Mange evner
Et annet av spillets bedre elementer er hvordan Rayman tilegner seg nye egenskaper etter hvert som spillet utvikler seg. På bestemte punkter i progresjonen dukker feen Betilla opp og slenger ut nye egenskaper som utvider Raymans bevegelsesmuligheter. Fra begynnelsen av kan han bare hoppe, krype og gå, men svært tidlig får han evnen til å denge løs på fiender og låste bur med knyttneven sin.
Videre utover spillet får han blant annet evnen til å bruke det ikoniske bananformede håret sitt som et falldempende helikopter. Og ved spillets slutt har han totalt tilegnet seg fem behjelpelige egenskaper. Dessverre mister Rayman etter hvert evnen til å geipe til fiender, noe som ofte kunne by på et lettfattelig humoristisk øyeblikk idet fiendene løper forfjamset avgårde i skrekk, men det er en god byttehandel mot å kunne løpe i terrenget.
Etter hvert som evneutvalget stiger innser du at du er nødt til å spille gjennom gamle brett for å finne de resterende burene. Når du løper gjennom brettene for første gang er det nemlig flerfoldige bur som det er klin umulig å nå uten alle egenskapene. I det som kanskje best kan beskrives som en Metroid-inspirert spillfilosofi går du da bakover på verdenskartet og plukker opp burene etter hvert som de blir tilgjengelige.
Noen av burene er også gjemt utrolig godt, og på en tid der Internett var langt fra allemannseie kunne det gå år og dag før man endelig tilfeldigvis tumlet over en eller annen usynlig bryter i terrenget som gjorde buret synlig. Dette er nok spillets største ankepunkt – i enkelte tilfeller er det nært umulig å gjette seg til hvor man skal lete, og en retningsløs saumfaring av brettene man allerede har karret seg gjennom føles unødvendig tungt. Selv husker jeg at jeg slet gjennom hele juleferien uten å finne det siste buret som var godt gjemt i fjellområdet. Time etter time (og senere årstid etter årstid) ble nedlagt i jakten på dette siste buret, og hadde det ikke vært for spillets enestående produksjonsverdier hadde jeg nok lagt ned spillet en gang for alle der og da.
Visuelt fremragende og musikalsk fantastisk
Raymans grafiske utrykk holder seg utrolig bra, hvis du makter å se bort fra den lave, men tidsriktige, skjermoppløsningen. Denne tekniske begrensingen er langt fra nok til å overdøve de fantastiske tegneserieaktige landskapene Rayman beveger seg gjennom. Hvert område har fått like mye oppmerksomhet, og dine og fiendenes animasjoner er blant samtidens beste. Alt oser over av farge og kreativitet, med figurer som er som snytt ut av Pixar-filmer, og som du i noen tilfeller bare treffer en gang i sterk kontrast til hvordan man vanligvis bruker fiender om og om igjen.
Et gjennomgangstema for spillet er tydeligvis å bringe liv til livløse objekter. Du kommer over de merksnodigste skapningene du kan tenke deg underveis – de fleste med øyne som alltid fokuserer uhyggelig på deg hvorhen du enn beveger deg. Jeg har allerede nevnt trompeter, hi-hater og bongotrommer, men hva tror du om steinklumper som viser seg å være hunder, eller snobbete fisker som flyver oppover og som mister tennene i det du slenger en knyttneve i trynene deres? Eller hva med romvesener som flyver gjennom luften på noe som minner om stekepanner?
All denne halv-surrealistiske kreativiteten akkompagneres med det som må være et av nittitallets mest velpolerte lydspor. Med omlag 40 unike, beskrivende og velkomponerte musikkverk i full CD-kvalitet oppnådde spillet en helt unik musikalsk prestasjon. I 1995 var dette en bragd, og det er utrolig hvor godt musikkverkene holder seg den dag i dag. Sjefskampstemaene fungerer som gode og passende ledemotiv i sine sammenhenger, og du er aldri i tvil om hvem som har hvilket musikalsk tema. Det er nesten så spillet er verdt å spille kun for musikkens del. Om du hadde PC eller PlayStation-utgaven av Rayman kunne du også pakke CD-en inn i en avspiller og høre på musikken. Dette er et kjent og kjært triks som fungerer for mange PC og PlayStation-spill fra denne perioden – så lenge du husket å hoppe over det første sporet som kun inneholdt data (og som derfor høres ut som et modem på speed).
Men Rayman var ikke ferdig
I kjølvannet av Rayman ble det også sluppet et lærespill for barn som på norsk heter Lek og lær med Rayman. En salig suppe av oversettelsesfeil, merkelige feil i oppgavesvarene og uengasjerende læringssystemer gjorde at dette aldri tok av. Senere kom Rayman Gold til PC, en oppdatert utgave av originalspillet som også inneholdt et program der spillerne kunne skape egne brett. Etter dette kom det også en utgave som het Rayman Forever som inneholdt det samme som Rayman Gold, men som også hadde 40 brukerskapte brett. I denne utgaven hadde man dessverre fjernet flere av de gode musikksporene.
Det må nesten også nevnes at spillet har kommet ut på en hel horde med konsoller. Siden den første versjonen ble sluppet på PlayStation i 1995 har spillet også blitt sluppet på Atari Jaguar, PC, Sega Saturn, Game Boy Colour, Game Boy Advance og DSiWare. I tillegg har PlayStation-utgaven blitt lagt ut på PlayStation Network, og PC-utgaven av Rayman Forever kan kjøpes på GOG.com.
Rayman ble en suksess for Ubisoft, og fremstår i dag som en av nittitallets klassiske plattformeventyr. Femten år senere husker jeg fremdeles hvor alle de gjemte fangeburene med Electoonenen befinner seg og forstår spillets mekaniske regler helt intuitivt. Etter så mange nedlagte timer på nittitallet ligger det rett og slett i fingrene. Det er fremdeles en god opplevelse å suse gjennom Rayman nå til dags, og selv om det for meg nærmest har blitt en rutine å komme seg gjennom er spillet fremdeles et knakende godt plattformspill som jeg mer enn gjerne puster støvet av i ny og ne.
PC-utgaven Rayman kan kjøpes digitalt fra GOG.com. Merk da at dette er Rayman Forever – en senere utgivelse som fjerner en del musikkspor, men som inkluderer brettverktøyet og en del brukerskapte brett. Ønsker du å spille PlayStation-utgaven kan den kjøpes på PlayStation Network.
