Det finnes mange typer fantasihelter. Du har dansende alver og morsomme dverger, helter som sitter på en moralsk høyhest, vanlige gårdsgutter som motvillig blir kastet uti noe de ikke forstår, og barbariske krigere som dreper alt i sin vei uten omtanke. Geralt of Rivia er ingen av disse heltene.
Etter en rekke livstruende mutasjoner har han blitt en monsterjeger. Når forvokste monstre eter småbarna og kidnapper kvinnene i landsbygda, da er det han som kalles inn. Han er raskere og sterkere enn ordinære menn. Han dømmer ikke folk ut fra moralske overbevisninger, men lar heller ikke unødvendig urett skje. Han er den tøffeste og råeste mutanten du noen gang vil møte. Han er den hvite ulven. Han er The Witcher.
The Witcher
I 2007 stiftet vi for første gang bekjentskap med Geralt of Rivia i et spill. Figuren er hentet fra fantasibøkene til Anderzej Zapkowski, det er også verdenen hvor spillet finner sted. I det første spillet ble vi bedre kjent med Geralt og hva en Witcher egentlig driver med. Han tjener til livets brød ved å jakte på skumle monstre og det gjør han bra. Den mørke fantasiverdenen til den polske forfatteren er full av fæle skapninger, men som vi lærte opptil flere ganger i det første spillet, mennesket er kanskje den fæleste skapningen av alle.
Mikael delte ut en 7-er til det originale spillet i sin anmeldelse og da Enhanced Edition kom ut året etter justerte Joachim karakteren opp til en 8-er. The Witcher hadde med andre ord noen barnesykdommer og utviklerne forsøkte å rette opp i disse med å gi ut en ny utgave av samme spillet. Nå har de endelig beveget seg videre og The Witcher 2: Assassin of Kings er resultatet. Men har de tatt et oppgjør med de gamle feilene?
Et åpenbart element som trolig skremte bort noen spillere var kampsystemet. Det var lite intuitivt og man brukte over en halvtime på å få stilt det inn slik at det ble forståelig. Slik er det ikke lenger. Nå er det veldig lett å komme inn i. Du bruker venstre museknapp til vanlige sverdslag og kan med denne også sette i gang glidende kombinasjoner. Høyre museknapp er for litt mer kraftige slag og disse kan også lures inn i kombinasjonsangrepene. Med en tastaturknapp blokkerer du motstanderens angrep, og med en annen kaster du magi. Det er enkelt nok til at alle kan forstå det med en gang, men har likevel nok nyanser til at kampene føles utfordrende og ikke blir for repetitive.
Som i det forrige spillet har du gode muligheter til å raske med deg mye lommefyll på din sti. Ved å plukke blomster i skogen og røske ut kroppsdeler av bekjempede monstre får du gjenstander som kan brukes til å lage magiske drikker og bedre utstyr. Det er alltid nok å samle på, men enkelte gjenstander er det svært få av så du må tidvis prioritere hva du ønsker å satse på. Du vil også oppleve at når du får et typisk samleoppdrag som sender deg ut for å drepe seks stykker av en type monster, så er det nå mer til dette oppdraget enn bare hent og lever. Det er flere utfordringer på veien, og belønningen du får er i klingende mynt, men også unike gjenstander som kan mekkes til å bli noe nyttig. Det forskjellige utstyret gjør at du også har gode muligheter til å endre Geralts utseende og sette et personlig preg på protagonisten.
Geralt samler erfaringspoeng som en hver god rollespillhelt, og han har fire ulike kategorier han kan fordele dem ut på. Disse er generell krigerkunst, magi, sverdteknikk og alkymi. Innenfor disse kategoriene har du en rekke valgmuligheter og på denne måten får du muligheten til å tilpasse Geralts utvikling til hvordan du ønsker å spille. Du har også full oversikt over alle mulige fremtidige valg, slik at du kan planlegge fremgangen hele veien.
