Jeg har lenge tørstet etter frihetens øyeblikk. Nå er det her, og jeg vil utnytte det til det fulle. Likevel treffer friheten meg som et slag i mellomgolvet. Jeg mister pusten og tumler nesten tilbake i det mørke hullet jeg kom fra. For en stakket stund glemmer jeg den skjebnesvangre oppgaven som hviler på meg. Den hersens amuletten. Løftet gitt til en døende keiser. Akkurat nå er det bare meg. Meg og kvadratkilometer på kvadratkilometer med frihet.
Jeg strekker armene mot den blodrøde kveldshimmelen og myser forsiktig, men bestemt mot solskiva, som akkurat nå er i ferd med å forsvinne bak de karrige fjelltoppene. Lufta er klar og skarp, men den er på ingen måte fredfylt. Snarere kald og ugjestmild. Stemningen er trolsk og nesten uvirkelig, men jeg er fri. Endelig fri. Med ett får jeg den ubestemmelige følelsen av å være iakttatt, men jeg fnyser av meg selv, børster støvet av klærne, og labber i vei mot Imperial City. Storbyen skal gjemme meg i natt.
Tilbake i hovedstaden
Imperial City minner mer om en festning enn en by, der den ligger midt på ei øy med sin massive, sirkelrunde bymur. Jeg går langs bymuren til jeg omsider finner inngangen. Jeg roter litt i lommene mine. De er fulle av rottekjøtt. Jeg fatter ikke hva som fikk meg til å dra det med meg. Jeg finner noen stakkars mynter også, tar dem frem, blåser møysommelig skitt og jord av dem, og teller dem. Det hadde gjort seg med ei god seng på et herberge nå, men det får bli en annen natt. En filt i en bakgård gjør nytta, jeg er ikke så bortskjemt.
Det er alt lyst når jeg våkner, men i løpet av natten har utforskertrangen vokst seg uimotståelig stor. Byen er en helt annen i dagslys. Det som før var mørke smug har på magisk vis blitt forvandlet til lyse og travle pilestreder. Overalt er folk opptatt med sitt. Noen går hjem mens andre går på jobb, et par kjentfolk møtes på et hushjørne og slår av en prat, en stakkars uteligger tigger penger. På vei ut av byen går jeg forbi arenaen, det er kamper på gang. Det skal visstnok være penger å tjene på å verve seg som gladiator, men det får vente.
På vestsiden av øya er byen bundet til fastlandet med ei lang, massiv steinbru. Jeg går noen skritt ned mot den, men ombestemmer meg. Jeg vil tråkke mine egne spor i dag, gå utenfor allfarvei. Jeg svinger av på en sti mot nord, langs bymurene. Den bringer meg forbi stallen. Kanskje jeg kunne låne en hest? Jeg gjemmer meg bak en stein, og undersøker mulighetene grundigere. Det er høylys dag, mine snikeferdigheter kunne trenge litt trening, og det er tungt bevæpnede vakter like i nærheten. Hest får vente, alvebeina mine har uansett godt av å strekke på seg.
Legger byen bak meg
Bare noen steinkast videre på stien finner jeg ei gigantisk steinblokk, like til høyre. Jeg klatrer opp, og blir blendet av utsikten. Tilbake, mot venstre, ser jeg de store steinbuene som pryder brua over innsjøen. Foran meg glitrer vannet i sollyset, og reflekterer bilder av de høye fjellene bakenfor. Det er snø der oppe, og det går med ett opp for meg at det er dit jeg må. Opp på en fjelltopp. Jeg tar sikte på en av de nærmeste. Den er kilometervis unna, og ved foten ser det ut til å være tett skog. Hjemlige strøk for en skogsalv.
Etter en svømmetur gjennom det krystallklare vannet begynner stigningen opp mot fjellene. Først slakt, så brattere. Sola skinner fortsatt gjennom det tette løvverket, og det høye gresset når meg til livet. Overalt er det fargerike blomster. Jeg røsker med meg noen, mens jeg stadig holder kursen støtt mot fjelltoppen. De kan komme godt med når magiske drikker skal brygges.
Det er nesten i overkant idyllisk. Jeg løper mellom trær, hopper over stokk og stein, klatrer stadig oppover, og snur meg en gang i mellom for å se tilbake mot byen. Den blir mindre for hver gang. Det er lett å glemme farene som lurer, men bua ligger godt i hånda, og sverdet henger klart i slira. Jeg fikk til og med en smed til å gå over det før jeg dro.
Midt i ingenmannsland kommer jeg over noen gamle alveruiner. En port, noen søyler og en steindør som leder ned under bakken. Jeg burde ikke, det var fjelltur jeg kom for, men døra har en voldsom tiltrekningskraft. Før jeg vet ordet av det står jeg innenfor, og stirrer ned i den mørke tunnelen. Jeg har aldri vært av de som har trodd på at ondskap kan føles, men her ligger det noe uhyggelig i luften. Jeg burde gått ut igjen, men noen ganger er nysgjerrigheten større enn fornuften. Jeg løfter opp bua, og sniker meg forsiktig nedover i gangen. Det er mørkt, fuktig, og fullt av spindelvev. Ganger og saler er store og rikt dekorert. Det er åpenbart lagt ned et enormt arbeid i å hugge til alle utsmykningene.
