Over meg troner en grusomt romøgle, med et sverd som fyller en fjerdedel av skjermen. Det er ikke første gang det beretkledte beistet fnyser av superheltgjengen i sine neonfargede trikoter – dette er faktisk tredje forsøk på å felle monsteret, og det kan virke som om jeg har prøvd alt.
Sverdslagene til øgla slår gjennom skjoldkapselen jeg former, forsvaret hans virker ugjennomtrengelig. Alle angrep i superarsenalet må prøves – en svær rød knyttneve, et blått sverd, en gigantisk pistol, men til ingen nytte. Kun litt av helsemeteret høvles av, før han smeller til supergjengen igjen så hardt at de flyr i en fane over skjermen.
Så sitter jeg der da, med håndkontrolleren i fanget, og stirrer oppgitt på «Continue?»-skjermen med den falne superhelten, avmasket og kun iført undertøy med svorsida trykket opp i trynet mitt. Jeg føler meg minst like avkledd som superdusten. Frustrasjonen bobler opp, men er den berettiget? For er det egentlig spillets feil at jeg døde, eller er det min egen?
Når The Wonderful 101 etter et par timer klaffer skikkelig, skjønner jeg det – det er litt av begge.
Vidunderlig underlig
La meg først understreke: The Wonderful 101 er et godt spill. Faktisk et skikkelig godt spill, som bygger en god opplevelse på et godt mekanisk grunnlag.
I likhet med flere av spillguru Hideki Kamias tidligere spill tvinger spillet frem et kampsystem som baserer seg på å overrumple fienden. Her oftest med en kontringsmanøver som hemmer beistet, før man smeller i gang med en tilfredsstillende angrepskombo som barberer vekk helsemetre som om det var pubertetsfjon, og slår fienden i luften og utnytter svakhetspunkt.
Skjermen befolkes av en hærskare av små figurer som beveger seg som én. Desto flere figurer i hæren, desto mer kan en slå fra seg i kampsituasjoner. Av disse er det dog bare 7 – 8 figurer som toneangivende og faste medlemmer, alle med sitt eget våpen og egne teknikker som komplimenterer hverandre. Hovedhelt Wonder-Red smekker for eksempel til med en gigantisk rød knyttneve, mens Wonder-Blue står for sverdsvingingen.
For å veksle mellom disse 7 til 8 ferdighetssettene benyttes berøringsskjermen på Wii U-kontrolleren, der man tegner inn symboler som representerer hver av figurene. Sverdmesteren Wonder-Blue kommer i forfronten med en rett strek, mens Wonder-Red blir lederfigur om tegner en sirkel. Alternativt er det mulig å bruke høyre spak til drodlingen.
Og stort sett virker dette systemet greit. Siden spillet pauses i et par sekunder i tegnefasen, taper du ikke tid på formskiftingen, og i og for seg er det intuitivt. Derfor er det desto mer pinefullt når det – i om lag én av ti ganger – ikke fungerer helt som det skal. Særlig når du har fått tilgang til alle de ulike ferdighetene er det lett at det går i kluss. En sikksakk-linje kan raskt oppfattes som en S-formet linje, noe som i kampens hete er forferdelig irriterende.
Når spillet også krever en viss finesse for mestring, merkes det bittert når det sparker bein på seg selv.
Om att og om att
The Wonderful 101 er et spill som krever aktiv deltakelse fra spilleren. Ingenting serveres på sølvfat, og det tar tid, øvelse og deduksjonsevne å mestre kampsituasjonene. Dessverre har Platinum Games valgt å kaste den samme fiendekarusellen mot spilleren om att og om att, uten å bry seg med en kontinuerlig variasjon – sikkert i et forsøk på å banke inn nok erfaring til å sikre at spilleren er opplært. Det virker ikke.
I stedet gjør tiltaket at spillet oppfattes som repetitivt, og at Platinum ønsker å dra ut spillets lengde, selv om dette etter alt å dømme ikke er hensikten. Dette tydeliggjøres i at man etter hvert oppdrag rangeres med statuetter og medaljer som mer enn noe annet oppfordrer spilleren til å prøve igjen for å forbedre seg. Prospektet frister lite når man nettopp har vasset gjennom et brett på en 30 - 40 minutter med tilhørende flåsedialog.