Blodig alvor
Det jeg likte aller best med det originale spillet var den virkelig mørke verdenen som Geralt befinner seg i. Mange andre rollespill føles polerte og oppyntede. Selv Dragon Age som forsøkte så hardt å være mørk og blodig, kommer ikke i nærheten av den naturlige råskapen som ligger i The Witcher. Dette har utviklerne ikke bare klart å videreføre, men jeg vil hevde at de har perfeksjonert dette uttrykket. Sverdkamper er ordentlig blodige og fæle, uten at de føles regisserte eller overdådig brutale. Sex-scenene føles ikke hollywoodisert, men er heller ikke påtatt provoserende. De viser det de skal vise hverken mer eller mindre. Fulle sjømenn banner og steiker som fulle sjømenn bør. Hva gjelder vold, sex og grovt språk føles alt i The Witcher 2 helt utrolig naturlig. Det glir elegant inn i spillet og omgivelsene, og bidrar til å skape en realisme som river meg, som voksen spiller, ut av stolen og rett inn i Geralts skikkelse. Jeg sier det igjen, perfeksjon!
I tillegg til å forføre min mørke sjel med sin råskap, klarer også The Witcher 2 å trollbinde mine synssanser. Det tekniske aspektet av grafikken er upåklagelig og har du en maskin som tillater deg å jekke opp grafikken fullt, vil du få en estetisk opplevelse som intet rollespill har gitt deg før. Artistene til CD Projekt har virkelig klart å skape en levende verden. Sverdsvingende krigere, gyselige monstre, travle byer, mørke skoger, nydelige rosebusker, beroligende bølgeskvulp, illevarslende tåke, forføreriske kvinnekropper, alt går hånd i hånd og skaper en symbiose av utrolige inntrykk som bare fortsetter fra start til ende. Stemmeskuespillet er også jevnt over bra, og tidvis glimter også dette ordentlig til. Musikken og lyden i spillet er godt gjennomført og setter stemningen slik den skal. Sansene dine vil takke deg for at de fikk spille dette spillet.
Prinsessen er i et annet slott
Historien i spillet starter kort tid etter avslutningen på forrige spill. Gjennom en godt regissert åpningssekvens ledes du elegant gjennom flere valgfrie deler som på en behagelig måte introduserer deg til spillets overordnede konflikter. Samtidig lærer du hvordan spillet skal spilles og det hele kulminerer med at plottet settes opp. Witchere har en tendens til å rote seg bort i konger og dronningers politiske intriger, og når Kong Foltest møter sin skjebne tidligere enn forventet blir Geralt urettmessig anklaget for mordet. Han må flykte og den eneste måten å renvaske navnet sitt er ved å fange kongedreperen.
For at det ikke skal føles unaturlig når Geralt må forklares ting hele tiden, har utviklerne latt ham miste hukommelsen. Dette bakes selvfølgelig inn som en del av historien, men det føles likevel som en særdeles overbrukt klisjé. Geralt må etter hvert jakte både på kongemorderen og på minnene sine. Uansett hvor han kommer er det konflikter å bli dratt inn i. Det kan være små uenigheter som om man bør satse på en rustning av stål eller en magisk amulett når man går i krig, og å velge side i blodige kamper mellom stridende grupperinger. De valgene du tar har konsekvenser for hvordan spillet bretter seg ut foran deg. Noen er større enn andre, men alle bidrar de til å skape illusjonen av at du er herren over det som skjer i denne fortellingen.
En velregissert opplevelse
I motsetning til enkelte rollespill som søker å gi spilleren en så fri opplevelse som mulig er The Witcher 2 nøye regissert. Før jeg spilte dette spillet, ville jeg trolig ha ment at det var noe negativt, men måten spillet leder deg gjennom hovedoppdrag og sideoppdrag på føles helt naturlig. Store actionsekvenser finner sted på områder som er tilpasset akkurat den hendelsen. Jeg er heller ikke særlig glad i såkalte «boss fights», men av en eller annen grunn klarer jeg ikke la være å storkose meg når Geralt danser mellom svingende tentakler fra et megamonster. Det er tett regi på det meste som skjer, og lite er overlatt til tilfeldighetene. I dette spillet er det definitivt en styrke.
