Den kappekledde korsfareren har fått noen gode spill i karrieren sin, men med mulig unntak av Lego Batman begynner det å bli vel mange år siden sist vi fikk et Batman-spill verd å skryte av. Heldigvis er Batman: Arkham Asylum nettopp et slikt spill; dette er en opplevelse du bør få med deg, uansett om du elsker flaggermusmannen eller ikke.
Moro på lukket avdeling
Batman: Arkham Asylum foregår, som du allerede har gjettet, på Arkham Asylum. Dette er en blanding av en mentalinstitusjon og fengsel, som huser de galeste av de gale og de farligste av de farligste. Ikke overraskende, er det her Jokeren havner når Batman fanger ham før spillet rekker å starte. Men Batman aner ugler i mosen. Han liker ikke måten Jokeren ble fakket på, og mistenker at Jokeren, av en eller annen grunn, ønsket å bli innelåst på Arkham.
Det tar ikke lang tid før det viser seg at Batman hadde rett, og Jokeren er på «frifot». Hele øya er riktignok et eneste stort fengsel, men med nesten total kontroll over stedet er det ikke måte på hvor mye ugagn den psykotiske skurken kan finne på. Og med den minst like sinnsforvirrede Harley Quinn ved sin side blir han en hard nøtt å knekke for Batman, som også må kjempe mot en rekke andre kjenninger fra DC Comics rike tegneserieunivers.
Arkham Asylum er et tredjepersons actioneventyr med elementer fra flere ulike typer spill. Vi får en god porsjon nevekamp, litt sniking, litt Tomb Raider-aktig akrobatikk og utforsking, litt lett hjernetrim, enkle rollespillelementer og til og med litt sideskrollende plattform-moro og noen kalde grøss. Spillet er ikke akkurat noen radikal og nyskapende sjangerblanding, men de mange elementene sørger for en spillopplevelse der du aldri bruker for lang tid på samme type utfordring, og i motsetning til mange andre spill som henter inspirasjon fra så mange ulike sjangere er alle elementene i Arkham Asylum bunnsolide og svært godt integrert i helheten.
Solid er faktisk et ord som passer nærmest perfekt for dette spillet. Lisensierte spill utvikles ofte under tidspress for å kunne lanseres samtidig med en film eller noe annet, noe de stadig bærer preg av. Slik er det ikke med Arkham Asylum. Her har utviklerne fått tid til å finpusse spillet fra A til Å, og det merkes. Hver situasjon er interessant og spennende, og selv om dette er et stort spill som tar lang tid å spille gjennom, er det veldig lite dødtid.
Åpent, men lineært
I bunn og grunn er Arkham Asylum et rimelig lineært spill, selv om du får en del frihet til å navigere deg rundt på Arkham som du ønsker selv (blant annet for å finne skjulte gåtesymboler etterlatt av den godeste Edward Nigma). Som regel vet du hvor du skal, men du velger selv ruten dit, og hvis du vil la deg distrahere av andre ting underveis er det ingen ting som stopper deg.
De individuelle kampsituasjonene er imidlertid også preget av en viss frihet, med relativt åpne miljøer hvor du kan studere fiendenes handlingsmønster og planlegge angrepene dine i ro og mak før du handler. Måten omgivelsene er designet på og de mange egenskapene og gjenstandene du får leke med i løpet av spillet sørger for at du har et bredt spekter taktiske verktøy som du kan bruke, og resultatet er at du kan spille samme kamp flere ganger og oppleve noe nytt hver gang.
Et Batman-spill er ikke komplett uten et bredt utvalg duppeditter i Batmans verktøybelte. Først ut er batarangen som du kan kaste på fiender for å slå dem ut i noen sekunder. Deretter har du eksplosiv gelé som du kan spraye på overflater, og detonere på avstand – enten for å sprenge deg gjennom svake vegger, eller for å plage fiender. Du får også en krok du kan slenge ut og feste til ting, og så dra dem til deg, samt en høyteknologisk kodeknekker og, nær slutten av spillet, en line som du kan skyte horisontalt og bruke til å raskt komme deg over på nabobygningen eller ta ut eventuelle fiender som er dumme nok til å stå i veien for deg. Mange av disse kan forøvrig oppgraderes underveis, og få nye egenskaper.
Utenom dette har du selvsagt tilgang på det vanlige slengtauet, som gjør at du kan leke Tarzan både ute og inne. Dette er helt nødvendig både med tanke på navigasjon og kampsituasjoner. Lite er så tilfredsstillende som å slenge deg opp i takbjelkene, og så bre ut vingene og glidefly ned mot en intetanende fiende.
Detektiv og slåsskjempe
Batman er ikke bare en slåsskjempe av rang, han har også en hjerne som fungerer ganske godt. For å understreke flaggermusens detektivaspekt har du fått noe som heter «detective vision», som du kan aktivere for å lete etter skjulte spor i omgivelsene og vegger som kan sprenges, samt finne ut hvilke av fiendene som bærer skytevåpen og hvilke som ikke gjør det.
Sistnevnte er rimelig viktig. Batman er nemlig motstander av alt som sier «pang», noe som betyr at du stiller litt svakt om fienden er utstyrt med maskingevær. Da lønner det seg å snike seg rundt dem, og ta dem ut i stillhet, eller finne mer fantasifulle måter å uskadeliggjøre dem på. Vanlige fiender er selvsagt langt lettere å ta knekken på – spillets nærkampsystem er enkelt, men fungerer likevel veldig godt.
I starten kommer du langt med å bare hamre angrepsknappen ustanselig, men etter hvert blir det nødvendig å raffinere taktikken litt ved å blokkerer og svare på innkommende angrep, og hoppe over fiender for å slå dem ned bakfra. Komboer får du også tilgang på, og jo vanskeligere spillet blir, jo mer nødvendig blir det å bruke dem. Dermed viser kampsystemet stadig mer dybde etter som du spiller, selv om det aldri blir direkte avansert. Kampene ser forresten herlig brutale ut, og selv om spillet aldri viser blod eller lar deg drepe andre mennesker er det åpenbart at du deler ut tonnevis av smerte til skurkene.