Den uhyggelige stemningen blir forsterket av det dunkle mørket, som forhindrer enhver oversikt over omgivelsene. Noe beveger på seg, jeg kan tydelig høre de lette fottrinnene. Nervene tar overhånd, og uten en tanke på at jeg avslører min egen posisjon, fyrer jeg opp en fakkel. Akkurat tidsnok til å stirre rett inn i øynene på en gigantisk, forbipasserende rotte. Jeg sender av gårde ei pil, men bommer. Den smeller i grotteveggen og spretter tilbake bortover gulvet. Rotta blir tydeligvis gretten, og setter mot meg i lange byks. Den andre pila treffer, og blir stående i den forvokste gnageren. Det gjør den om mulig enda mer irritert, men den sliter nå. Et lite rapp med sverdet og kampen er over.
Jeg slukker fakkelen og sniker meg videre. Alle sansene er i helspenn. Gjennom ei dør og ned ei trapp. Det neste rommet lyses opp av to massive lyskroner. De ser ut til å være av metall, og knirker og svaier når jeg skyter på dem. Lyskilden er to intense, hvite krystaller, som kaster et blåhvitt og kaldt lys utover rommet. Det føles litt betryggende, helt til jeg får se skjelettet. Menneskeknokler og hodeskaller ligger i et hjørne. Jeg får kalde føtter og springer ut igjen det jeg er kar om. Hele tiden med følelsen av at noe følger etter meg, men jeg tør ikke se meg tilbake.
Nervene er i overkant frynsete når jeg endelig kommer ut i frisk luft. Sola har nådd sitt høyeste, og er på vei ned igjen. Jeg fortsetter min klatring. Håper å nå toppen før sola går ned. Løvet på trærne blafrer i vinden. Det begynner å bli kjøligere og lenger mellom trærne. Det har vært rolig en stund, men plutselig forteller sansene mine at noe er i ferd med å skje. Noe beveger seg bak de buskene.
Great Balls of Fire
Mamma sa alltid at det ikke er etisk forsvarlig å jakte storvilt med ildkuler. Det er mulig hun hadde et poeng, men det er det siste jeg tenker på i det den store hjorten hopper ut av det tette buskaset i grålysningen der fremme. Jeg fryser til et sekund, men skjønner at det er nå eller aldri. Før det går helt opp for meg, har jeg fyrt av ei intens ildkule. Det stakkars dyret stirrer overrasket på meg med store, sjokkerte øyne, mens den flammende ildkula farer av gårde mellom trestammene. Kanskje er det i ferd med å gå opp for ham at han hoppet gjennom feil busk. Det er en dødssynd blant hjort, bokstavelig talt, man hopper ikke gjennom feil busk. Istedet for å være på vei mot vannhullet, er han nå på vei til å bli helstekt. I løpet av sekunder. Det er mulig jeg er kynisk, men alt jeg kan tenke på i det hjorten går opp i flammer er sprø hjortesvor. Vi snakker ekte kjærlighet.
Sola er i ferd med å gå ned, og jeg innser at jeg ikke vil nå toppen, men jeg kommer meg opp på en snødekt knaus. Himmelen er rød, og den fenomenale utsikten tar fullstendig pusten fra en stakkars tyv. Langt der nede ligger Imperial City, og i tre himmelretninger kan jeg skue ut over kilometer etter kilometer med sumper, skoger, fjell, byer, veier, grotter og bosetninger å utforske. Alt ligger der ute og venter på meg. Jeg fylles av lykkerus og fyrer av en ildkule nedover mot storbyen. Den blir mindre og mindre, til den til slutt forsvinner i det fjerne. Retningen var god. Jeg krysser fingrene for å tro at den skremmer vannet av noen som fortjener det der nede.
Etter å ha studert kartet et lite øyeblikk blir det klart at jeg bare er en kort spasertur fra Bruma. En liten fjellby jeg strengt tatt ikke vet stort om. Det begynner å snø i det jeg nærmer meg byporten. Vel innenfor blir jeg stående og studere bygninger og folk en stund. Livet her virker å være et ganske annet enn i Imperial City. Klimaet er ugjestmildt, og husene er bygd deretter. Solid oppmurte grunnmurer og vegger i massivt tømmer. Jeg begynner å bli sliten, og spør en vakt om veien til nærmeste vertshus. Det skal bli godt med en øl og ei seng å sove i. Den som bare hadde hatt råd til eget hus. Jeg drømmer om Oblivions brennende landskap, fylt med lava, ondskap og demoniske vesener. De må stoppes, og innerst inne vet jeg at det blir opp til meg, og kanskje amuletten.
Konklusjon
Slik var første dag av Bellerophons liv i frihet. En av mange dager, hver av dem fylt med unike oppdagelser, nye personer, nervepirrende situasjoner, livsfarlige kamper og mengder av uvanlig interessante oppgaver. Cyrodiil er ikke bare stort, det er også innholdsrikt. Overalt er det noe å utforske. Tyv, magiker, kriger, alt sammen eller noe midt i mellom? Ork, argonier (øglemenneske), khajiit (kattemenneske), en av flere menneskeraser, eller kanskje en slags alv? Hva du enn velger ligger alle muligheter åpne, helt fra starten av. Hele tiden blir du bedre i hva du velger å drive med, bedre på de ferdighetene som er viktige for nettopp deg. Du kan ikke gjøre noe galt, det er ditt liv, og du gjør med det hva du vil. Alltid akkompagnert av storslått musikk, som virkelig er mer enn bare prikken over i-en.
Visst er det småting å plukke på, men det er fare for at du er over gjennomsnittlig gretten om du lar deg irritere over noen av dem. Vi må tilbake til Baldur's Gate for å finne noe som i det hele tatt kan konkurrere med Oblivion. Tidenes beste rollespill? Trolig.