Dialogen i spillet er også noe som bør trekkes frem. Det er en hel del prating her, noe jeg setter umåtelig pris på i et rollespill, men det føles hele tiden levende. Det er aldri tendenser til statiske samtaler som de vi kjenner fra for eksempel Elder Scrolls-serien. Figurene i spillet er nøye gjennomtenkte. Alle har de sine egne motivasjoner og fordommer som gjør ar de opplevelse som troverdige. Animasjonene akkurat under samtalene er kanskje ikke den sterkeste siden av spillet, men manuset er solid. Det er gøyalt å stikke innom den lokale puben bare for å finne ut av hva lokalbefolkningen er opptatt av.
Det finnes mange spill som kan by på flott grafikk, en god historie, interessante personligheter og et solid kampsystem, men det mest oppsiktsvekkende med The Witcher 2 er måten absolutt alle elementene i spillet veves sammen på. Som spiller vil du få en helhetlig opplevelse som hever spillet over mange av sine konkurrenter. Spillet beveger seg sømløst mellom kampsekvenser, dialoger og utforsking, og veien din krydres hele tiden med små hendelser og uventede vendinger. Når du har startet dette spillet vil du oppleve at det er svært vanskelig å rive seg løs. «Bare litt til»-faktoren er så definitivt representert.
Erten under madrassen
Likevel: Det finnes forbedringspotensial også ved dette spillet. Det å ha så sterk regi har også en bakside. Det kan kanskje oppleves som om det er litt få åpne områder som du har mulighet til å utforske. I tillegg er det nok litt få oppdrag man kan ta på seg å løse. Journalsystemet som holder orden på oppdragene dine gir heller ikke alltid god nok informasjon, og tidvis kan man lure på hva det egentlig er man må gjøre for å fullføre et oppdrag. Når du hele tiden ledes videre til neste spennende del av spillet kan det også være at du går glipp av noe. Selv opplevde jeg litt for ofte at jeg ikke fikk plukket med meg verdifullt «loot» fordi spillet raste videre. Dette kan også resultere i at det er enkelte oppdrag du aldri får fullført.
Et annet element er vanskelighetsgraden som de ikke helt har klart å balansere opp mot rollespillsystemet. I begynnelsen av spillet opplevde jeg ofte at kamper var svært utfordrende, selv når jeg satte spillet ned på enkleste vanskelighetsgrad. Men etter hvert når du får utviklet figuren din og bygget ham opp med de styrkene du ønsker å satse på, så blir kampene gradvis lettere. Dette er litt synd for i begynnelsen ble du nærmest tvunget av spillet til å prøve ut alle hjelpemidlene du hadde tilgjengelig, men senere i spillet klarer du deg for det meste med magi og sverdets makt. Det er også litt småplukk ved menysystemet, men disse tingene bryr du deg lite om gjennom spillets gang.
Konklusjon
The Witcher 2: Assassin of Kings byr på en spillopplevelse som rollespillentusiaster ikke kan være foruten. Spillet har en interessant historie som kaster deg inn i politiske drakamper og mellommenneskelige intriger. Det har et galleri av interessante personligheter som du møter langs veien, og dialogene i spillet bidrar sterkt til å engasjere deg i de overordnede elementene av historien. Samtidig er også actiondelene svært gode. Et forbedret kampsystem gjør sverdduellene både utfordrende og underholdende.
Aller best liker jeg likevel den brutale råskapen som passer så godt sammen med den utilgivelige verdenen som spillet portretterer. Blod, vold og sex er en naturlig del av dette og balansegangen som cd projekt har funnet er upåklagelig. Alle de gode elementene sys så sammen til en komplett pakke og spillet passer hele tiden på at du får se og oppleve akkurat det utviklerne ønsker du skal få med deg.
Det finnes helt klart småting som kunne vært gjort bedre. Det at spillet etterhvert blir for lett er kanskje et av de mest uheldige elementene, men dette gjør så lite i den store helheten. The Witcher 2 er gjennomført kvalitet. Fra første stund blir du dratt med på Geralts reise og alt fra historien, personene og dialogen, til kampsystemet, rollespillelementene og det kunstneriske uttrykket bidrar til å skape en av de aller beste spillopplevelsene du kommer til å få i år.
