Moralske spørsmål
I mange rollespill er skillet mellom godt og ondt like klart som skillet mellom sort og hvitt. The Witcher er ikke slik. Du kjemper hele tiden mot en ganske tydelig fiende, og i løpet av spillets gang må du bekjempe en rekke drittsekker som ikke har særlig mange hyggelige trekk, men samtidig må du ofte velge å ta stilling til konflikter hvor det ikke er tydelig hvem som har rett og hvem som tar feil. The Witcher tar også for seg mange «voksne» temaer, og inneholder klare paralleller til politiske og samfunnsmessige spørsmål vi har i den moderne verden.
Ta Scoia'tel-gruppen, for eksempel. I The Witchers verden er det menneskene som råder, mens dverger og alver opplever å bli diskriminert og til og med forfulgt. Scoia'tel er en gruppe dverger og alver som ikke finner seg i dette lenger, og som forsøker å nå målene sine ved hjelp av geriljakrig og undergrunnsmetoder. I løpet av spillet må du selv ta stilling til denne gruppen – spillet presenterer dem verken som gode «frihetskjempere» eller onde «terrorister», og det blir opp til deg å bedømme dem på bakgrunn av hva du vet om dem og konflikten deres, og din egen følelse av hva som er rett og galt.
Der ingen skulle tru at nokon kunne bu
En av tingene jeg først la merke til med The Witcher var at verden rundt meg føltes autentisk. Omgivelsene virket troverdige, som steder der folk faktisk kunne leve «på ordentlig». På tross av at spillets verden inneholder de fleste fantasyklisjeene du kan tenke deg, føles den likevel unik, og langt mer realistisk enn det vi vanligvis finner i Dungeons & Dragons-inspirerte spill. The Witchers verden er omtrent slik jeg tror vår egen middelalder kunne ha vært, om de overnaturlige tingene folk trodde på for noen hundreår siden faktisk hadde eksistert.
Jeg tror nok noe av grunnen til dette kan være at utviklerne er østeuropeiske. Hvis amerikanske spillutviklere skal lage en middelaldersk verden, må de hente inspirasjon fra media, eller sende deler av teamet på dyre turer til Europa. Utviklerne av The Witcher har middelalderen i bakgården. Flere av Europas mest slående middelalderbyer befinner seg i Polen, Tsjekkia og landene rundt, og i tillegg virker det (i alle fall for en utenforstående) som om landsbygden i flere østeuropeiske land fortsatt har et lite middelalderpreg over seg, med små landsbyer hvor livet i stor grad er sentrert rundt landbruk (som gjerne drives med gamle metoder).
Uansett hva som er tilfelle, virker i alle fall verden The Witcher foregår i langt mer troverdig enn det jeg vil si er tilfelle i spill som The Elder Scrolls IV: Oblivion. For all del, jeg elsket Oblivion (og stiller meg fortsatt uforstående til at det plutselig har blitt så populært å kritisere Bethesdas moderne rollespillklassiker), men Tamriel virket ærlig talt aldri som et sted folk faktisk kunne bo i. Det gjør Vizima og omgivelsene rundt – selv om jeg er temmelig glad for at jeg slipper å bo der selv.
Ny og forbedret utgave
I forhold til standardutgaven, har den nye versjonen av The Witcher mange forbedringer. Blant annet er oversettelsen gjort helt på nytt, noe som fører til at samtalene fungerer langt bedre enn tidligere. Jeg vil imidlertid fortsatt si at de virker litt rotete til tider, og spillets struktur føles fortsatt litt ustabil. Det er for eksempel veldig lett å gå glipp av deler av historien uten at man får noe hint om at man misser noe.
I tillegg har utviklerne lagt inn en del nye ansikter og animasjoner. Dette er fint, men du vil fortsatt treffe veldig mange «kloner» på din vei gjennom spillets verden, og samtaleanimasjonene er fortsatt ikke spesielt imponerende. I tillegg er filmsekvensene fortsatt svært rotete, spesielt i starten. Resultatet er at det noen ganger kan være veldig vanskelig å følge skikkelig med på historien, så her er det fortsatt rom for store forbedringer.
Det samme gjelder ryggsekken, som veldig lett blir fylt opp. I Enhanced Edition separeres alkymi-ingredienser fra resten av tingene du finner, og dette er definitivt et steg i riktig retning, men det føles fortsatt som lagringsplassen er i trangeste laget i forhold til alle gjenstandene du finner. Og det er forresten fortsatt situasjoner hvor spillet ikke kan lagres direkte før viktige kamper, og hvor du tvinges gjennom langdryge samtaler hver gang du taper kampen og må spille om igjen.
Et annet punkt på skrytelisten er de to nye modulene som utviklerne har lagt ved. Disse inneholder to små eventyr som er uavhengige av hovedspillet, og igjen fungerer de greit nok, uten å imponere. Det ene eventyret, The Price of Neutrality, føles som om det opprinnelig var tenkt som en del av hovedspillet, men av en eller annen grunn ble kuttet før lansering. Det andre, Side Effects, virker egentlig mest som en demonstrasjon av redigeringsverktøyet. Generelt synes jeg ikke spillet er strukturert på en måte som gjør at det fungerer godt med slike små eventyr, men greit nok – det er alltid hyggelig med litt gratis ekstrainnhold.
Alle disse tingene kan eksisterende The Witcher-eiere laste ned i en gratis oppdatering, og dette er en fin gest fra CD Projekt. Kjøper du nyversjonen i butikk får du imidlertid også novellen The Witcher, en offisiell spillguide, en «making of»-DVD, spillets lydspor og en CD med musikk «inspirert» av The Witcher. Sistnevnte er nok for ment for et litt smalt publikum, men det er en fin bonus. Selv satte jeg mest pris på spillguiden, som er både velskrevet og omfattende.
Konklusjon
The Witcher: Enhanced Edition er et minneverdig rollespill du bør teste. Forbedringene fra originalversjonen er ikke så dramatiske som CD Projekt kanskje vil ha det til, men de gjør et allerede godt spill enda bedre. Som resultat er konklusjonen min enkel: Liker du rollespill, og fortsatt ikke har spilt The Witcher, bør du gjøre det nå. The Witcher: Enhanced Edition er fortsatt langt fra perfekt, men det er likevel et av de aller beste spillene sjangeren har å by på. Det er stort, vakkert og spennende, og det føles dessuten som et langt mer «voksent» spill enn flestepartene av konkurrentene på markedet i dag.
