The Witcher 3: Wild Hunt har mer til felles med skilpadden enn haren fra den velkjente barnehistorien. Det er et metodisk og tålmodig spill som ikke forhaster en eneste vending, eller løper i hui og hast forbi noe som kan vært verdt å merke seg. Sakte, men sikkert presenteres en verden og et univers så imponerende og omfattende at jeg er usikker på om vi har sett noe lignende før.
Det er majestetisk, enormt og flott. Geralt of Rivia, hovedperson fra de to foregående spillene, har utviklet seg til å bli en av mine favoritthovedpersoner gjennom tidene. De polske utviklerne har også hørt på tilbakemeldinger og kritikk fra forgjengeren, og har gjort både små og store endringer som forbedrer opplevelsen enormt.
Det er gøy å svinge sverdet
Den største forbedringen er gjort på kampsystemet, noe jeg synes var den store svakheten i The Witcher 2: Assassins of Kings. I det nye spillet kjennes systemet bedre ut på alle mulige måter. Det er lettere å både kontrollere retningen på Geralt sverdslag, samt hvilken fiende de skal være rettet mot. Animasjonene er fortsatt litt seige, men de kjennes mer smidige og ikke fullt så stive ut sammenlignet med forrige spill i serien.
Alle som spilte de foregående spillene vil, på tross av endringene, kjenne igjen mange aspekter av kampsystemet. Man har et vanlig sverd for vanlige fiender, og et sølvsverd for monstre og magiske fiender. Du kan enkelt bytte mellom de to med et knappetrykk, men Geralt velger også det rette sverdet automatisk basert på hvilken type fiende du begynner kampene mot.
Å kontrollere Geralt i kampene er ganske rett frem. Du har en knapp for raske, lette slag og en annen for tyngre sverdsvinger som gjør mer skade. Ved å holde inne en skulderknapp på håndkontrollen kan du parere og blokkere angrep, og etterhvert beskytte deg mot piler. Du kan også hoppe eller rulle unna fiender med et knappetrykk, nyttig for å unngå skade eller få en bedre plassering underveis i slagsmålene.
I likhet med to tidligere spillene i serien kan Geralt også denne gangen dra nytte av magi. Han har seks ulike «Signs» å velge mellom i kamp. Blant disse finner vi et magisk skjold som absorberer skade, et flammeangrep som brenner fiendene, eller muligheten til å påvirke fiendens tanker. Via et våpenhjul velger du kjapt mellom de ulike angrepene, og etter en kort ventetid kan du kaste magien på nytt.
Den største forandringen er at kampene flyter mye bedre denne gangen. Kampsystemet kan minne litt om en blanding mellom Dark Souls og Bloodborne. Spesielt på de høyere vanskelighetsgradene bør man være metodisk og ta veloverveide slag og angrep. Du blir hardt straffet hvis du ikke følger nøye med, ikke ulikt nevnte spill fra From Software. Kampene er dog ikke like vanskelige, og The Witcher 3 lener seg mye mer mot tradisjonelle actionspill. Det treffer en god balanse mellom actionfylt og utfordring, særlig på høyeste vanskelighetsgrad.
Mange veier å gå
Spillets aller største styrke ligger i verdenen CD Projekt RED har skapt. Det er enorme landområder i spillet, og de er fylt til randen med godsaker man kan gjøre. Utvilsomt har studioet brukt utallige timer her, for omgivelsene man befinner seg i til enhver tid ser fantastiske ut.
Her er det tette skogsområder, store innsjøer og åpne landskap så langt øye kan se. Geralt og Roach, hans trofaste traver, samler etter hvert ganske mange reisemil mellom de varierte omgivelsene i spillet. Små landsbyer finnes her og der, hus plopper opp midt i skogen, og huler med fæle monstre ligger halvgjemt i landskapet. Variasjonen er enorm, og verdenen er så stappet med innhold å utforske at det nesten kan ta pusten vekk fra deg.
Fra starten av faller det naturlig å følge hovedhistorien, men det tar ikke lang tid før man presenteres for mengder av sideinnhold. Mange av de aller beste historiene og skjebnene fortelles i nettopp sideoppdragene. Her er det mange interessante og absurde figurer og monstre man møter på og får kjempe mot. Selve hovedhistorien holder også et bra nivå, men den er i overkant lang og etter hvert blir gjøremålene litt ensporede.
Jakten på adoptivdatteren Ciri utspiller seg litt for ofte som en lang rekke triste og uviktige henteoppdrag i bytte mot informasjon. Gang på gang følger man en lignende struktur og det kan bli litt vel langtekkelig. Det rikholdige sideinnholdet er heldigvis et godt tilleggskrydder, og man får da tjent en slant gull og kanskje oppgradert både utstyr og evner hvis man får nok erfaringspoeng.
Øvelse gjør mester
Evnene man oppgraderer finnes i et talenttre som er akkurat passe komplisert. Her putter man poeng i ulike evner som for eksempel kan øke skaden man gjør med lette angrep, gi bonuser ved bruk av en type rustning eller gjøre magien sterkere. Hvis man investerer nok poeng i for eksempel magi, låser man opp alternative måter å bruke de på, noe som er spennende.