For de som da i tillegg ikke mestrer systemet, eller ikke innser at det er mer å hente enn å klabbe løs med vanlige angrep, vil opplevelsen dras ut til det frustrerende når kampene med en småfiende kan ta lengre tid enn å lese denne anmeldelsen.
Samtidig fyller Platinum Games enkelte av brettene med halvbakte distraksjoner som ikke har stor verdi utenom de spillhistoriske referansene. Når disse ikke gjør stort annet enn å presse spilleren gjennom en skinneseksjon føles de malplasserte og overflødige, og bryter opp flyten.
Mest frustrerende er likevel de fåtallige innendørssekvensene, der en må bruke GamePad-ens skjerm i stedet for tommemonsteret på TV-bordet. At de er fåtallige er vel det beste en kan si om den ustyrlige grusomheten – jeg veiver gyroskopskjermen opp, ned, frem og tilbake for å få til en kameravinkel som gjør det tålelig å komme seg gjennom.
Da er tvisten på hurtigknappesekvenser mer kjærkommen. I så å si alle sjefskamper ender lurvelevenet med en spektakulær scene der en eller flere av heltene må bruke sine ferdigheter for å gjøre av med beistet. Da stivner skjermen, og du får en viss tid på deg til å tegne opp det riktige symbolet. Når du så skal bedrive rapid tommelbryting med sluttknappen, gir det en fullkommen tyngde i det avsluttende slaget.
Tyngde er også et ord som beskriver kontrollene. Hvert slag som treffer poengteres med en kort pause, og gir illusjonen av at dunket punkterer solar plexus. I det hele er det kolossalt tilfredsstillende.
«The Blunderful 101»
De første par timene er The Wonderful 101 sjarmerende i sin duploskildring av Jorda. Skolelæreren og brilleslangen Will Wedgeworth tar på seg masken og kappen som Wonder-Red, med et oppdrag om å forsvare kloden fra inntrengere kalt GEATHJERK. Han får selskap av personligheter fisket ut fra alle barn av regnbuen, bokstavelig talt. Overdrivelser er nøkkelordet her, med franske Wonder-Green – en tjukkas som stapper i seg fastfood og slenger inn franske gloser – som et ypperlig eksempel.
Når det fungerer er det ypperlig. Den erkejapanske parodiske vrien på superheltmyten og sci-fi tar sjangeren på kornet, med langtekkelige introduksjoner av nye figurer, overdrevne ego og småmorsomme dialoger som ikke levner tvil om at selvrefleksjon og ironi kjører tandemsykkel.
Dessverre kjøres sykkelen ned i den samme fallgruven som mye av spillet – alt repeteres til det enerverende.
Det er grenser for hvor mange ganger det er spennende å høre tøffingen Wonder-Blue be Wonder-Green om å «put a croisant in it» eller «beat it, bernaise» og flere titalls andre lignende bemerkninger etter franskmannens raljering med førstnevntes ego. Faktisk gjentar alle de markante hovedfigurene vitser og poeng til det forutsigbare. Da hjelper det ikke at flåset ofte også trekkes ut i lengste laget.
The Wonderful 101 vinner mye mer på sin gjennomførte stil og musikk, som mer enn noe annet komplementerer den renskårne mekanikken. Det er glatt, flerfarget og spektakulært, med en god dose overdrivelser som krydrer det hele. Her og da glimter også slapstickhumoren skikkelig til, besynderlig nok oftest når du mislykkes i hurtigknappsekvenser.
Konklusjon
Slik brettene i The Wonderful 101s befolkes av repeterende fiendeflyt og dialog, føler jeg også for å gjenta noe: Dette er et godt spill. Så å si alt kan krediteres det finurlige kampsystemet som krever dedikasjon og tillæring, men som tilfredsstiller når man endelig knekker koden. Hadde Platinum Games lykkes med å formidle mekanikken bedre hadde toppsjiktet vært i siktet.
At spillet også byr på distraherende sekvenser som mer enn noe stikker kjepper i opplevelsen er ikke irriterende nok til å senke grunnlaget. I The Wonderful 101 har Wii U fått et sjeldent spill som prøver å utnytte konsollens egenart – noe det dessverre bare nesten lykkes med.
