Sjarmerende B-film
I tillegg til sine tredimensjonale miljøer bruker spillet ekte videosekvenser med ekte skuespillere. Tex Murphy selv spilles faktisk av spilldesigner Chris Jones, som gjør en god jobb med å skildre den typiske godhjertede og modige, men samtidig litt naive detektiven som alltid følger samvittigheten sin. Resten av skuespillerne gjør også en grei jobb, og vi får blant annet høre James Earl Jones (aka Darth Vader) som forteller. Det hele har selvsagt et visst B-film-preg over seg, men det tar spillet igjen med bøttevis av sjarm. Det hjelper nok også at både dialogene i spillet og monologene til Tex er velskrevet og fulle av treffsikker humor.
Det er ikke bare Tex Murphy som gjør Under a Killing Moon til en hyggelig opplevelse. Underveis i eventyret treffer du mange rare folk. Tex bor i et fattig nabolag fullt av mutanter, men selv om disse folkene kanskje har et ekstra øre eller andre skavanker er de hyggelige folk som man raskt lærer seg å like. Vel, de fleste av dem. Gatas gretne pantesjappeinnehaver har sjeldent særlig mye hyggelig å si, men det er fortsatt vrient å mislike gamlingen.
Spillets fremtidsvisjon er preget av åtti- og nittitallet, og det gjør det til tider ekstra artig å spille spillet i 2012. Dette er nemlig en verden hvor du møter svevende roboter og hvor menneskene allerede har kolonisert solsystemet. Samtidig er det ingen som har hørt om mobiltelefoner, og mye av teknologien er overraskende gammeldags. Tex bruker stadig faksmaskinen sin, og på et tidspunkt må han til og med bruke en futuristisk videospiller. Riktignok har platespilleren fått et oppsving i de siste årene, men jeg tviler sterkt på at videokassetten er på vei tilbake.
En spilltype med stort potensial
I dag er det kanskje Frictional Games' Penumbra-serie som minner mest om Under a Killing Moon, rent spillmessig. Penumbra-serien mangler jo filmsekvensene og samtalene, samtidig som teknologien i 1994 ikke tillot fysikksimuleringen som preger mange av nøttene i Penumbra-spillene. Men de er likevel, sammen med grøsseren Amnesia, noe av det nærmeste vi kommer. Det synes jeg er synd; da Under a Killing Moon kom ut virket det som et blikk inn i fremtidens spill. Ved å tilby fri, førstepersons utforskning skapte det en innlevelsesfølelse og atmosfære få andre eventyrspill har klart å nærme seg, og det åpnet et helt vell av nye muligheter for spilldesignerne.
Selv om spillet ikke påvirket sjangerens utvikling i særlig stor grad, ble det heldigvis ikke det eneste i sitt slag. I 1996 fulgte Access opp med The Pandora Directive, som var mye større og mer intrikat enn Under a Killing Moon. Det var også langt mørkere og mer seriøst, med langt mindre vitsing. I The Pandora Directive snublet Tex inn i nok en konspirasjon, med stikkord som Roswell og Maya-profetier. Spillet kunne blant annet skilte med to vanskelighetsgrader og flere forskjellige avslutninger, og var på de fleste måter overlegent sin forgjenger. Samtidig ble selve detektivpreget litt borte etter hvert, med et langt større fokus på logiske nøtter.
Seriens siste spill var Overseer, som kom i 1997. Dette var et forsøk på å gjenfortelle handlingen i Mean Streets, og det er Tex selv som står for gjenfortellingen. Han sitter nemlig sammen med kjæresten, som ber ham om å fortelle henne om sin første sak. Grafikkmessig er Overseer langt bedre enn både Under a Killing Moon og The Pandora Directive, men ellers er spillet ganske likt sine forgjengere.
Microsoft sa stopp
Senere ble dessverre Access Software kjøpt opp av Microsoft, og det var slett ikke Tex Murphy-serien som hadde fristet Windows-giganten til å åpne lommeboka. Nei, Access stod også for nittitallets mest populære golfserie, Links, og det var denne Microsoft ville ha. Overseer ble dermed det siste spillet i serien, selv om utviklerne alltid ønsket å videreføre dem. Da Microsoft flyttet spillfokuset fra PC til Xbox ble Links-serien også droppet. Restene av Access ble i 2004 solgt til Take-Two, hvor de fikk navnet Indie Built og utviklet snøbrettspillet Amped 3. I 2006 ble studioet, som hadde vært med å prege spillindustrien siden grunnleggelsen i 1982, nedlagt i stillhet.
Seriens tilhengere fikk likevel et slags gjensyn med i 2001. Det vil si, de fikk ikke se særlig mye. Tex Murphy-veteranene Chris Jones og Aaron Conners fikk nemlig med seg noen av skuespillerne og laget et radioteater i seks deler, som ble distribuert over nettet. Dette kan lastes ned gratis fra The Unofficial Tex Murphy Web Site. Og selv om serien har ligget død i mange år har Jones og Conners nå rettighetene til navnet. De startet for noen år siden et eget spillselskap som kalles Big Finish Games, og selv om de til nå har fokusert mest på «casual»-spill som 3 Cards to Midnight og Murder Island har de også nevnt «Project Fedora», som visstnok er et nytt Tex Murphy-spill. Det har imidlertid ikke kommet noen ny informasjon om dette på lang tid, så vi bør neppe holde pusten i forventning.
Inntil videre er de opprinnelige spillene i serien tilgjengelig for salg hos Good Old Games, og disse kan kjøpes med visshet om at inntektene går til Big Finish Games og dermed er med på å øke sjansene for at vi faktisk får se Tex Murphy igjen en gang.
Les også: Tilbakeblikk på Police Quest
Les også: Tilbakeblikk på Gabriel Knight: Sins of the Fathers
