LEIPZIG (Gamer.no): LucasArts og Day 1 Studios ønsker å finne opp skytespillsjangeren på nytt med sitt Fracture. Året er 2161 og det er krig på amerikansk jord. Det er stillehavsalliansen mot atlanterhavsalliansen, og du kjemper på sistnevntes side som Mason Briggs.
LucasArts kommer med løfter om en involverende og dyp historie, men det er ikke den vi skal snakke om her. Våpenene var nemlig det som ga meg bakoversveis i Leipzig.
Vi befinner oss tross alt over 150 år frem i tid, og da holder det ikke med pistoler og maskingevær. Neida, her er det landmassene som først og fremst får unngjelde. Terrenget kan nemlig formes akkurat slik du ønsker det, noe som gir spektakulære resulater når du kjemper. Tøffest av dem alle: En rakettkaster der prosjektilet forsvinner under jorda, og brøyter seg fremover som en mark på speed. Du kan selv velge når du skal detonere missilet – for et syn!
Allierte og fiender kan selvsagt se at jorda buler ut under rakettens ferd, men de vet aldri når den eksploderer.
Granatene imponerer også. Én granat kan gjøre at jorda enten hever seg eller synker i en voldsom fart. En annen skaper en virvelstrøm i bakken som suger til seg alt som befinner seg i nærheten. Granater kan også få voldsomme steinpillarer til å skyte opp av sanden, noe som kan brukes både som heis og et perfekt dekke fra fiender.
Takket være en glitrende fysikkmotor er det enkelt å nyte effekten av dine våpen. Fiender og objekter flyr veggimellom når du treffer perfekt, og slagmarken blir et sant kaos. I flerspiller kan man aldri gjøre et kart til sin hjemmebane, for det er i konstant forandring på grunn av våpenbruken. Det at topografien er i stadig endring vil garantert sikre et allsidig og variert spill. Fracture blir mer enn spinnvill opplevelse enn et taktisk skytespill – såpass kan jeg garantere.
Landskapsarkitektur blir aldri det samme etter at du har testet Fracture, det kan du selv få føle på kroppen høsten 2008. Da slippes spillet til Xbox 360 og PlayStation 3.
