Å konvertere gamle spill til nye format er jo selvsagt ingen ny nyhet. Det har blitt konvertert og gjenopplivet mange spill de siste årene. Spill som har blitt konvertert for å gi nye spillere en sjanse til å kjenne samme magi som da de var nye. Men det er feil. Det fungerer som oftest ikke.
Det er ikke riktig, verken mot spilleren eller spillet, å slippe nyutgivelser av et spill som er flere år gammelt. Vi som kjøper det lures til å betale for et gammelt produkt, opprinnelig til en annen konsoll. Samtidig bedømmes spillet etter den nye spillstandarden som stiger litt etter litt, og helt plutselig er spillet ikke lengre like magisk som det en gang var. Da, for 7-8 år siden var det magi, men i en helt annen tid, en annen verden.
Noen ganger begynner jeg å lure. Kommer vi ikke til å få nok noen gang? Hvorfor finnes det et slikt sug etter gamle spill? Hvorfor ikke ta sjansen på å teste noe nytt, en ny opplevelse? Har vi ikke fått nok allerede?
Det er når Nintendo fortsetter å prakke på intetanende TV-spillere sine konverteringer av deres gamle Mario-spill, varselsklokken ringer i meg. Hør bare på denne tittelen: "Super Mario Advance 4: Super Mario bros 3". Jeg spør meg selv; hvordan i granskogen høres det ut? Dette spillet er det fjerde i en serie Mario-konverteringer (bortsett fra "Super Mario World") som hentes fra den gamle SNES-samlingen "Super Mario Allstars", som i tillegg består av en samling NES-konverteringer! Hvorfor ikke heller kjøpe "Super Mario Allstars" (der du får "The Lost Levels" og japanske "Super Mario Bros. 2" også) i stedet, og spare mange surt opptjente slanter? Eneste gyldige grunn til å kjøpe de dyre GBA-konverteringene er om du absolutt må spille bærbart.
Men nå var det selvsagt ikke Nintendos Super Mario Advance-serie som skulle havne i skuddlinjen. Egentlig.
Det var bare et eksempel – toppen av isberget om du vil. Faktum er at akkurat Game Boy Advance er en konsoll som er sprengfull av relanseringer av eldre spill. Men hvorfor er det slik? Hvorfor har flere og flere klassikere blitt pusset opp, ompakket og begynt å selges som nye spill?
Jeg tror det er redselen for å mislykkes som overstiger viljen til å komme med noe nytt og revolusjonerende. Denne redselen lamslår spillutviklere, og slår knockout på oss alle. Kostnadene for å utvikle spill har skutt i taket flere ganger de seneste årene, og derfor tør en ikke lenger satse like stort på nye konsepter som tidligere. For drøye 10 år siden - under TV-spillenes barndom - var det også enklere å komme med nye, friske ideer. Da var ikke spillene like dyre å utvikle, og en hadde derfor råd til å mislykkes.
Dette var mens TV-spill fortsatt var en subkultur, bare verdsatt av tenåringer i mørke rom, opplyste av en TV-skjerm. I dag er TV-spilling mer akseptert enn noen gang tidligere og industrien har ikke lengre noe å bevise. TV-spillene finnes i vanlige butikker, spilles av alle, og er ikke lengre noe for de få invidde. En slipper spill en vet kommer til å selge, helt enkelt. I stedet for å sjanse.
Man har kjørt seg fast i samme spor. Mange spillfirmaer har blitt late, og skaper spill i forhold til standardmalen. En vil være sikker på å i det minste få tilbake en del av de tapte pengene under utviklingstiden. Ikke mange tør eller har penger til å tråkke opp nye spor. Det er mye enklere å forbedre noe noen andre allerede har skapt, enn å lage noe helt eget.
Skal vi som spillere nøye oss med det her i fremtiden? Jeg synes ikke det. Jeg syns vi bør støtte alle originale og nyskapende spill så mye som mulig. Alle nyskapende spill er visselig ikke gode, men det er vår alles plikt å kjøpe spillene som er både bra og nyskapende på samme tid. For de finnes, faktisk. Se bare på spill som EyeToy: Play, og Viewtiful Joe som har slått de fleste med forundring, og samtidig solgt meget godt. Det er slike ideer, eller rettere sagt spill jeg vil se flere av i fremtiden.
Henshin a Go Go baby!
