de gode, gammeldagse go’spillas forsvarere. Spillet har en jovial, hjemmesnekret følelse, med dialog som bringer tankene mot vittige poster på et spillforum. Meninger, vitser, tolkninger, observasjoner, moro, alt om spill av noen som digger det like mye som deg.
Det var Zombie-Cow.com, folkens. Der kan du laste ned Ben There, Dan That. Etter at du har spilt det litt kommer du til å ville kjøpe det, og da blir det ...
Tid for ømhet
Time Gentlemen, Please! er mer målrettet enn Ben There, Dan That og er mer av en selvoppholdt fortelling enn en rekke satiriske vignetter om tungvinne spillkonvensjoner, lavaverdener og britisk spillkultur. Det er mer sublimt og støtende, med enda bedre puslespill enn det forrige spillet. Det lar deg velge hvor mye rasisme du ønsker deg fra valgmenyen. Jeg tror kanskje ikke det påvirker spillet, men jeg måkte den på full guffe i alle tilfeller og ble ikke skuffet.
Uten å avsløre for mye, har Hitler tatt over verden ved hjelp av kleshengere, tidsmaskin og britisk kameratslighet. I kraft av å være Hitler er han ikke tilfreds med å ha vunnet krigen – Føreren vil invadere selve tiden og, ah, tilsynelatende bekjempe AIDS med seksualopplysningsklovner. Det er opp til Ben og Dan å stanse ham.
Mens Ben There, Dan That handlet om en rominvasjon med casual-spill som hemmelig våpen, er Time Gentlemen, Please! mindre opptatt av metahumor på bekostning av hardcore-gameres angst over det skiftende videospillandskapet og med mer ambisiøst omfang. Den lettvinne og nokså uskjønne estetikken vender tilbake, stadig overraskende konsekvent og etter kort tid sjarmerende og tydelig.
Humoren er fortsatt en blanding av nerderaljering på internett og Monty Python-aktig surrealisme, forfriskende britisk og nonkonformt. Litt på kanten, blottet for de trauste science fiction- og fantasy-klisjeene som truer med å valse spillmediet platt og pregløst.
”Jaha,” sier du kanskje nå. ”Så de kjører andre verdenskrig istedet. Skal det være en forbedring?”
Hello Hitler
Jah, det er en kraftig forbedring, for det er på høy tid at videospillmediet tok et godt tak i Hitler og ristet støvet og tabuene av verdens nest mest kjente østerriker. Selv om vi regelmessig har skutt nazister siden 1981 (http://en.wikipedia.org/wiki/Castle_Wolfenstein), er det komplett manko på en kulturell og samtidig drøfting av hva andre verdenskrig betyr i dag, og hvordan krigsprosessen også må forstås med holocaust som ramme. Istedet er andre verdenskrig blitt historien om amerikanske soldater som dreper tyske soldater.
Hvis Hitler engang nevnes i krigsspill er det i abstrakt forstand, som Føreren, noe det hentydes til – et stygt ord, som Satan. Personlig føler jeg dette sublimerer årsaken til konflikten til noe overjordisk og ukonfronterbart når det faktisk bunner ut i noen ganske tydelige sosiale, økonomiske og intellektuelle strømninger. Det har alltid slått meg at en konfrontasjon med disse tankene og følelsene er en betraktelig mer konstruktiv form for selvterapi enn å drive selveksorsisme ved å bokstavelig talt blåse fascismen ut av vår kollektive samvittighet.
Her er Hitler en nazidverg med sin egen kjemperobot som knuser ting mens han gauler nyttige tyske gloser. Det er en god begynnelse. Hitler blir et symbol på enda en tåpelig videospillkonvensjon, akkurat som de identiske is- og lavaverdenene i Ben There, Dan That; selv om det kanskje er gammelt nytt hvis du, som jeg, har gjort narr av Hitler og fornektelsen han representerer en stund.
Det er deilig å se spillutviklere drite i hva som forventes fra spill og ikke ta den etablerte moralske normen så innmari alvorlig. Både Time Gentlemen, Please! og Ben There, Dan That klarer brasene i så måte. Spillene er av og til støtende og jevnt over ufine, men aldri kyniske eller direkte avhengige av intertekstualitet for å skape mening.
Selve narrativet i Time Gentlemen, Please! er egentlig underordnet de små fortellingene som finner sted i hvert av de små spillrommene som utgjør spillverdenen, og moroa ligger i grensene som presses og finurligheten i gåtene. Det er enkelte bomskudd, selvsagt, og trist nok er et av bomskuddene både logisk tvilsomt og satt i spillets eneste umorsomme scene, en huleboerdisco fylt med nerder og forhistoriske britiske fyllesvin. Her ble jeg sittende fast lenge nok til at jeg lurte på om ikke jeg bare skulle droppe spillet eller lese en guide istedet.
Disse bomskuddene har nemlig en tendens til å bryte flyten i spillet. Begge spill har en veldig flytende, konstant underholdende strøm av enkle puslespill som først og fremst blir festlige fordi den logiske løsningen og punchlinen i vitsen gir deg noe å glise over i et par minutter – og hvis du blir sittende litt fast, brytes flyten og frustrasjonen benytter anledningen til å dukke frem. Det er sjeldent, men verdt å unngå: Spillene var ikke det samme lenger etter at jeg hadde blitt sittende solid fast én gang.
Derfor anbefaler jeg å sjekke opp en guide nesten umiddelbart når du blir sittende fast, slik at du ikke begynner å irritere deg over spillet og istedet får servert resten av moroa så fort og radig som mulig. Det er den beste opplevelsen, og det er rett og slett et problem med hele pek-og-klikkgenren at du er nødt til å leve inne i designerens hode for å få oppleve den. Spar deg selv frustrasjon, ha det gøy istedet.
Konklusjon
Ben There, Dan That og Time Gentlemen, Please! er den rimeligste underholdningen og de beste pek-og-klikk-spillene jeg har spilt siden nittitallet. Det er sprelske og finurlige små spill med stålfokus på humor og enkle, logiske puslespill.
Greit, det ser ut som noe katta dro med seg inn og deretter jagde rundt på et tegnebrett, men det er Ben Ward og Dan Marshalls indre liv som er hovedattraksjonen. De elsker spill, de bryr seg om spill og de har gått til det skrittet å lage riktig gode spill om spill. De er politisk ukorrekte, genuint morsomme og totalt blottet for selvhøytidelighet. Det er neimen ikke hverdagskost, og jeg kan ikke anbefale det nok.
