Lite variasjon
Selv om historiedelen er godt berettet, er den ikke feilfri og sliter på sett og vis med variasjonen. Oppdragene blir til tider svært like, og enten du skal knuse en eller annen butikk, tagge over andre gjengers logoer eller kreve inn penger av noen, ender det hele stort sett i en heidundrende slåsskamp, ofte med påfølgende flukt hjem til eget strøk.
Man blir gjennom historien introdusert for en rekke andre gjenger og egne gjengmedlemmer, men det hele ble bare en stor smørje for meg, og jeg hadde vanskeligheter med å holde blant annet gjengmedlemmene fra hverandre. De mangler særegen karakteristikk sammen med personlighet, og selv om det ikke er så avgjørende for spillfølelsen, er det et irritasjonsmoment. Ofte spiller du som gjenglederen Cleon, men man er innom både Swan, Snow, Rembrandt, Vermin m.fl. Det som imidlertid kan sies positivt om å inkludere så mange personer, er at alle har noen egne trekk i ermet når du er i slåsskamp. Basiskombinasjonene som å slå og sparke er i stor grad de samme, men et og annet eget triks har hver enkelt.
Om du er skytevåpenentusiast, burde du vurdere et eventuelt kjøp av dette spillet med omhu ettersom det finnes relativt få av dem her. Slåsskamper utspiller seg som gode gamle barslagsmål med never, føtter og springskaller. Det er også fullt mulig å bruke det du måtte finne av provisoriske slag- og kastevåpen der du slåss, men ettersom dette er av de fattigere strøkene snakker vi ikke gullbelagte knokejern, blankpolerte katanaer eller kastestjerner, men planker, stålrør, mursteiner og barkrakker. En og annen rusten kniv eller molotovcocktail er heller ikke å forakte.
Når det blåser som verst rundt ørene, kan du som ”warchief” gi kommandoer til resten av de som er i gjengen din. Man kan enkelt be resten av gutta om enten å stikke av, passe på deg, eller rett og slett bare knuse hele stedet og banke møkka ut av alle som måtte befinne seg på plassen, politi eller ikke. Disse kommandoene er enkle å utføre og glir godt inn i et simpelt brukergrensesnitt.
Som i GTA-spillene kan du samle inn penger i tillegg til en egen poengsum. Penger får du ved enten å knuse butikker og stjele det som er der, rappe bilradioer, rane folk eller kreve dem inn mot beskyttelse hos lokale bedrifter. Pengene kan brukes til å kjøpe deg ”flash” som gir deg mer helse, eller et par spraybokser som lar deg utfolde deg kreativt (les med sterk ironisk undertone) på murveggene. Alle småtingene som at du må dirke låser, komme deg unna politiets håndjern eller stjele bilradioer blir litt spedt, og minner meg mer om bare god gammel stikke-knusing á la Track & Field-spillene på den gamle Nintendo-en. Mye trykking, rotering og timing som i bunn og grunn ikke gir så alt for mye.
The Warriors opererer med tre vanskelighetsgrader og det er etter min erfaring ganske bredt spenn mellom dem. Det går fra å være avsindig lett på enkleste vanskelighetsgrad til å bli en skikkelig nøtt på verstingen. Slåsskampene kan bli hete, men gjengkompisene dine er ikke dumme, og man kan stole på at de gir fienden skikkelig motstand. En og annen gang hender det seg at et rundspark lander i kjeven på vennlige så vel som fiendtlige gjengmedlemmer, men sånt må man bare regne med.
Lener seg på slåsskampene
Det er slåssedelen som er kjernen i spillet. Alt annet fungerer bare som en ramme rundt, noe Rockstar Toronto heller ikke forsøker å skjule. Fysikken er herlig og noen av slagene kjenner man virkelig. Det ser ikke godt ut å få plantet et balltre i abdomen der man kommer løpende, og det er vitterlig deilig å få liret av seg et realt slag i trynet når man kommer seg opp. Det er ikke bare fysikken som er velsmurt, men et nydelig retropreg gjennomsyrer menyer så vel som de spillmessige arealene og gir en god autensitetsfølelse. Skal jeg klage på noe, må det bli at grafikken til tider kan bli litt græl og kornete samt et kamera som av og til gjør akkurat som det selv vil og svinger hit og dit uten verken mål eller mening.
Jeg mener personlig at det er sjeldent at spill virkelig prioriterer en god lydside, men også her glimter The Warriors til. Spillet innleder med en noe ekkel og smågal musikk som gir meg et lite hint Clockwork Orange – selve manifestasjonen av bestialsk voldsfilm. Dialogen er velspilt og lydeffektene på ting som knokeslag i ansiktet og gjenstander som går ad dundas er om mulig bedre enn i mange filmer så vel som spill.
Når det gjelder den generelle forskjellen på de to konsollene vi har testet, er den ikke spesielt fremtredende. Jeg legger her inn en liten feilmargin på meg selv da jeg av en uforklarlig grunn føler at det er bedre å spille The Warriors på PS2-en. Om dette er fordi jeg er vant til å spille GTA-spillene på PS2 eller om Rockstar faktisk er flinkere med disse spillene på PS2 ettersom den ofte prioriteres, vites ikke. Det kan nok være en tanke verdt å ha i bakhodet om du er usikker på hvilken konsoll du skal kjøpe det til.
Konklusjon
The Warriors gjør en god og helhjertet kombinasjon av action- og slåssespill. Som en slags stebror av Grand Theft Auto-spillene er det strippet for bilkjøring og skyting men ispedd en mye mer habil mann-mot-mann, gjeng-mot-gjeng slåssedel. Spillet sliter litt med variasjonen, men klarer på en god måte og gjøre koblingen spill-film sømløs, hvor den heller baserer sin historie på filmen foran å konkret gjenskape den med mellomsekvenser og sterkt følbar linearitet.
Selv om jeg ikke tror at gjengkriminalitet og tagging på dette nivået appellerer til en større del av Norges befolkning (meg inkludert), er det vel verdt å prøve det – om ikke for et ønske om å delta i en kriminell voldsgjeng, så bare for å gi noen en på tygga!
