Jeg vet du er mistenksom, og det har du all grunn til å være. Uansett hva salgstallene sier, har Need for Speed-seriens siste tiår vært mildt sagt variert, med langt flere nedturer enn oppturer. Serien har blitt kroneeksempelet på spill som fokuserer mer på pomp og prakt enn godt gameplay, og nå skal jeg ha deg til å tro at det nyeste Need for Speed-spillet er et av tidenes mest fornøyelige bilspill? Hvor dum tror jeg du er?
Men vent litt. La oss glemme Need for Speed-navnet en stund, og konsentrere oss om de som faktisk har laget dette spillet, og hva de har gjort før. Utviklerne i Slightly Mad Studios har nemlig aldri vært involvert i Underground, ProStreet eller Undercover. I stedet har folkene som jobber der stått for spill som GTR og GT Legends. Er du kun opptatt av konsollspill, har du kanskje ikke hørt om disse flotte PC-simulatorene, men dette er spill som tar spillerne sine – og racing i seg selv – veldig seriøst.
Med Need for Speed: Shift har Slightly Mad fått boltre seg i pengesekken til verdens nest største spillutgiver, samtidig som de har fått klar beskjed om å lage et spill som favner litt bredere enn den typiske PC-simulatoren. Og resultatet er slående.
Gameplay foran glitter
Er du vant med EA og deres storspill, eller konkurrentene fra Codemasters, virker Need for Speed: Shift ganske beskjedent i det det starter opp. Menyene er spartanske, og presentasjonen virker et par hakk under gjennomsnittet fra en utgiver av EA-kaliber. Men når du setter deg bak rattet tar det ikke lang tid før alt faller på plass. Da skjønner man hva det er utviklerne har fokusert på.
Kjørefølelsen i dette spillet er nemlig så til de grader heftig. Utviklerne har ikke gått for noen total simulatoropplevelse her, men deres bunnsolide erfaring med realisme sørger for et spill hvor ting føles veldig riktig, og hvor bilkjøringen er så tilfredsstillende at jeg bare sitter og gliser som en dust når jeg spiller.
Selv med en relativt beskjeden bil, får man en nesten skremmende følelse av utemmede hestekrefter når man setter seg bak rattet. På den ene siden er kontrollene veldig presise, og bilen reagerer på hver minste lille bevegelse du gjør. På den andre siden, oppfører bilen seg vilt og nesten uforutsigbart. Du må faktisk kjempe med den for å sørge for at den gjør det du vil; det skal bare småfeil til før du flyr ut i en sving eller mister kontrollen i et forsøk på en forbikjøring. Selv den minste dump i banen kan være nok til å hive deg voldsomt av veien når du kjører i 200 kilometer i timen.
Fartsfølelsen er forresten helt glimrende. Når du kjører på grensen av hva du og bilen takler, vet du det. Det er skummelt. Få andre bilspill gir samme følelse av fare som Need for Speed: Shift – du skjønner at bilen kan vende seg mot deg når som helst. Og når den gjør det, må du helst være forberedt. Kjøremodellen klarer mesterstykket av å være både uforutsigbar og forutsigbar på samme tid; den minste feil kan være nok til å få bilen til å gå berserk, men du sitter fortsatt med rattet når den gjør det. Du kan redde situasjonen, om refleksene er raske nok og kunnskapene om bilens egenskaper er gode nok.
Det realistiske preget underbygges av de andre førerne. I noen racingspill virker det som motstanderne er droner som kjører i tog fra start til mål. I andre virker det som de får et ekstra gir når de havner for langt bak, og mister ett når de havner for langt foran. I Shift oppfører de seg som ekte førere. De kjemper realistisk mot hverandre (og mot deg), de utnytter seg av feilene du gjør, og de gjør også feil selv.
Hvor tøff er du?
Det første du gjør når du starter er å stille inn vanskelighetsgraden. Dette fungerer rimelig enkelt; du får en runde på en bane, og avhengig av hvor godt du gjør det vil spillet skru på eller av ulike hjelpemidler. Så kan du prøve en ny runde, og se hvordan du liker de nye innstillingene. Sannsynligvis vil du prøve noen runder, for det tar litt tid å mestre Need for Speed: Shift. Heldigvis kan du når som helst endre på innstillingene etter at karrieren har startet, så det er bare å skru av ABS-bremser og «traction control» når du eventuelt føler deg klar.
Men husk én ting: Need for Speed: Shift har mengder av hjelpemidler for å gjøre det lettere for nybegynnere. Det er vel og bra, men for all del, ikke bruk dem. Joda, du kan skru på litt «traction control» og visuelle hjelpemidler (slik som en veldig hendig indikator for idealspor og fart), men ikke la spillet hjelpe deg med å bremse ned foran svinger og slike ting, selv om det kanskje anbefaler deg dette i starten. Alt det jeg har sagt om kjørefølelse og presisjon kan du bare glemme hvis du aktiverer for mange hjelpemidler – da blir spillet en tam opplevelse, og du skylder deg selv å spille det skikkelig.
En annen ting du må passe på, er at du alltid ser handlingen fra førerens perspektiv. I noen bilspill kan det være en fordel å se det som skjer fra et kamera bak (og litt over) bilen, men Shift er ikke slik. Du får all oversikten du trenger fra førerens perspektiv, og det er ingen vits i å ødelegge fartsfølelse og innlevelse ved å flytte kameraet ut av bilen. Førerkameraet er dessuten usedvanlig godt utført, og rister og beveger seg på en realistisk måte under kjøringen, for å simulere hvordan G-krefter og ujevnheter i veien påvirker føreren. Jeg klarer ikke helt å beskrive hvor godt dette fungerer i praksis, men det fantastiske cockpit-kameraet skal ha en stor del av æren for at spillet føles så «riktig» som det gjør.
Herlige motorbrøl og dekkeffekter sørger også for at spillet gjør seg best fra førerens perspektiv. Det er mulig å skru på musikk under spillingen, men hvorfor man skulle finne på å gjøre det når motorene lager så fine lyder vet ikke jeg.
