By the toll of a billion deaths man has bought his birthright of the earth, and it is his against all comers; it would still be his were the Martians ten times as mighty as they are. For neither do men live nor die in vain. – H. G. Wells.
På slutten av 1800-tallet kunne forskremte lesere oppleve en navneløs forfatters skildringer av marsboernes grusomme invasjon av London. The War of the Worlds av Herbert George Wells la grunnlaget for mye av dagens moderne science fiction. Boka var både brutal og skummel, og innholdet vakte oppsikt.
I 1938 fikk skrekkslagne nordamerikanere oppleve den desidert mest omtalte adapsjonen av boka, når den unge Orson Welles presenterte et svært realistisk radiohørespill basert på boka. Den levende fremføringen skal angivelig ha ført til at mange trodde at planeten virkelig var under angrep av romvesener.
Når Other Ocean Interactive skulle lage sin adapsjon er det åpenbart at de har gått tilbake til de eldste utgavene for å finne inspirasjon. Vi får servert et klassisk plattformspill satt til utkanten av London. Du styrer Arthur Clarke som forsøker å finne sin forlovede i alt kaoset som oppstår når marsboerne invaderer.
Unikt utseende
Estetikken i spillet er svært interessant. Ved første øyekast går tankene i retning Limbo, men når man ser litt nøyere etter merker man at dette skiller seg ganske mye fra den kritikerroste plattformeren. The War of the Worlds benytter seg mye av grå- og bruntoner, og jeg får klare assosiasjoner til filmer fra 50-tallet. Mennesker presenteres ofte bare som mørke silhuetter, og dette er en god fremstilling da de ofte skal utgjøre detaljløse folkemasser.
Tidvis bruker spillet sterke farger. Dette ser man oftest på romvesnene, og det bidrar til å skape en klar kontrast. Det er ingen tvil om at romvesenene er noe unaturlig som ikke hører hjemme på jorda. Spillet bruker mange grafiske lag for å intensivere følelsen av at marsboerne totalødelegger byen. Mens du fokuserer på det som skjer med din figur kan du skimte den større invasjonen som pågår i bakgrunnen. Du opplever også mennesker i kaotisk tilstand som løper frem og tilbake i forgrunnen. Spillet skaper en skummel atmosfære, og det føles virkelig som om hele helvete har brutt løs.
Endeløs frustrasjon
I all denne forvirringen i gamle London styrer du Arthur på klassisk plattformvis. Du kan gjøre enkle bevegelser som å løpe, hoppe, og rulle på bakken. Du kan også klatre i stiger, trykke på knapper, og dytte kasser. Måten spillet styres på er rett og slett ganske gammeldags, og tidvis er det vanskelig å få det i utgangspunktet enkle kontrollsystemet til å lystre. Her kommer jeg som anmelder i et dilemma. Skal jeg si at kontrollsystemet er for enkelt, og at vi i dag burde ha mye bedre og mer nøyaktig kontrollsystemer? Eller skal jeg trekke frem at det enkle systemet gir en viss retrofølelse og at det er med på å fremheve opplevelsen?
På sett og vis passer den utdaterte stilen veldig godt med resten av opplevelsen, men tidvis blir unøyaktigheten mer frustrasjon enn noe annet. Mange steder er det vanskelig å skjønne hva jeg skal gjøre. Spillet er ubarmhjertig og brutalt, og jeg ender opp med å måtte dø mange ganger uten å få noen videre hint om hva som skal til for å komme videre. Høy vanskelighetsgrad burde kanskje ikke være en faktor for å bedømme hvor vidt et spill er bra, men kombinert med det unøyaktige kontrollsystemet så ender det hele opp i øyeblikk hvor jeg bare får lyst til å pælme håndkontrollen i veggen.
