Tidlig i sommer fikk vi vite at Guilty Gear- og Blaz Blue-utvikler Arc System Works hadde blitt hyret inn av Konami for å utvikle et flunkende nytt spill i Contra-serien.
Med tittelen Hard Corps: Uprising kommer det ikke akkurat som noen bombe at spillet er en oppfølger til gamle Contra: Hard Corps, men noen av våre yngre lesere vet kanskje ikke hva verken Contra eller Hard Corps er. Heldigvis er jeg her for å bedrive litt folkeopplysning.
Contra er en actionserie fra Japan som har fint lite å gjøre med de historiske kontrasoldatene. Uansett hvilket spill i serien du plukker opp er målet ganske enkelt å utradere alt som kan krype, gå, fly eller er boltet fast. Du spiller vanligvis en stor mann med et alt for stort våpen som spyr ut kuler og annet gøy. Trass alle musklene tar det likevel kun ei kule før du går i bakken og mister et dyrebart liv. Som i mange andre gamle skytespill mister du også våpen du har plukket opp.
Her i Europa ble de første spillene i serien lansert under navnet Probotector og menneskene byttet ut med maskiner. Hvorfor? Antagelig på grunn av sensur. Probotector-navnet ble droppet midt på 90-tallet og alle utgivelser siden den gang er sluppet under det originale Contra-merkenavnet. Selv har jeg av nostalgiske grunner en forkjærlighet for robotene.
Så hva gjør Contra spesielt blant alle de andre skytespillene fra gamle dager? Serien har vært populær nok til å holde det gående lenge etter at de fleste konkurrentene forsvant inn i glemselen (med lønnlige håp om en eller annen oppgradert relansering), selv om den hadde et opphold fra midten av 90-tallet til tidlig i 2000-årene. Grunnen til at den var såpass populær skyldes den solide gjennomføringen og voldsomme fantasien utviklerne stadig demonstrerte. Sistnevnte kommer spesielt til uttrykk i de mange, mange minneverdige og ofte groteske sjefkampene.
Vi skal ikke dekke alle Contra-spillene i denne artikkelen, delvis fordi jeg ikke har spilt absolutt alle, men hovedsakelig fordi det grunnleggende nesten alltid handler om det samme. Isteden skal vi se på tre av de beste spillene i serien: Contra III: The Alien Wars, Contra: Shattered Soldier og selvsagt Contra: Hard Corps. Dette er tross alt en artikkel i anledning den kommende oppfølgeren.
Contra III: The Alien Wars/Super Probotector: Alien Rebels (SNES)
Romvesenene er tilbake for å ta over verden og bla, bla, bla. De eneste som kan stoppe dem er bla, bla, bla. Historien i Contra-spillene er heldigvis helt minimal. Det er slemme ting foran deg og de må dø.
Contra III representerer et vendepunkt for serien hvor den går bort fra store skarer med fiender avbrutt av noen få sjefkamper og istedet fokuserer på store skarer med sjefer avbrutt av noen få fotsoldater og andre døgenikter. Selv disse er stadig i endring og er forskjellige fra brett til brett. Første støter du for eksempel på robotsoldater og veldig stygge hunder, men disse erstattes raskt av mekaniske forsvarssystemer, flygende romvesener og skarpskyttere som igjen må vike for kjempeedderkopper og større romvesener.
Dette var også et av foregangsspillene når det gjaldt variasjon i arkadebaserte skytespill. Ikke bare er fiendene unike fra brett til brett, omgivelsene og måten du beveger deg rundt i dem er også forfriskende forskjellige. Første nivå er en standard løp-fra-venstre-til-høyre affære, men allerede på andre brett skifter perspektivet til å se alt ovenfra. På tredje brett klatrer du rundt som en apekatt på vegger og tak, og fjerde brett inneholder det som må være en av de minst sannsynlige oppsettene for en sjefkamp i spillhistorien. Nøkkelordet er raketthanggliding. Contra III er spillet hvor serien fullstendig mister det lille den hadde av bakkekontakt.
Rent mekanisk er det også en finurlig liten funksjon som lar deg holde to våpen samtidig. Når du dør mister du kun det aktive våpenet, og du kan dermed unngå den triste skytespillsituasjonen hvor du står uten spesialvåpen mot en ruvende sjef.
