Det ungarske spillstudioet Most Wanted Entertainment er ikke akkurat en ruvende skikkelse i spillandskapet, med hovedsakelig en bunte forsvinnende obskure DS-titler på merittlisten. Det mest kjente verket til studioet er nok tårnforsvarsspillet Defenders of Ardania, som er ett av to spill fra Most Wanted Entertainment som er tilgjengelige på Xbox Live- og PSN-plattformen. Det andre er altså Thunder Wolves, et viltert helikopterspill med høy eksplosjonsfrekvens, spesifikt rettet mot dem med ukuelige avtrykkerfingre og en uhelbredelig fetisj for materielle ødeleggelser.
I spillet deltar du som medlem i den fryktløse og ustyrlige Thunder Wolves-gjengen av helikopterpiloter. Du serveres fortløpende oppdrag av varierende art, hvor hovedelementene ofte er eskortering og beskyttelse av vennlige styrker, eller destruksjon av fiendtlige posisjoner og installasjoner. Spilleren disponerer et effektivt arsenal av ulike rakettyper og en mitraljøse som får kjørt seg ganske godt. Underveis låser du opp nye helikoptermodeller og flere våpenkonfigurasjoner å leke med.
Arkadeflørt med krutt
Og det er egentlig det. Thunder Wolves er et relativt strømlinjeformet, utpreget arkadespill kjemisk rent for simulatorelementer og andre hindringer som står i veien for umiddelbar, skyldfri ødsling av høyeksplosiver. Det ligger en ganske banal skyt-og-unnvik-mekanikk i bunn, men velkomne taktiske fordringer ligger også innbakt i mulighetene til å velge ulike rakettyper, noe som faktisk må gjøres ganske bevisst. Du har et uendelig antall raketter, men hvert våpen må likevel «lades opp» igjen hver gang du har brukt det, noe som gjør det hensiktsmessig å tilpasse våpenbruken til situasjonen.
En type raketter kan du for eksempel sprute ut i rask rekkefølge, men disse flyr kun rett frem og egner seg derfor godt til stasjonære mål på bakken. Varmesøkende raketter bør derimot benyttes til å få has på fiendtlige helikoptere, mens ubeskyttet bakkepersonell bør ekspederes med mitraljøsen for å spare det tunge kruttet til de mer krevende oppgavene. I tillegg bør du også være rask på avtrekkeren og noenlunde presis med siktingen, for hvert destruerte mål gir poeng, og du får også bonuspoeng for «kjede-ødeleggelser». Det er lett å bli opphengt i det offensive aspektet, men det er også kritisk å manøvrere utenfor mylderet av fiendtlige skuddlinjer, samt å slippe avledningsbluss mot innkommende raketter.
Dermed gir Thunder Wolves deg nok baller å sjonglere til å holde deg engasjert, fokusert og tidvis lettere frustrert. Det fortoner seg ofte som en kaotisk eksplosjonsorgie, og straks man lærer seg at dette er spillets essens og vesen, er det bare å slippe festbremsene og svare med samme mynt. Det meste kan ødelegges, og de få sekundene det tar å fylle på med raketter blir fort en liten pine før du på nytt kan slippe ut en dødelig skur eksplosiver. Spillet gjenoppliver den litt barnlige, enkle gleden av å tilintetgjøre – uforbeholdent, uhemmet og hensynsløst.
Treffregistreringen er på ingen måte sjenerende presis, men det kreves likevel god kontroll over tommelmotorikken for å peke helikopternesen i riktig retning. Samtidig sørger et stødig fokus på det defensive elementet for å gi spillet en god balanse, og redder det fra å kulminere i ren «knappe-mosing». Thunder Wolves er også utfordrende, og spesielt sjefskampene vil nok dra deg et hakk nærmere stolkanten og feste grepet om håndkontrollen. På normal vanskelighetsgrad klarte en en de tidlige sjefene å redusere doningen min til skrapjern nok ganger til at den velkjente «kast håndkontrollen»-impulsen omsider meldte sin ankomst, noe som jo paradoksalt nok må kalles en god ting.
Kortvarig underholdning
På mange måter er spillet altså både engasjerende, underholdende, forfriskende primitivt og unektelig tilfredsstillende i sin appell til ødeleggelsestrangen, men gleden er dessverre også kortvarig og grunn. Etter hvert går det opp for deg at den spillmekaniske variasjonen er noe overfladisk og at mestringsfølelsen ofte vannes ut av kaosfaktoren og den generelle mangelen på finpuss og detaljorientering. Det fremstår som noe grovt konstruert, lite finstemt og uoppmerksomt i forhold til ferdighetsutøvelse, og derfor går spillet også tomt for krutt lenge før helipkopteret ditt gjør det.
Man har ikke gjort seg flid med grafikken heller, som virker uferdig og blass. Spillets rølpete uttrykk, representert ved de fargerike og ukultiverte figurene som kommuniserer med deg under oppdragene, blir dessuten egentlig bare påtatt og masete i lengden. Replikkene, som inkluderer «perler» som «this is not rocket science, just rockets» er riktignok bevisste b-film-referanser man kan nikke gjenkjennende til, men ikke lenger en original idé. Likevel, i rettferdighetens navn gjør det i det minste spillet noe mer humørfylt og levende.
Jeg har også en liten høne å lukke med kontrollsystemet. Helikopteret går riktignok greit å styre og føles realistisk tungt å kaste rundt, men jeg synes responsen likevel er for treg i forhold til den smidigheten som selve spillkonseptet påkrever. Dette førte igjen til det jeg opplevde som urettferdige dødsfall. Det å låse siktet er heller ikke uproblematisk. Flere ganger låste jeg siktet på feil mål, og når jeg prøvde å vri helikopteret i en annen retning for å låse siktet på nytt, hang det ofte fremdeles igjen på det forrige målet. Systemet føles ikke finjustert nok, noe som fører til frustrasjon i hektiske situasjoner.
Konklusjon
Thunder Wolves kan best beskrives som et lettere kaotisk, uhøytidelig blinkskytingsspill som både byr på reale utfordringer og tøylesløse destruksjonsorgier som pleier et trengende macho-hjerte. Det er et lettbent og tøysete arkadespill du kan ha det en del moro med, men dessverre er det ikke sofistikert nok til å komme den litt mer seriøse spilleren i møte. Spillet fremstår litt som et hastverksarbeid og kunne tjent stort på noe mer teknisk og spillmekanisk polering, som ville gjort det solide, og på sett og vis tidløse, grunnidéen langt mer levedyktig og givende.
De små tingene og «det lille ekstra» er spesielt essensielt i et såpass generisk og velbrukt konsept som dette. Man kommer nemlig langt med et enkelt utgangspunkt om den tekniske gjennomførelsen er god, men i dette tilfellet må det nok konstateres at utviklerne har lidd av inspirasjonstørke og henfalt til en litt for lettvinn løsning som føles tam, blodfattig og repetitiv. Det er synd, for Thunder Wolves er et spill jeg hadde lyst til å like.
Det er nok samtidig et spill som kan finne sitt publikum, blant dem som simpelthen leter et en heseblesende arkadetittel det går an å spille i små, intense doser og som gir deg tillatelse til å kaste selvdisiplinen til ulvene.