Utviklerne forsøker å variere hvordan brettene spilles. Noen ganger handler det om å flykte fra marsboernes utspekulerte maskiner. Andre ganger må du bruke kløkt for å komme deg unna. Jeg synes spillet lykkes med disse variasjonene, og man vet aldri hva slags utfordringer som venter bak neste dør. Man får hele tiden servert nye fiender som gjør at man må endre fremgangsmåten sin. Dette medfører en god del prøving og feiling, som noen ganger er svært tilfredstillende, andre ganger svært frustrerende.
Glimrende Patrick Stewart
På tross av frustrerende øyeblikk er det likevel utrolig mye snacks i dette spillet. Noe av det beste er fortellerstemmen som hele tiden holder deg oppdatert på hva som skjer, både i London og i hodet til hovedpersonen. Fortelleren dukker opp ganske ofte, og den fløyelsmyke stemmen til selveste Patrick Stewart driver handlingen i spillet på ypperlig vis. Dette kombineres også med nydelig egenkomponert musikk fra Chris Hülsbeck som laget musikk til The Great Giana Sisters, Turrican og en rekke gamle klassikere. Det gir et fantastisk lydbilde, og sammen med det deilige visuelle uttrykket så kan sansene dine storkose seg hele veien frem til Londons indre kjerne.
Tidvis får du muligheten til å høre på nyhetssendinger som forteller om alt det grusomme som skjer, og om hærens desperate forsøk på å etablere motstand. Ved å formidle at det hele tiden skjer ting rundt deg forsterkes følelsen av at hovedpersonen er helt alene og må klare seg selv. Noen ganger møter du på andre mennesker, men i de fleste tilfeller er disse bare anonyme skikkelser som lider en brutal død i det de viser deg hva du ikke må gjøre for å komme videre.
Det dette spillet gjør klart best er stemning. Jeg sitter med gåsehud gjennom det meste av spillet og jeg opplever hver fiende, hver utfordring som utrolig skummel og stressende. Hovedpersonens desperate forsøk på å komme seg unna fiender og finne sine kjære formidles på fremragende vis. Jeg blir ordentlig dratt inn fortellingen, og da er det så synd at jeg blir spyttet ut igjen av knotete og vanskelige utfordringer, og tidvis mangel på fremgang. Spillet gjør så mye riktig, men det hjelper lite at du har verdens beste tilbehør, hvis biffen er seig.
Konklusjon
The War of the Worlds er et plattformspill som på nydelig vis presenterer en ny skildring av H. G. Wells’ science fiction-klassiker. Det tok ganske kort tid før jeg innså at jeg kom til å både elske og hate dette spillet. Presentasjonen er vidunderlig. Patrick Stewart låner sin smukke stemme til spillet som forteller og leder spilleren gjennom hele spillet. Nydelig musikk og en unik grafisk stil gjør at skrekken og panikken som hovedpersonen står ovenfor, siver ut av skjermen og fester seg i bakhodet så alle kroppshårene reiser seg.
Men spillet skal også spilles, og det er ikke alltid en like givende opplevelse. Det er ofte vanskelig å finne ut av hva som må til for å komme seg videre, og spillet byr på få hint. I tillegg krever spillet ofte at du kjemper deg gjennom lange sekvenser på kort tid, og med finstilt presisjon. Da fungerer det dårlig med et kontrollsystem som er unøyaktig og ikke lystrer ordentlig. Spillet er utviklet med relativt beskjedne ressurser, og jeg føler at det skulle så lite til før dette kunne blitt en virkelig innertier.
Spillet tok meg med på en berg- og dalbane-reise, hvor de gode øyeblikkene var utrolige gode, og de kjipe stundene var vannvittig kjipe. Det føles nesten som om utviklerne har bakt en utsøkt kake for så å strø sand over den etterpå. Jeg endte opp med å spise kaken og desperat forsøke å nyte hvert øyeblikk, men samtidig forbannet jeg sanden hele veien gjennom.
The War of the Worlds er for øyeblikket kun i salg via Xbox Live Arcade.
