Da romeventyret Starflight opprinnelig ble lansert for MS-DOS-baserte PC-er i 1986 var det resultatet av en uvanlig lang og komplisert utviklingstid. Det hele startet i 1982, da en gruppe utviklere tok kontakt med den mest spennende og dynamiske spillutgiveren i datidens marked, Electronic Arts. Deres mål var like enkelt som det var ambisiøst: Å skape et univers på en diskett, som lot spillerne oppleve følelsen av å være ekte utforskere blant stjernene.
Ambisiøse utviklere
Spillet skulle være et rollespill med brede interaksjonsmuligheter, massevis av dialoger og en spennende handling. Det skulle skape følelsen av et gigantisk univers fullt av liv og kompleksitet, og det skulle gi spilleren friheten til å utforske verdensrommet slik han eller hun ønsket. For å oppnå dette måtte utviklerne skape mye ny teknologi – inkludert et av de tidligste eksemplene på dataskapte miljøer. En fraktalgenerator lot dem nemlig fylle universet sitt med hele 800 unike planeter, i stedet for de 50 de hadde lagt inn for hånd. Denne teknologien alene tok seks årsverk å fullføre. Et annet system gav disse planetene egenskaper som atmosfære, mineraler og temperatur – det tok to år å perfeksjonere denne teknologien.
Slitet var imidlertid ikke forgjeves. Starflight ble hyllet av pressen og blant annet beskrevet som tidenes beste science fiction-spill av bladet Computer Gaming World. Forfatteren Orson Scott Card, som nylig hadde gitt ut den nå Hollywood-aktuelle romanen Ender's Game, beskrev spillet som «oppslukende og fascinerende» og skrev at det var «det første science fiction-spillet som faktisk gir deg en følelse av å reise gjennom galaksen». Publikum fulgte etter, og Starflight endte opp med å selge godt over én million kopier på en rekke forskjellige formater.
I dag kan det være vanskelig å skjønne hvorfor Starflight var så spennende og nyskapende da det kom. For en moderne spiller vil det sannsynligvis oppfattes som kronglete, og den enkle grafikken – originalversjonen benyttet seg av grell, fire-fargers CGA-grafikk – imponerer ingen. Men om du finner en av de forbedrede utgavene av spillet og gir det en genuin sjanse, er det faktisk mulig å finne mye god underholdning her. Starflight har faktisk tålt tidens tann ganske godt, og da jeg selv bestemte meg for å endelig sette tennene i spillet endte jeg opp med å fullføre det.
Bli kaptein på et romskip
Det hele starter på planeten Arth. Her bor mennesker sammen med tre andre raser – de insektaktige Velox, de øgleaktige Thrynn og de planteaktige Elowan. Den sydlige delen av planeten er ubeboelig og glovarm, men en gruppe arkaeologer har nylig gjort et spektakulært funn der nede; strukturer bygget av de første kolonistene på planeten. Funnet beviser at planeten «Earth», kjent fra gamle sagn, er ekte – og at Arths innbyggere kommer fra flere separate planeter. Utrolig nok har forskerne også funnet gamle, fungerende romskip og et mystisk drivstoff. Disse har de klart å kopiere, og dermed begynner man langsomt men sikkert å sende ut ekspedisjoner for å finne ut hva som befinner seg utenfor Arths solsystem.
Du leder en slik ekspedisjon. Du starter med et romskip med kun det aller nødvendigste av utstyr, og penger nok til å gjøre noen enkle grep før du drar ut i det store, ukjente verdensrommet. Det første du må gjøre er å hyre inn et mannskap. I utgangspunktet trenger du en kaptein, en vitenskapsmann, en lege, en navigatør og en ingeniør – Starflight er tydelig inspirert av Star Trek.
Du kan velge mellom alle Arths fire raser. Velox er dyktige navigatører og maskinister, men er ikke så intelligente. Elowan er glimrende leger og dessuten flinke til å kommunisere, og de er dessuten superintelligente. Men til gjengjeld er de svært sårbare. Thrynn er perfekte diplomater og langt tøffere enn Elowan, men ikke like smarte. Menneskene briljerer som forskere, og er helt okay med alt det andre. Du kan også ansette androider som har gode egenskaper på flere områder, men mangler evnen til å utvikle seg videre.
Prosessen kompliseres av at du ikke bør ha Elowan og Thrynn på samme skip, da det viser seg at disse rasene er erkefiender og når du møter de originale sivilisasjonene deres ute i rommet vil de umiddelbart angripe om de registrerer at du har en representant for hovedfienden ombord. Hvilken av de to rasene du velger å ta med avgjør med andre ord hvilken av de to rasene du kan samarbeide med i rommet.
Skattejakt i rommet
Det første du bør gjøre er å besøke en av nabobplanetene til Arth, hvor du kan finne verdifulle mineraler. Du kan nemlig lande på alle planeter som ikke har for kraftig tyngdekraft, og utforske dem ved hjelp av et bakkekjøretøy. Ved hjelp av dette kan du finne mineraler som du kan selge, rare dyr som kan fanges og selges, samt ruiner fra menneskenes gamle imperium og en eldgammel rase som kalles «ancients». I slike ruiner kan du finne verdifulle og potensielt nyttige gjenstander, samt informasjon og hint om hva du bør gjøre videre.
Det er imidlertid ikke helt risikofritt å utforske. For det første har du en begrenset mengde drivstoff på kjøretøyet ditt, og det er en superdårlig idé å gå tom. For det andre er noen planeter langt mer ugjestmilde enn andre, og når du akkurat har funnet et område fullstappet av platina kan det være lett å glemme den voldsomme tordenstormen du nylig kjørte inn i.
Utforskningen av planeter er en vanedannende affære, som nok en gang demonstrerer hvor effektiv samlemani fungerer som motivasjonskilde. Det å komme over planeter rike på mineraler, eksotiske dyr eller eldgamle ruiner er svært tilfredsstillende, og det er lett å bruke mange timer på å samle ting selv om du egentlig ikke trenger det – litt som en typisk rollespiller ender opp med mange hundre tusen ubrukelige gullmynter når spillet er over.
I starten kommer imidlertid alt du finner svært godt med. Du trenger nemlig ressurser både for å oppgradere romskipet ditt, kjøpe rådyrt drivstoff og for å trene opp folkene dine. Når du kommer i kontakt med en fremmed rase er det jo for eksempel en bonus at kommunikasjonsoffiseren din skjønner hva de sier, og du ikke bare får med deg bruddstykker. Jo flinkere han eller hun er, jo større er dessuten sjansene for at kommunikasjonen ikke ender med skuddveksling. På samme måte er det greit om navigatøren din har kontroll over hvor du befinner deg, enten du er på en planet og skal forsøke å komme tilbake til romskipet ditt før drivstoffet er tomt, eller akkurat har kommet ut av et ormehull et eller annet sted i verdensrommet.
