Dett er en eldre artikkel som vi har trukket frem fra arkivet til glede for nye og gamle lesere.
Da jeg som tolvåring for første gang spilte Westwoods Red Alert 2, oppstod kjærlighet ved første blikk. Jeg husker jeg hadde lest en lengre forhåndstitt i et av de norske spillmagasinene, og falt for bildene på glanset papir og beskrivelsen av spillmekanikken.
Det første som møtte meg da jeg startet spillet var en video med ekte skuespillere i hyperrealistiske 3D-omgivelser. USA blir invadert av Russland, og deres forsøk på å slå tilbake med atomraketter blir stoppet av den telekinesiske kommandanten Yuri. Han ringer opp operatørene og hypnotiserer den ene til å skyte den andre slik at rakettene eksploderer inne i siloen.
Deretter kuttes det til en sekvens hvor Frihetsgudinnen og resten av New York sakte, men sikkert blir overskygget av russiske luftskip, før Frihetsgudinnen blir omringet av russiske missiloppskytingskjøretøy. I neste øyeblikk kuttes det til bildet av et skilt hvor det står «Welcome to Texas! Drive safe», som blir overkjørt av en gigantisk russisk stridsvogn. Stridsvognen skyter et missil i et hav av flammer før logoen til Red Alert 2 kommer opp på skjermen. Allerede før jeg var inne i selve spillet ble jeg solgt.
Alternativ historiefortelling
Spillet er satt i et alternativt univers, hvor Russland fortsatt er kommunistisk etter den kalde krigen. Dette fordi Hitler har blitt fjernet av Albert Einstein ved hjelp av en såkalt Chronosphere. Russland har ved hjelp av kommandanten Yuri utviklet psykologisk og telekinesisk krigsteknologi som gjør at de blant annet kan hypnotisere fiendens soldater og lade våpnene sine med tankekraft. Den selvsikre generalen Alexander Romanov er satt til å styre Russland av president Dugan etter at USA vant den kalde krigen.
Men Romanov er lei av å bli behandlet som en nikkedukke, og derfor utvikler han sammen med Yuri ny teknologi som vil gjøre Russland i stand til å ta hevn. Fordi amerikanerne tror de har kontroll på Russland, blir de tatt helt på sengen da de invaderes.
Året før Red Alert 2 kom ut, hadde Ensemble Studios’ Age of Empires II: Age of Kings blitt sluppet og rost opp i skyene av spillere og kritikere. Der Age of Kings var relativt saktegående, fokuserte Red Alert 2 på hurtig spillestil. Der Age of Kings var satt i middelalderen, var Red Alert 2 satt i et alternativt univers. Der Age of Kings fokuserte på flere ressurser, var Red Alert 2 begrenset til to typer malm, men kompenserte for dette med massevis av alternativ krigføringsteknologi. Og der Age of Kings var drevet frem av håndtegnede filmsekvenser og orkestermusikk, pøste Red Alert 2 på med en blanding av rock- og tekno-musikk samt filmsekvenser med ekte skuespillere.
Red Alert 2 fremstod som et overflødighetshorn av skaperglede og kreative idéer.
Et friskt pust
Det som først og fremst kjennetegnet Red Alert 2 for meg, var at det fremstod som et overflødighetshorn av skaperglede og kreative idéer. Soldatene kunne drepe sivile, og på ett tidspunkt får russerne tilgang til Crazy Ivan, en soldat som sprenger bygninger og soldater i luften med TNT. Amerikanerne benytter seg av trenede delfiner, mens russerne har angreps-hunder. Troppene kunne innta bygninger og beskytte seg selv mens de skjøt på alt og alle som kom forbi, samt at de fikk gullstriper og ble bedre når de hadde drept nok eller gjort omfattende skade. Hver enhet gav meg tilbakemelding i form av lyd når den ble valgt eller bedt om å bevege seg.
I tillegg fikk det meg til å føle meg som en ekte kommandør, da alle skuespillerne og teksten i spillet hele tiden tiltalte meg som det.
Konflikter
Kampanjene i spillet hadde interessante historier, hvor man fikk i oppgave å ødelegge virkelige bygninger som for eksempel Pentagon. Samtidig var historiene spekket med personkonflikter og drama mellom de forskjellige karakterene som opptrådte i filmsekvensene.
Tidlig i den russiske kampanjen er man for eksempel nødt til å ødelegge en amerikansk marinebase, og blir fortalt av sin allierte general Vladimir at man ikke kan gi ham ordre og at han vil holde nøye øye med alt man foretar seg. Når man til slutt har vunnet tar han selvsagt all æren. I den neste filmsekvensen blir man fortalt av Yuri at det som skal til for å fortsette å vinne over amerikanerne er et psykisk tårn, og hvis man hjelper ham med å bygge det vil det føre til at man kan ta all æren selv.
Selve oppdragene var også godt strukturerte og hadde interessante vendinger – jeg husker spesielt godt et oppdrag for russerne, kalt Desecration hvor man etter veldig møysommelig planlegging og krigføring over flere timer endelig kommer til det hvite hus i Washington, DC. Akkurat idet man gjør det forsvinner den amerikanske presidenten Michael Dugan i et Chinook-helikopter. Heldigvis får man i det minste tatt den forræderriske kommandøren Vladimir som har skiftet side i krigen for lovnader om et lett liv i USA.
Spillet var også lett å lære seg, i hvert fall om man hadde spilt sanntidsstrategispill før, og det inneholdt et veiledningsbrett for deg som trengte det. De første kampanjeoppdragene man spilte var lette, men etter hvert ble ting vanskeligere, akkurat slik det skal være.
