Eventyrspillsjangeren har en lang og intrikat historie. Hvis man kaster et raskt blikk på sjangeren slik den ser ut i dag er det modellen som blant annet LucasArts etablerte med sine pek-og-klik-spill på åtti- og nittitallet som dominerer landskapet, men i løpet av årenes løp har den utviklet seg i mange spennende retninger.
En av de mest spennende kvistene på eventyrspillenes utviklingstre kom fra den gamle storutvikleren Access Software. Det amerikanske spillselskapet hadde god erfaring med innovasjon, og spiller du for eksempel et moderne golfspill er sjansene store for at du vil kjenne igjen mange av spillets elementer om du tester Access-spillet LeaderBoard, som kom i 1986.
Skumle gater
I 1989 lanserte Access et unikt eventyrspill som het Mean Streets. Her fulgte vi Tex Murphy, en tradisjonell detektiv med brun frakk, fedora-hatt og en svakhet for alkohol og farlige blondiner. Handlingen foregikk imidlertid ikke på førtitallet slik en kanskje skulle tro, men i en postapokalyptisk fremtid der mutanter og «normale» mennesker levde om hverandre i restene av San Francisco. Spillet var et av de tidligste som forsøkte seg med omfattende bruk av ekte fotografier, og i tillegg klarte det på mystisk vis å få datidens PC-er til å «snakke» ved hjelp av PC-speakeren (altså den greia som lager pipelyd når du starter maskinen). Med moderne øyne og ører både ser og høres spillet ganske fryktelig ut, men på åttitallet var det imponerende.
Det som virkelig skiller Mean Streets fra eventyrspill flest var imidlertid ikke grafikken, men det faktum at spillet hadde omfattende flysimulatorelementer. Ja, du leste riktig: Mean Streets var en kombinasjon av grafisk eventyrspill og flysimulator. Når Murphy skulle fra sted til sted måtte han nemlig fly rundt i San Francisco med svevefartøyet sitt, og det var en overraskende komplisert og tidkrevende greie.
I etterpåklokskapens navn kan man nok påstå at eventyrspill og flysimulator ikke var den ideelle kombinasjonen, selv om det skapte endel blest rundt spillet da det kom. Sjangerblandingen ble lagt bort, men Tex Murphy og hans postapokalyptiske verden hadde et såpass stort potensial til at han ble værende. I 1991 kom Martian Memorandum, som var et langt mer tradisjonelt pek-og-klikk-eventyr. Her fikk detektiven i oppdrag å lete opp datteren til en mektig industrimogul, som hadde stukket av. Saken ble selvfølgelig mye mer komplisert etter hvert, og det hele endte opp i et oppgjør på Mars.
Under a Killing Moon
Det var imidlertid i 1994 at Tex Murphy for alvor skjøt seg inn i rampelyset. Da kom Under a Killing Moon, som raskt ble et av datidens viktigste spill. På dette tidspunktet var diskettene på god vei ut, og CD-plater var det nye lagringsmediet. Disse kunne romme like mye innhold som et hundretalls disketter, og dette tillot utviklerne å bruke massevis av ekte video og tale i spillene sine. Under a Killing Moon kom på hele fire plater stappfulle av filmsekvenser, men spillet var mye mer enn en interaktiv film.
Der andre utviklere, som Sierra og LucasArts, fortsatt holdt på det tradisjonelle, todimensjonale pek-og-klikk-konseptet, tok nemlig Access steget inn i den tredje dimensjonen og laget et førstepersonsspill der du fritt kunne bevege deg rundt i omgivelsene dine. Her måtte du lete etter spor, finne nyttige gjenstander, manipulere ting i miljøene, snakke med folk og så videre. Selv om spillet hadde noen sekvenser der timing og nøyaktige bevegelser var nødvendig for å overleve, var det et rent eventyrspill og ikke noe actionspill.
Handlingen starter slik så mange klassiske detektivfilmer hadde gjort tidligere. Tex sliter med å få endene til å møtes og slukker sine økonomiske sorger med flaska. Men så blir han oppsøkt av en vakker og tilsynelatende styrtrik blondine. Hun forteller at hun har blitt frastjålet en statuett. Den har stor sentimental verdi for henne, og hun er villig til å betale mye for å få den tilbake. Litt for mye, kanskje, men Tex har ikke råd til å takke nei.
Som seg hør og bør er dette bare starten på noe langt større. Det ene sporet leder til det andre, og plutselig er Tex viklet inn i en verdensomspennende konspirasjon hvor det ikke bare er hans egen sikkerhet som står på spill. Hele klodens fremtid skal nemlig avgjøres før spillet er omme.
Veien dit preges av godt, gammeldags detektivarbeid. Under a Killing Moon byr på varierte oppgaver som må løses, og de er stort sett logiske med løsninger som sannsynligvis kunne fungert i virkeligheten. Mye av spillet er preget av troverdig og spennende etterforskning der du gradvis pusler sammen et helhetlig bilde av hva som har skjedd, og nesten 20 år etter står de fleste gåtene fortsatt godt.
Noen problemer er det likevel, blant annet at spillet noen ganger gjør det veldig vanskelig å finne ting du trenger. Dette må nok teknologien ta sin del av skylda for, da overflatene i spillet er udetaljerte samtidig som mindre objekter gjengis som flate teksturer. Dermed kan det være vanskelig å skille en ting man kan (og må) plukke opp fra rusk og rask. Utviklerne har også lagt inn noen litt kjipe logikknøtter som ikke passer så veldig godt inn. Det må også nevnes at det er mulig å dø i dette spillet, men det er vanligvis veldig åpenbart når du befinner deg i en farlig situasjon og når du er trygg.
Når man spiller Under a Killing Moon i dag er det ganske åpenbart at det er et spill fra den tidlige fasen i de tredimensjonale spillenes utvikling. I tillegg til de enkle og udetaljerte miljøene og den lave oppløsningen er brukergrensesnittet langt mer kronglete enn man forventer. Men spillets unike og interessante fremtidsverden, spennende handling og underholdende detektivpreg holder seg fortsatt godt.
