Det har blitt svært populært å lage film basert på spill i de senere årene, men vanligvis ser vi dessverre at spillene som filmatiseres velges på bakgrunn av deres popularitet, og ikke etter en skikkelig vurdering om hvorvidt de faktisk hadde fungert godt som filmer eller ikke. I denne artikkelen vil vi ta for oss noen spill og spillserier som sannsynligvis hadde fungert godt på TV-skjermen og kinolerret. Så hvis du kjenner Uwe Boll, ber vi deg å holde denne artikkelen unna øynene hans.
Merk forresten at vi ikke har tatt med spill vi vet det lages film om (som Metal Gear Solid og Mass Effect) eller spill det har kommet filmer om allerede (som Final Fantasy, Resident Evil og Tomb Raider).
Another World
Det er kanskje ikke så mange som husker Another World i disse dager (selv om en modernisert PC-utgave er til salgs på nettet), men tidlig på nittitallet var dette et av de største og mest kritikerroste spillene på markedet. Den kanskje viktigste grunnen til dette var at spillet på mange måter føltes som en actionfilm, hvor du spilte hovedrollen. Med banebrytende animasjoner, en vanvittig stemningsfull atmosfære og et variert gameplay, var Another World noe ganske annet enn datidens typiske plattform/actionspill. Det er nok ikke uten grunn at dette spillet er et av Metal Gear Solid-skaper Hideo Kojimas favorittspill.
Handlingen følger en ung vitenskapsmann som jobber med en partikkelaksellerator. Eksperimentet går imidlertid fryktelig galt, og mannen blir sendt til en annen dimensjon (jeg håper folkene ved CERN har spilt Another World, slik at de er forberedt på alle eventualiteter). Her må han kjempe for å overleve i et fientlig miljø, før han blir tatt til fange av mystiske vesener. Sammen med en annen fange klarer han imidlertid å rømme, og resten av spillet er han på flukt. Another Worlds verden virker ekstremt rik og spennende, og jeg er nok ikke den eneste som har lyst til å se den i nærmere detalj.
Deus Ex
Warren Spectors dystre fremtidsprofeti kunne lett blitt thriller av de sjeldne. Her får vi oppleve en verden som er på full fart mot undergangen. Korrupte makthavere, mektige kapitalister, internasjonal terrorisme og en dødelig, verdensomspennende epidemi er noen av problemene som er i ferd med å få samfunnet til å knekke sammen, og under overflaten lurer eldgamle konspirasjoner og farlige teknologiske eksperimenter. Spillet tar også opp seriøse og kritiske temaer, som er like (om ikke mer) aktuelle i dag som de var da spillet kom ut i år 2000.
Faren er selvfølgelig at man hadde tatt helt av, og blandet inn flere elementer enn en 90-minutters film har godt av. Spillet inneholder alt fra romvesener til middelalderordenen Illuminati, og alle disse tingene fungerer godt for å holde interessen oppe i et spill som tar flere titalls timer å fullføre. En kortere film ville muligens måtte kutte litt her og der, for å unngå å forvirre seerne. Det var kanskje dette elementet som gjorde at et tidligere forsøk på å filmatisere Deus Ex ble kansellert i 2004.
Fallout-serien
Det er noe merkelig tiltalende med Fallouts post-apokalyptiske univers. I Fallouts historie satte verden seg på mange måter fast i femtitallskulturen, helt til en vanvittig atomkrig la sivilisasjonene øde. I løpet av spillene får du utforske ugjestmilde ødemarker hvor de overlevende må kjempe for tilværelsen i en verden der man ikke får noe som helst gratis. Og man må ikke bare slite med radioaktivitet og matmangel, men også angrep fra blodtørstige mutanter og det som verre er.
I tillegg til å være interessant i seg selv, er Fallouts verden også usedvanlig rik. Selv tilsynelatende uviktige detaljer har sine forklaringer og bakgrunnshistorier, og en Fallout-film som hadde vært trofast mot kildematerialet ville dermed hatt veldig mye bakgrunnstoff å boltre seg i. Legg til noen Mad Max-inspirerte kjøretøy, og du har en sikker vinner.
Grand Theft Auto-serien
Når man spiller Grand Theft Auto IV, kommer det tydelig frem at utvikler Rockstar North har hentet både inspirasjon og skuespillere fra Hollywood. Med lange og velproduserte mellomsekvenser, tydelige karakterer og omfattende dialoger, virker det nesten som Rockstar prøver å si «Pass på, Hollywood. Nå kommer vi og tar dere». Hvor godt de lykkes er selvsagt et åpent spørsmål, men det hadde definitivt vært spennende å se hva man kunne fått ut av en GTA-filmatisering.
Faren er selvfølgelig at vi får en film som tar seg selv alt for seriøst, eller en schisofren film som ikke vet om den skal være en absurd komedie eller et brutalt krimdrama – et problem man nok også kan si GTA IV har. Kanskje modellen man burde følge med en eventuell GTA-filmatisering ikke ligger i de tradisjonelle bandittfilmene til Hollywood, men heller i mer britiske filmer som Lock, Stock and two Smoking Barrels? En ting er jeg i alle fall overbevist om: Hvis man hadde laget en skikkelig GTA-film, så hadde serien tatt et langt skritt mot å bli stueren. Vi har tross alt kommet oss forbi den tiden hvor filmmediet ble hundset like mye som spillmediet blir i dag, og selv hos politikere er det rett og slett litt uhipt å kritisere filmvold.
Half-Life-serien
Half-Life feiret nylig sitt tiårsjubileum. I dag tar vi mange av de banebrytende elementene fra Half-Life for gitt, men da det opprinnelig kom ut var skytespill fortsatt i stor grad fokusert på å løpe rundt i labyrintaktige omgivelser, og plaffe ned alt man møtte på veien. Med sine voldsomme kulisser og filmaktige sekvenser, viste Half-Life at skytespillsjangeren for alvor hadde blitt voksen.
Det første Half-Life-spillet kunne blitt en flott (om enn rimelig tradisjonell) actionfilm i seg selv, men for min del er det nok helst Half-Life 2 og de to påfølgende episodene som virkelig frister. Ikke nødvendigvis på grunn av selve handlingen, men på grunn av den solide og tragiske verden Valve har snekret sammen og de herlige figurene som befolker den. Det er noe troverdig og håndfast over dette universet, og hvis Hollywood hadde klart å skape noe lignende er jeg overbevist om at vi hadde hatt med en filmperle å gjøre. Bare ett spørsmål til slutt: Hvem burde spilt Gordon Freeman?