Gjennom spillet blir det også viktig å utstyre helten med stadig bedre utstyr. Uten et bra nok sverd kan selv de svakeste fiendene by på problemer. Man kan finne utstyr rundt omkring i omgivelsene, eller man kan smi det hos en smed. Så lenge du har oppskriften og materialene, og smeden er dyktig nok, koster det deg en liten sum gull å få laget nytt utstyr.
Disse rollespillelementene fungerer alle veldig godt, og man kan tydelig merke forskjell på hvor effektiv Geralt er avhengig av hvor man plasserer poengene. Jeg fokuserte mye på å gjøre mer skade med sverdangrep i starten. I tillegg til dette fant jeg et par veldig gode sverd, som gjorde at jeg blåste meg gjennom monstre nesten uten å bli varm engang.
Denne ubalansen skyldes nok også til dels at jeg var mye høyere nivå enn det som er anbefalt for oppdragene mine, siden jeg fullførte veldig mange sideoppdrag før jeg gjorde hovedhistorien i fra begynnelsen av.
I menyene der man finner utstyr og talenttrær finner man også en av de få svakhetene i The Witcher 3. Menyene er tunge og rotete, særlig når det gjelder sortering av gjenstander. Her er det vanskelig å få oversikt, man har ingen måter å filtrere på, og det blir fort rot. Underveis i spillet plukker man opp både bøker, brev og en mengde annet som legger seg i baggen din og lager et salig kaos. Det er vanskelig å skille mellom det som bør tas vare på og det som kan selges. Siden alle gjenstander man bærer med seg veier noe, og siden det er et tak på hvor mye man kan ha med seg, har jeg brukt litt for mye tid på å sortere ut hva som er nyttig og hva som er søppel.
Ikke helt perfekt
En annen negativ ting med spillet som må bemerkes, og det som ødelegger litt av den herlige opplevelsen, er ytelsen. I perioder så sliter PlayStation 4-versjonen med å holde bildefrekevensen stabil. Dette skjer spesielt i kamper der det er mange fiender, men også utenfor kamper og i filmsekvenser kan det hakke og stotre litt. Riktignok hevder CD Projekt RED at de har fikset disse problemene i oppdateringen som kommer ut samme dag som spillet.
Det stemmer bare delvis. Ytelsen har blitt bedre, men er fortsatt ikke optimal, noe som er synd siden CD Projekt RED virkelig har laget et spill som ser nydelig ut. Det er detaljert til fingerspissene, og både lyseffekter og omgivelsene ser i all hovedsak fantastisk ut. Noen teksturer her og der er imidlertid ikke like pene, og noen fiender beveger seg hakkete og stivt, spesielt på litt lang avstand. Dette er små ting som sjenerer litt i et ellers meget pent spill – kanskje blant det beste på denne maskinvaren fram til nå.
Lyddesignet holder også høy kvalitet. Stemmeskuespillet er meget bra, både for hovedfigurene og alle de mindre viktige personene man snakker med i løpet av spillets gang. Musikken passer perfekt til omgivelsene, og lydene av både monstre og samtalene man hører i landsbyene er gode.
Konklusjon
The Witcher 3: Wild Hunt er ikke et perfekt spill. Det yter tidvis svakt på PlayStation 4 og det å holde styr på inventaret er rotete og unødvendig komplisert. En ellers meget god hovedhistorie tynges litt av at den blir for langtekkelig, der spesielt midtpartiet er litt seigt og repetitivt.
Men til tross for feil og mangler er dette et av årets aller beste spill. Grafikken og omgivelsene man utforsker er detaljerte, varierte og aldri kjedelige. Det kjennes ut som om det finnes noe nytt rundt hver eneste sving, og man vet aldri helt hva som venter i landsbyen litt lenger ned langs veien. Det kan være et mordmysterie, eller kanskje innbyggerne plages av et fælt monster ingen greier å ta livet av.
Variasjonen og kvalitetet på sidemateriellet og verdenen i The Witcher 3 er rett og slett fantastisk bra. Visuelt er det vakkert, og både stemmeskuespill og musikk holder skyhøy kvalitet.
Kampsystemet, som i de tidligere spillene i serien ikke har vært veldig bra, er kraftig forbedret. Animasjonene kjennes ikke like stive, og det er lettere å kontrollere hvor og mot hvem Geralt svinger sverdene og slynger magien sin.
Jeg har allerede rundet over 100 timer i The Witcher 3. Det er voldsomt mange timer i et spill, og det som slår meg er at jeg ikke gjør annet enn å glede meg til neste gang jeg kan sette meg foran TV-en og drømme meg bort til Geralts fantastiske verden.
The Witcher 3: Wild Hunt slippes til Windows, Xbox One og PlayStation 4 (testet) 19. mai. Vår anmeldelse av spillet er basert på en debug-versjon vi fikk tilsendt av CD Projekt RED før lansering, samt slipputgaven med en oppdatering som etter sigende skulle rette opp noen problemer. Alle bildene i anmeldelsen er tatt av anmelder, sett bort fra toppbildet.