Contra : Hard Corps/Probotector (Mega Drive)
Hard Corps bygger enkelt og greit videre på konseptet og spillmekanismene fra Contra III. Nå kan du holde opptil fire unike våpen samtidig, men spillet byr på langt mer enn bare fire våpen. Du får faktisk fire ulike spillfigurer å velge mellom som alle har fire helt unike våpen. Her snakker vi alt fra en yo-yo til et maskingevær som fyller skjermen med ildkuler.
Sjefene har nå nesten skviset ut de vanlige fiendene og du tilbringer mesteparten av spillet i den ene sære kampen etter den andre. Stå på vingene til et fly og skyt ned en flygende ninja! Ta en joggetur langs motorveien mens du slåss mot en løpende robot! Bryn deg på en menneskelig pyramide av skyteglade soldater! Utviklerne har tydeligvis hatt null grenser for hva de var villige til å ta med. Spillet blir så spinnvilt til tider at man kan mistenke dem for å bedrive selvparodiering.
Ikke bare er Hard Corps stappet fullt av sære situasjoner, du må spille gjennom mer enn én gang for å få med deg alt. Spillet lar deg velge rute ved et par anledninger, og ved første gjennomspilling får du ikke en gang med deg halvparten av hva det har å tilby. Det har fire helt ulike finaler pluss en hemmelig serie med kamper med tilhørende avslutning.
Til tross for at dette ble sluppet etter Contra III er faktisk Hard Corps en del styggere, men det er hovedsakelig på grunn av begrensninger ved Mega Drive-maskinvaren. Kreativiteten til mange av designene skinner likevel gjennom den litt tafatte grafikken.
Contra: Shattered Soldier (PlayStation 2)
Etter noen år på benken vendte serien tilbake med et smell i 2002. Shattered Soldier var Contra slik det alltid hadde vært, med svært få tilnærmelser til moderne spilldesign og filosofi. Her er det igjen enorme monstre og maskiner som er ute etter å gjøre livet surt for deg, samt noen stakkars fotsoldater som har forvillet seg inn i spillet.
Det er ikke like overfylt av snodige sjefer og situasjoner som Hard Corps, men det er likevel nok av begge deler. Shattered Soldier har også den tvilsomme æren av å være det mest groteske spillet i serien. Et veldig godt eksempel er en mutert ku uten hode du møter i et stort slakteri. Etter kampen faller kua ned i en kjøttkvern, og på neste skjerm møter du en enorm orm som glefser i seg kjøttet og angriper deg med prosjektilspy. Se også opp for skilpaddetrynet og mannefisken. Tipper utviklerne er tilhengere av Junji Ito og David Cronenberg.
Trass spillets konservative design er det noen nye elementer, inkludert våpnene. Du har alltid tre våpen som du kan skifte mellom når som helst og risikerer dermed ikke å miste ildkraft ved ubeleilige dødsfall. Hvilket som fungerer best avhenger selvsagt av situasjonen, og gir rom for litt eksperimentering.
Shattered Soldier har også et stort frustrasjonsmoment som du ikke finner i de foregående spillene. For å låse opp det siste nivået kreves det at du har spilt godt nok til på fortjene det. Det vil si å nesten ikke dø og samtidig sørge for å skyte omtrent alt av fiender og uskyldig løsøre. Jeg skal faktisk innrømme at jeg ikke har nådd det siste brettet, rett og slett fordi kravet er for høyt.
Vil du også prøve?
I skrivende stund er to av spillene i serien tilgjengelig gjennom Virtual Console på Wii. Det ene er det fornøyelige, men ikke spesielt bemerkelsesverdige NES-spillet Super C/Probotector II og det andre er ovennevnte Contra III: The Alien Wars/Super Probotector: Alien Rebels. Fra nyere tid har vi ferske Contra Rebirth på WiiWare, men jeg har ikke fått spilt dette og kan dessverre ikke si hvordan det måler seg med resten av serien.
Hard Corps: Uprising skal etter planen slippes på Xbox Live og PlayStation Network mot slutten av året.