Nydelig
Grafisk fungerte det også bra, ikke minst i forhold til sin forgjenger. Havet blinket i sollyset, eksplosjonene var spektakulære, og alle bygninger hadde en gjennomført stil. Amerikanerne var blå, russerne var røde, og der russiske bygninger alltid hadde hammer og sigd, var amerikanske bygninger prydet med to ørner. Spillet er ikke akkurat høyoppløselig – når jeg spiller det i dag slår det meg hvor liten oppløsning det faktisk har – men hvilke farger! De formelig drypper ut av skjermen, samtidig som de blir komplementert av en rekke effekter som blå partikler i havet og ultrafiolette laserstråler.
I tillegg kommer nydelige animasjoner som for eksempel soldater som rister over hele kroppen når de blir elektrifisert av Tesla-tropper eller Prism-tårn, samt bygninger med en detaljrikdom man skal lete lenger etter i dag. Disse inkluderer realistiske gjengivelser av virkelige bygninger som Pentagon og det hvite hus.
Samtidig krever det nesten ingen ressurser å spille på en hvilken som helst PC, så om du ikke har mulighet til å spille oppfølgeren, men er gira på litt retro sanntidsstrategi, kan du uten betenkning plukke opp dette spillet.
Red Alert 2 var med andre ord et friskt pust i en tid som skulle ende opp med å bli sanntidsstrategi-sjangerens gullalder.
Nytenkning
Apropos friskt pust: spillet introduserte en del nye ting til Red Alert-universet, blant annet et forbedret grensesnitt. Der tidligere spill i serien som startet med Command afnd Conquer kun lot deg bygge en ting på en gang, kunne man nå bygge flere strukturer på én gang – en fra hver fane. Dette gjorde at man kunne få en base opp å stå på mye kortere tid, og gjorde at spillet ble mer fartsfylt, siden man kunne overse byggingen av infrastruktur og forsvarsstruktur samtidig. Det gjorde også at man måtte balansere ressursene sine mer forsiktig.
Red Alert 2 var også det første spillet i serien som virkelig tok i bruk videoer med skuespillere inne i selve spillet der hvor kartet vanligvis vises. Dette var med på å drive historien effektivt fremover, og tilførte en høynet følelse av realisme til spillet.
I tillegg kunne man for første gang høyne oppløsningen til 1024 x 768 piksler. Det som er dumt er at Electronic Arts ikke på noe tidspunkt har tatt seg tid til å gjøre noen forbedringer på selve spillet, bortsett fra at de har gjort det mulig å kjøre spillet på moderne operativsystem. Jeg skulle gjerne ha sett en HD-versjon av dette spillet, og Microsoft gav ut en HD-versjon av Age of Kings allerede i 2013. Til gjengjeld har EA UK utgitt en versjon av Red Alert 2 til iPad.
Inviter tre kompiser hjem til deg med Red Alert 2 i nettverksmodus, og du er garantert en festlig helg.
Gøy i nettverk
Om du fortsatt er i tvil om du bør sjekke ut dette spillet kan det nevnes at Red Alert 2 tilbyr nettverksmodus. Inviter tre kompiser hjem til deg med Red Alert 2 i nettverksmodus, og du er garantert en festlig helg. Jeg har mange gode minner fra når jeg spilte i nettverk med broren min og kamerater oppe på loftet i huset vårt, og på ett tidspunkt var jeg så god at jeg kunne utspille PC-en på den høyeste vanskelighetsgraden. Broren min har sluttet å spille spill, stort sett, men dette er ett av de få spillene jeg fortsatt kan få han med på.
Hver faksjon i spillet har sitt eget supervåpen, slik at alle har en motivasjon til å utvikle teknologien til sin faksjon raskest mulig før de andre spillerne får mulighet til å ødelegge. Men om man er en durkdreven spiller vet man at det er mulig å bygge opptil flere baser på et kart, så man er ikke nødvendigvis ute av spillet bare fordi man blir truffet av et supervåpen. Supervåpnene tar også lang tid å lade, opptil ti minutter i noen tilfeller, og når de bygges avsløres deres posisjon på kartet i tillegg til at alle andre spillere får en advarsel. Supervåpnene kan for øvrig slås av før man starter et nytt spill, om man ønsker å gjøre det.
Det finnes også taktikker som tank-rush, som tilsvarer Zerg-rush i Starcraft-spillene, hvor man masseproduserer tanks og kjører dem alle over til motstanderens base for å utslette den. Det er ikke avansert eller elegant, men fy fasan så gøy det er! Hver faksjon har også sin egen spesial-enhet. England har for eksempel sniperen, mens Frankrike får en stor forsvarskanon. Slik kan en hver spiller håndplukke sin favorittfaksjon ut fra hvilken spillestil som passer hen best.
Red Alert 2 inkluderte også en del forbedringer til nettverksmodusen i forhold til sin forgjenger, slik som muligheten for å plassere såkalte beacons som kunne sees av dine allierte for å koordinere angrep, og muligheten til å bygge strukturer på dine alliertes baseområder.
Da Age of Empires II kom ut i 1999 startet det en livslang interesse for sanntidsstrategispill hos meg, men Red Alert 2 sementerte interessen. Det er et spill jeg fortsetter å komme tilbake til den dag i dag, femten år etter at det kom ut. Det jeg minnes best er hverken grafikken, musikken, filmsekvensene, enhetene eller taktikkene, men opplevelsen jeg satt tilbake med. Den var uslåelig.
