The Witcher var et av fjorårets mest interessante og omdiskuterte PC-rollespill. Mens noen mente det ikke var mer enn et middelmådig spill med mange feil, mente andre at det var en moderne klassiker som fortjente å bli nevnt sammen med navn som Baldur's Gate og Planescape: Torment. De aller fleste var imidlertid enige om at det hadde noen momenter som kunne ha vært langt bedre.

Utviklerne i CD Project var også enige i akkurat det, for en stund etter at The Witcher ble lansert kunngjorde de en ny og forbedret utgave, som skulle rette på problemene med originalspillet og tilby en bedre spillopplevelse. Og som en ekstra gest til de som allerede hadde kjøpt spillet, skulle nye The Witcher være gratis for alle eksisterende kunder. I slutten av september kom endelig The Witcher: Enhanced Edition i salg.

Samme historie som før

The Witcher foregår i et middelaldersk fantasyunivers skapt av den polske forfatteren Andrzej Sapkowski. Dette er et mørkt og dystert univers, som har mange paralleller med vår egen middelalder. Hverdagen for folk flest preges av fattigdom, krig og pestepidemier, og livet er hardt. I tillegg må man takle overnaturlige elementer som levende døde, monstre og mektige trollmenn, som gjør sitt for å komplisere en allerede vanskelig hverdag.

Du spiller Geralt, som er en «witcher», eller monsterjeger. Du har gjennomgått vanvittig trening, samtidig som kroppen din har blitt forvandlet ved hjelp av mystiske medisiner. Resultatet er at du er sterkere og raskere enn dine medmennesker, samtidig som du kan bruke magi. Ulempene er blant annet hår og sterilitet. I det spillet starter våkner du opp uten å vite hvor du er, eller huske særlig mye av ditt tidligere liv. Du lærer raskt at du visstnok ble drept for flere år siden, så det at du i det hele tatt er oppe og går er et mysterium for de fleste.

Etter å ha blitt gjenforent med de andre monsterjegerne tar det ikke lang tid før du havner i problemer. En gruppe leiesoldater angriper basen deres, og selv om dere klarer å bekjempe dem til slutt, stikker de av med utstyr og ingredienser som er instrumentelle i mutasjonsprosessen. Hvorfor de har interesse av disse er uklart, men det som er sikkert er at de kan være svært farlige i feil hender. Du og de andre monsterjegerne legger ut på leting etter bandittene, og denne jakten tar deg til hovedstaden Vizima.

Rent gameplaymessig, fungerer The Witcher som et relativt ordinært rollespill. Du løser oppdrag, dreper monstre og får erfaring, noe som lar deg gå opp i nivå slik at du kan investere i nye evner og egenskaper. Kamp foregår i sanntid, og benytter seg av et slags «kombosystem» hvor du må time angrepene dine for å dele ut ekstra smerte og unngå at motstanderen får brutt angrepskjeden din. I motsetning til i andre rollespill bruker du i hovedsak to forskjellige våpen (et sølvsverd som egner seg godt mot monstre, og et stålsverd som egner seg best mot mennesker), og du må veksle mellom disse etter som situasjonen tilsier det. Du må også veksle mellom ulike angrepsstiler, avhengig av hva slags motstandere du møter. Systemet fungerer godt, riktignok etter litt tilvenning.

I tillegg til å slå og hugge, kan du bruke ulike magiske angrep. Igjen er utvalget heller smalt i forhold til i mange andre rollespill, men til gjengjeld vil du oppdage at hvert av de magiske «tegnene» er nyttige på sin måte, og de kan i tillegg oppgraderes underveis. Spillet har også en viktig alkymikomponent, hvor du kan bruke ulike monsterdeler, planter og andre ting for å lage ulike drikker og bomber. På de lettere vanskelighetsgradene er ikke dette noe du behøver å bry deg så veldig mye med, men når du skrur vanskelighetsgraden opp blir det en kritisk del av spillet.

Ikke helt åpent, men stor frihet

The Witcher er i utgangspunktet ikke helt åpent, slik som Oblivion og Gothic 3. Spillet er strukturert i kapitler, og når du er ferdig med ett kapittel flyttes du videre til det neste enten du vil det eller ikke. Du kan heller ikke melde deg inn i laug eller organisasjoner og gjøre karriere slik som i Oblivion, og hvis vi ser på makrostrukturen, er The Witcher et nesten fullstendig lineært spill.

Samtidig får du, spesielt i midten av spillet, svært stor frihet til å leve ditt eget liv. Du får en mengde sideoppdrag som du kan løse eller ignorere, et stort landområde å utforske som du vil, og en rekke andre oppgaver som du kan velge når du vil gjøre (eller om du vil gjøre dem i det hele tatt). Om du er lei av å «jobbe» kan du dessuten dra inn på det lokale vertshuset og spille en form for poker med terninger - en perfekt måte å slappe av på etter en hard dag med monsterjakt og detektivarbeid.

Jeg har også lyst til å trekke fram hvor mye tid du kan bruke på helt andre ting enn å slåss. Kamp er et sentralt element i de fleste rollespill, og slik er det også i The Witcher. Samtidig føles spillet ofte mer som et eventyrspill enn et rollespill, og på mange måter føler jeg The Witcher har mer til felles med hybridspill som den fabelaktige Quest for Glory-serien enn et gjennomsnittlige rollespill. Dialoger, utforsking og detektivarbeid spiller en stor rolle i spillet, og slikt liker jeg.

Går vi tett innpå oppgavene du får i The Witcher, blir det også tydelig at du her får mange valgmuligheter. Mens du i mange andre rollespill kun får én enkelt måte å løse oppgavene på, kan du stort sett velge mellom flere i The Witcher. Ofte stilles du også over for moralske dilemmaer, og det er ikke alltid det lønner seg å oppføre seg som en helt. Valgene dine får også konsekvenser, og disse kan noen ganger være både overraskende og uheldige.

Forfriskende nok blir flere av disse konsekvensene klare først lenge etter at du har tatt et valg, slik at du i praksis blir nødt til å akseptere dem, da det blir upraktisk å spille store deler av spillet på nytt for å endre historiens gang. Et tilsynelatende harmløst valg tidlig i spillet kan føre til at du mister muligheten til å utføre et oppdrag senere i spillet. Noen vil utvilsomt rynke på nesen over dette, men jeg synes det fungerer godt. Det tvinger deg til å tenke over valgene dine, og leve med dem. Du kan ikke regne med å alltid finne optimale løsninger, og i stedet for å fokusere på å «gjøre alt riktig» må du bare fokusere på å spille.