BioWare har levert mange isometriske rollespill i ypperste klasse opp gjennom årene. Hvem husker vel ikke Baldur's Gate og Neverwinter Nights? Begge seriene er fylt til randen av episke historier og dåder. The Witcher vil gjerne være neste spill ut i denne kategorien, men spillet er ikke laget av BioWare. Polske CD Project står bak actionrollespillet, mens grafikkmotoren er en modifisert utgave av Aurora-motoren – som nettopp BioWare står bak. Dermed er relasjonen åpenbar, men det er ikke Baldur's Gate 3 vi får servert av CD projekt. Det er vel kanskje like greit?
Solid historie
The Witcher bygger på historiene til den polske fantasyforfatteren Andrzej Sapkowski, som nærmest er en legende innen sjangeren i hjemlandet. Du spiller som monsterjegeren Geralt, en fryktet kriger. Hukommelsen er riktignok borte, noe som betyr at du begynner med forholdsvis blanke ark. Dermed kan du forme din egen historie, det er i hvert fall det inntrykket du får tidlig i spillet. Det går imidlertid ikke lang tid får du forstår at du er mer eller mindre fanget i Sapkowskis bøker, her er det lite spillerom for å være kreativ og oppfinnsom.
Geralts ferd gjenneom The Witcher er nemlig ganske lineær. Utviklerne prøver å fortelle flere historier, og da er det i mange tilfeller helt nødvendig at du spiller med. Derfor kryr det av usynlige vegger, gjerder, murer og stengte dører. Du skal helst ikke vandre av sted. Ja, det finnes sideoppdrag, men flere av disse er faktisk også knyttet opp mot hovedhistorien. Denne lille tvangstrøyen er ikke bare negativ, den gir faktisk mer kraft til det som i utgangspunktet er en variert historie. De moralske valgene du tar gjør seg nemlig utslag i interessante mellomsekvenser på slutten av spillbolkene.
Du føler at du har styringen over det som skjer, men det er noe som i liten grad påvirker omgivelsene dine på kort sikt. Folk flest vet at du er en monsterjeger, men reagerer for eksempel ikke hvis du har drept hele nabolaget – merkverdig. De moralske valgene du tar har derimot en effekt på lengre sikt, og det er ofte skjebnesvangre avgjørelser kommer tilbake for å sparke deg i stumpen senere i spillet. Slik sett er The Witcher et unikum. Du vet ikke hva effekten av dine valg blir før det er for sent å gjøre noe med det. På denne måten kan du ikke lagre og laste deg unna avgjørelsene dine, noe som er positivt.
Dessuten liker jeg at spillet tar opp såpass kontroversielle temaer. Rasisme står sentralt i The Witcher, og alle ikke-mennesker blir sett ned på. Det blir tidlig klart at det er dype sår mellom mennesker og raser som alver og dverger. De sistnevnte fremstilles sågar som terrorister, noe som er meget dagsaktuelt. Oppgaven din blir på mange måter å balansere mellom fraksjonene i spillet. Som en mutert helt tilhører nemlig Gerlat verken den ene eller andre rasen. Sex blir også et tema, du kan nemlig feie over flere av de søte pikseldamene med jevne mellomrom. Som regel er ikke dette noe annet enn en gimmick, selv om Geralt har romantiske følelser til minst ett individ i persongalleriet.
Snakketøy
Kommunikasjon med den kunstige intelligensen er altså variert, men det er dialogen som danner grunnlaget for din fremgang som helt. Valgene i dialogene er tilfredsstillende, og du kan hele tiden ta praten i ulike retninger. Hvis noen ikke vil prate kan bestikkelser være veien å gå, mens andre foretrekker en god drink. Enkelte må nemlig drikkes under bordet før du får svarene du leter etter, og det kan bli en selsom opplevelse. Hvis du kun har med deg veldig sterk alkohol i sekken er sjansen stor for at det er du som blir døddrukken og informasjonsfattig først. Enkelte oppdrag går faktisk ut på å nedkjempe fiender i fylla, noe som viste seg å være en kvalmende opplevelse.
The Witcher er en synders paradis. Gambling er også et sentralt tidsfordriv for Geralt. Du kan blant annet tjene noen slanter ved å spille poker med terninger. Disse fem terningene representerer forskjellige kort med sine ulike øyne, og det er et ganske fornøyelig spill. Hvis du vinner mye øker ryktet ditt som en habil spiller, og du kan kommer i kontakt med personer som kan hjelpe deg med oppdrag. Du kan også sette penger på deg selv i uhøytidelige boksekamper. Kommunikasjonsmulighetene er i det hele tatt svært imponerende og varierte.
Geralt har ikke blitt den han er uten å slakte monstre, og det blir raskt din oppgave også. Her er det ikke langt mellom kampene, og jeg liker hvordan disse er enkle og utfordrende samtidig. Du angriper rett og slett ved å trykke på venstre museknapp, men du kan ikke hevde deg om du ikke beregner riktig. Intervallene mellom slagene er nøkkelen til suksess, og om du er flink bygger du opp kombinasjoner av en annen verden. Blokkeringer gjøres automatisk, mens du kan dukke unna slag manuelt om du har valgt den riktige synsvinkelen. Hvis du trenger tid til å tenke kan du når som helst sette kampene på pause, men du kan ikke sette ulike angrep i kø – her gjøres alt i sanntid.
Du har som regel to hovedvåpen å velge mellom. Et mer eller mindre vanlig stålsverd og sølvsverdet. Førstnevnte er best på mennesker og dyr, mens det av litt mer edelt metall brukes på monstre. Avhengig av kampene må du også velge mellom tre ulike angrepstyper: sterkt, raskt og gruppeangrep. Sterke angrep er best mot enslige fiender med tung rustning, mens slemminger som er lette på foten bør tas med raske angrep. Om du treffer på større samlinger av fiender er gruppeangrep det beste. Da rammes flere av dine utfordrere samtidig, og det er spektakulært å se blodet sprute veggimellom når du er i siget.
Variasjonen av våpen og utstyr er ikke slik vi kjenner den fra mange andre spill i samme sjanger. Du kan til en viss grad oppgradere sverd og rusting, men du blir aldri oppslukt i jaget om å stadig finne flottere og mer solide plagg og utstyr. Siden The Witcher er såpass historieorientert synes jeg denne minimalismen fungerer helt greit, fokuset dras vekk fra materielle goder og flotte våpen.
