Engasjerende historie
Det er ingen hemmelighet at fantasy-historier gjerne er av det homogene og lånende slaget. Man lærer seg etter hvert å verdsette nyansene og de små ulikhetene mer enn historien i sin helhet når man investerer litt tid i denne sjangeren, for som regel ender man opp med en historie man har hørt før uansett. Arcanum er ingen superkreativ bauta det heller, men til gjengjeld byr det på en absurd mengde flotte nyanser som alltid vrir og vender på hendelsesforløpet.
Hovedhistorien begynner spesielt, og på genuint Arcanum-vis. I en introduksjonsfilm får spilleren servert noen idylliske panoramabilder av luftskipet I.F.S Zephyr, som figuren ens er passasjer på, før en formasjon med skrømt i propellfly åpner ild i deres retning. Etter litt akrobatisk flyving greier en av kjeltringene å kræsje i luftskipet, med den påfølgende effekten at hele skipet begynner å brenne og går i bakken.
I de brennende ruinene på bakken vises deretter en sterkt skadd figur som gir hovedpersonen en ring, med en beskjed om å gi den til en gutt. Videre møter du munken Virgil, som etter en kjapp introduksjon kan fortelle deg at alt peker mot at du er inkarnasjonen av en alvegud som følge av å være den eneste overlevende etter krasjet. Han tilbyr seg å hjelpe deg med hva enn det er du måtte ønske, og vips så har du en følgesvenn.
Derfra og ut begynner historien om den magiske verdenen Arcanum, og en ferd innom de snodigste steder etter svaret på ringens opphav og klargjøring av hvorfor luftskipet ble angrepet. Hvis du vil, selvsagt.
Arcanum har nemlig en helt åpen struktur, og med et svært stort mangfold av sideoppdrag så står du til enhver tid fri til å ta deg en pause fra hovedoppdraget. Du kan reise hvor du vil og gjøre akkurat hva som passer deg når du først kommer dit. De ulike sidesporene i historien holder som regel høy kvalitet, og på grunn av jevnt over svært gode dialoger og friheten til å løse problemer på din egen måte er det lett å glemme av hovedhistorien i sin helhet. Den bør man imidlertid ikke gå glipp av, da den mystiske ferden opp mot folkene som ønsker deg vondt holder seg spennende til siste slutt.
Total frihet
Vil du være god eller ond? En munnrapp lurendreier eller en kjøttskalle som lar klubba snakke? Det legges i de fleste tilfellene til rette for å kunne ploge sin egen sti, og de ulike oppdragene du får kan som regel løses på en rekke ulike måter.
Er det noe jeg savner i dagens rollespill så er det akkurat denne ubetingede friheten. Et godt eksempel på dette er en bro du kommer over helt i starten av spillet. Denne broen leder til hovedstaden, et sted du er nødt til å besøke for å la historien utvikle seg. Problemet er at en gjeng banditter, ledet av en pretensiøs narr med et noe snodig vokabular, har valgt å åpne sin egen bomstasjon på veien.
I utgangspunktet er det kun én foreslått løsning – å betale 1000 gullmynter, som er en formidabel pris så tidlig i spillet. Har du noen poeng i overtalelsesevne så kan du også snakke rundt dette fjolset som vil skvise deg for penger, men det er jo ikke noe gøy.
Uten at spillet opplyser om det så vil du likevel kunne gi ham et velplassert skudd i tinnen med revolveren din eller snike deg bak ham og stjele nøkkelen fra lommene hans, og en forholdsvis håpløs situasjon gjøres heller til en øvelse i rollespilling. Hvordan du velger å spille karakteren din er halve gleden med dette spillet, og historien du skaper i hodet ditt er gjerne vel så god som den spillet presenterer.
Den nevnte situasjonen er bare ett av mange eksempler på den nydelige friheten i dette spillet, og det som gjør alt så unikt er at alternativene som regel er opptil deg selv å finne ut av. Man kan gjerne krangle med at for eksempel Dragon Age: Origins har et temmelig identisk scenario med brovoktere som gir deg like mange muligheter, men forskjellen ligger i den generelle utførelsen. Arcanum lar deg alltid ta disse valgene.
Moderne rollespill strever gjerne etter å finne en slik valgfrihet, men løser det gjerne ved å presentere alternativene klart og tydelig og tvinge deg til å ta et valg, i stedet for å la de grunnleggende spillmekanikkene være fleksible nok til å la deg gå din egen vei.
Magisk stemning
Det er ikke bare de massive rollespillelementene som gjør Arcanum så flott, også stemningen er et nydelig stykke arbeid. Komponist Ben Houge skal ha mye av æren for det, der han stod bak det som i mine øyne er noe av den flotteste temamusikken i et rollespill noensinne. Denne mannen har i senere år stått bak musikken til blant annet Tom Clancy's EndWar, men er i all hovedsak kjent for å ha komponert musikken til mange av Sierras velkjente titler på 90- og 2000-tallet.
Musikken i Arcanum er ikke av den typiske rollespillsorten med pompøse blåserrekker og episke melodier, men snarere en mer jordnær og koselig affære. Herr Houge har en solid gjennomgang av arbeidet med spillmusikken på hjemmesiden sin, hvor han beskriver hvordan han valgte å ta utgangspunkt i typisk rensessansemusikk utført på viktoriansk vis. Resultatet ble fantastisk, og byr på en varm, mystisk og herlig atmosfære. Like flott er det at all musikken fra spillet er lagt ut gratis.
Den grafiske stilen til spillet bør selvsagt også nevnes, og det var nok ingen enkel jobb å begi seg ut på legemgjøringen av et så unikt spillunivers. Som i de fleste andre isometriske rollespill fra denne tidsperioden er det også her tegnede landskaper og spillfigurer som preger den visuelle stilen, og det er veldig tydelig at den grafiske gjengen kom fra Fallout-utviklingen. I likhet med det postapokalyptiske rollespillet har det et veldig distinkt særpreg, og floskelen om «elsk eller hat» har vel sjeldent vært mer gjeldende.
Settingen i seg selv skal selvsagt ha sin del av æren for stemning, og det alternative universet vi presenteres blander steampunk med hjemmesnekret maskineri og finurlig alternativ teknologi, og klassisk fantasy med magi og sverd på utsøkt vis. I tillegg er det en nyansert og utypisk fantasy-verden vi introduseres for.
Rasekonflikter er for eksempel sentral del av spillet, med menneskenes overlegenhet i det etablerte samfunnet som en rød tråd gjennom hele spillet. Arcanum inneholder kanskje ikke den utpregede ideologistiske underfundigheten til for eksempel BioShock, ei heller en like prangende steampunk-setting, men kombinerer likevel en rekke spennende elementer på fortreffelig vis. Dette spilluniverset er nok et av de mest genuint spennende og nyskapende i et rollespill noensinne.
