LOS ANGELES (Gamer.no): Det å «gå tilbake til røttene» er et uttrykk utviklere liker å bruke som noe svært positivt, for ideelt sett er jo røttene det som gjør et produkt sterkest. I tillegg til «boots on the ground» - støvler på bakken – er disse to buzz-linjene blitt nærmest synonymt med årets innslag av den kjente spillserien fra Activition, Call of Duty WWII.
Ved å gå tilbake til andre verdenskrig og vike tilbake fra futuristisk skyting skal utvikler Sledgehammer puste nytt liv inn i en serie som er blitt kritisert (blant annet av meg selv), for å gjøre alt for mye av det samme år etter år. Du verden hvor mye et sceneskifte og små justeringer av mekanikker kan bety.
Klassisk er best
At det er spennende at Call of Duty tar steget tilbake i tid for å fremstille historiens mest ødeleggende krig er ikke noe jeg skal nekte for at jeg synes, og med tanke på at Battlefield 1 gjorde det så bra med sitt litt fiktive første verdenskrigsspill i fjor, er det ikke umulig at Activision følte presset. Uansett hva motivasjonene var er det tydelig etter kort tid med spilling at det var den riktige avgjørelsen å ta. Basert på det vi har sett virker nemlig Call of Duty mer lovende enn på lenge.
Flerspilleren var det eneste vi fikk prøve oss på, men ettersom det er her de aller fleste kommer til å bruke mesteparten av tiden sin, gjør ikke det så veldig mye på dette tidspunktet. Her får vi servert autentiske våpen og utstyr, og ved å dele laget sitt inn i divisjoner og bli med i den man ønsker, får man tilgang til våpen og gjenstander som er unike for nettopp den divisjonen.
Skytefølelsen er på topp – som den tross alt for det meste har forblitt opp gjennom årene. Det er likevel noe eget ved å høre lyden av autentiske våpen, og i samarbeid med tyskere som skriker på morsmålet og alvoret ved situasjonen, kommer Call of Duty: World War II nærmere enn forgjengeren klarte.
Skytingen er kjapp og foregår som alltid i 60 vakre bilder i sekundet, men det vi likte spesielt godt var at den notorisk raske «TTK»-tiden – time to kill – er blitt gjort merkbart lenger. Ikke misforstå; det skal fortsatt ikke veldig mye til før motstanderen ligger med fjeset ned i gjørmen, men det er stor forskjell på de lynraske drapene man får i Call of Duty: Infinite Warfare og de man får her. I det hele tatt minner det mye mer om slik det var i Call of Duty IV: Modern Warfare, noe som gjør at spillet virker mer troverdig og fjerner noen av irritasjonsmomentene som kommer med å føle at man blir drept uten å vita hva som har skjedd.
I likhet med forgjengerne tilegner man seg spesialangrep som låses opp gjennom å få flere «kills» per liv. Som vanlig har man tilgang til luft-støtte som gir deg fiendens posisjoner på mini-kartet, men Sledgehammer har også forsøkt å gjøre disse evnene mer interaktive ved å la spilleren kontrollere noen av dem. For eksempel er det et angrep som lar deg bestemme hvor et stupende fly skal skyte, noe som betyr at det er ferdighetene dine som avgjør om evnen er god eller ikke.
Foruten om at det var morsomt å fullstendig gruse motstanderne vi spilte mot, gikk vi fra opplevelsen med et overraskende positivt inntrykk.
«War»
Det er en selvfølge at et Call of Duty-spill kommer til å tilby flerspillermoduser som «team deathmatch» og «conquest», men modusen Sledgehammer er spesielt stolte av denne gangen – og som var den vi likte klart best – er den nye War-modusen.
I War kjemper Allies og Axis-lagene mot hverandre på spesiallagde brett med spesifikke mål. Hovedtrekkene er at vi har en angriper og en forsvarer, og angriperen må ta seg over brettet samtidig som det fullfører små oppgaver for å komme seg videre. På brettet vi fikk teste var vi en del av angriperne, og sammen skulle vi ta over et herskapshus fylt til randen av motstandere. Det gikk heldigvis greit nok, men så kom overraskelsen; for å komme videre måtte vi over en ødelagt bro, og måtte derfor reparere den før vi kunne avansere. Her er det slik at spillere som tar på seg oppdraget legger seg ned og holder inne en knapp for å reparere, mens lagkameratene tar av seg motstanden som skulle dukke opp. Etter hvert som vi kom oss over broen skulle vi beskytte og lede en tanks videre inn i byen, samtidig som fienden ventet på oss fra forsvarsposisjoner.
I kampen vi spilte var motstanden svært ujevn, og det tok derfor ikke lang tid før vi så seiersskjermen lyse foran oss. Forhåpentligvis vil man ikke ha samme problem på nettet, og med mer eller mindre likestilte lag er War-modusen noe som virker svært spennende. Det vi fikk sett ga i det minste en fyldig og søt mersmak.
Atter en D-dag
At invasjonen av Normandie i Frankrike ofte er blitt brukt som bakteppe i spill- og filmsjangeren er en kraftig underdrivelse, men det er også en grunn til at regissører og forfattere så ofte kommer tilbake hit. Som verdens største amfibiske invasjon og det historiske vendepunktet i krigen på vestfronten er det ikke rart at det er et mye brukt scenario. Samtidig er det fare for å tråkke gjennom et minefelt av klisjeer og gjenkjennelige øyeblikk, men dette forsøker Sledgehammer å gjøre noe med ved å endre på seriens tradisjonelle måte å fortelle historier på.
Vi fikk ikke prøvd oss på enspillerdelen, men fikk heller vært vitne til noen minutter med spilling. I sekvensen foregikk det harde kamper om en fransk by, men det mest merkbare var hvor tydelige og tilstedeværende lagkameratene dine var. Ikke bare virker det som at de har flere replikker og mer personlighet, men om det er via skytehjelp eller ved å lege sår er deres assistanse nødvendig. I Call of Duty WWII leges nemlig ikke sår automatisk lenger, hvilket betyr at man er avhengig av feltleger for å bli sunn og frisk igjen. Dette er noe lagkameratene vil hjelpe deg med, og foruten om å love storslagne scener og litt flere valgmuligheter knyttet til moralske valg, er det morsomt å oppleve at figurene man er på reise med er mer enn bare fjes og navn.
Konklusjon
Det var ikke veldig mye fikk prøve under E3, men skal vi dømme etter det vi fikk se og spille er det ikke mye annet å si enn at Call of Duty WWII virker som et svært velkomment innslag i den populære spillserien. Ved å la seg inspirere av røttene sine og fikle litt med skytemekanikker får man plutselig et spill som skiller seg markant fra de futuristiske innslagene man er blitt vant med.
Flerspilleren virker sterk, og War-modusen ser ut som en lovende måte å krydre spillingen på. Selv om vi ikke fikk prøvd oss på enspilleren personlig var det lille vi fikk sett spennende, og om spillet fortsetter i samme bane er det ikke umulig at vi har å gjøre med en ny klassiker. Det gjenstår imidlertid å se, og som alltid er det november som er måneden å krysse av på kalenderen.
LES KOMMENTAR: Dette trenger flerspillerdelen til Call of Duty: WWII for å lykkes »
