Siden TV-seriens debut i 2019 har The Witcher vokst til å bli en av Netflix' største merkevarer. Originalserien er snart på vei inn i sin fjerde sesong – helt uten Henry Cavill – og tidligere har både teatralske sidesprang og animerte filmer fått spalteplass hos strømmegiganten.
Det nyeste tilskuddet i samlingen hører til i sistnevnte kategori: The Witcher: Sirens of the Deep er et animert eventyr av kjent merke, og gjør dessverre altfor lite for å skille seg fra det som har kommet tidligere.
To liv, tilhørighet?
Der den forrige animerte Witcher-filmen, Nightmare of the Wolf, var en frittstående forløper satt flere tiår før handlingen i bøkene og TV-serien, er Sirens of the Deep direkte inspirert av en av Andrzej Sapkowskis mange fortellinger om «volveren» Geralt of Rivia.
Nærmere bestemt er det novellen A Little Sacrifice som nå skal til pers.
Fortellingen er satt til kongeriket Bremervoord, som plages av stadige angrep av havfolk langs kysten. Midt oppi det hele blomstrer det en skjør romanse mellom den menneskelige prinsen Agloval og den undersjøiske havfrueprinsessen Sh'eenaz. Det er en kontroversiell kjærlighet, som ikke bare fører med seg søt musikk, men også en del krigshissing og renkespill mellom de to folkeslagene.
Konfliktlinjene er allerede helspent idet Geralt og Jaskier først dukker opp, og det tar ikke lang tid før både monstre og mennesker går i strupen på monsterjegeren vi kjenner så godt.
Ingen store overraskelser
I likhet med mange av Sapkowskis andre noveller, er også denne historien tydelig basert på kjente eventyr. Det er hvert fall naturlig å tenke at Den Lille Havfruen har vært en slags inspirasjonskilde, noe som blir desto tydeligere når vi etter hvert stifter bekjentskap med en havheks med skumle hensikter og en trylledrikk som innfrir drømmer med liten skrift.
Historiene fra The Witcher-universet er på sitt beste når de vrir og vender de typiske eventyrene til noe litt eget, og det skjønner også Sirens of the Deep. Dessverre er det bare en sjelden gang at filmen virkelig lever opp til potensialet sitt.
Den pågående kjeklingen mellom skapningene over og under havet fører riktignok til en del interessante moralske dilemmaer som Geralt må hanskes med, men hverken manus eller dialog klarer å gi adaptasjonen den dybden den trenger for å skille seg ut i mengden.
I stedet har historien en ganske alminnelig progresjon fra start til slutt, med typiske mengder maktsyke foreldre, skapninger som egentlig ikke er så onde som de ser ut og kvinnelige medhjelpere som Geralt ikke klarer å la være å ligge med.
Først i siste akt tar historien en litt unik vending – her er det i hvert fall spor av det som gjør The Witcher så appellerende.
Solid produksjon
Også denne filmen utvikles av animasjonsstudioet Studio Mir, og de sørkoreanske kunstnerne leverer som forventet godt. Dette innebærer flott fargebruk, silkemyke animasjoner og en håndfull bunnsolide actionsekvenser.
Filmen går en hårfin balansegang mellom to og tre dimensjoner, hvor maleriske bakgrunner går hånd i hånd med voldsomme skapninger som formelig popper ut av skjermen. Særlig slåssingen tjener godt på dette, med god flyt og hissige utfall som virkelig er med på å selge Geralts dyriske råskap.
Stemmeskuespillet fungerer også svært godt, og tilhengere av spillserien vil glede seg over at Doug Cockle er tilbake i rollen som den barske monsterjegeren. Geralt er stadig ikke den mest fasetterte figuren, men han er likevel sjarmerende på sitt vis – også i animert form.
Konklusjon
The Witcher: Sirens of the Deep er en ålreit spillfilm. Intet mer, intet mindre. Eventyret og figurene leverer til mer enn bestått, og godt animasjonsarbeid sikrer at filmen aldri rekker å bli direkte kjedelig, men det er heller ikke mye mer å hente her.
Jeg savner blant annet mye mer dybde – både manus og motiver mangler tyngde, og det gjennomgående mysteriet virker rett og slett litt lite gjennomtenkt til tider. De interessante gråsonene som går igjen i bøkene og deler av TV-serien får veldig lite skjermtid her, og som et resultat mangler filmen helt klart det lille ekstra.
Underveis i filmen venter jeg hele tiden på at det skal skje noe mer, noe nytt, noe helt uforutsett, men det kommer liksom aldri. Først de siste ti minuttene tar handlingen en litt unik vending, men da er det for lite, for sent.
The Witcher: Sirens of the Deep kan ses på Netflix.
