Alle vet at gode navn selger, og en forløper til The Walking Dead TV-serien burde være en god grobunn for suksess.
I Survival Instinct følger vi to av TV-seriens mest populære figurer, Daryl Dixon og broren hans Merle, i tiden etter zombie-utbruddet og før de slår seg sammen med gruppen med overlevende i Atlanta. De ekte skuespillerne har valgt å låne bort stemmene sine til spillet, og dette var utviklerne avhengig av for å skape Daryl og Merle. Dessverre føles dette som eneste bindeledd mellom Survival Instinct og The Walking Dead-serien.
Hvem, hva, hvor?
Daryl Dixon er på jakt sammen med faren og en venn av familien, og hele zombie-katastrofen har gått dem hus forbi – i alle fall til de selv blir angrepet. Myndighetene ber alle overlevende om å komme til Atlanta. Daryl må bare innom fengselet og hente broren sin først, så bærer det i vei til flyktningemottaket i Atlanta.
Dette er i bunn og grunn et meget godt utgangspunkt for et veldig spennende zombie-eventyr med dramatikk, grøss og en atmosfære så fast at en kunne skjært den med kniv – men det går dessverre bare nedover herfra.
Du får ingen interesse for historien som blir fortalt. Ut fra konteksten vet du at målet er Atlanta, men byene, campingplassene og jernbanene du besøker, gir deg ingen følelse av en rød tråd. Sceneskiftene mellom brettene er ikke glatte og naturlige, og det kunne like godt vært enkeltstående brett uten noen sammenheng.
Ikke bare er brettene oppstykket, de er også ufattelig gjentakende. Det er den samme campingplassen og det samme jernbaneanlegget du saumfarer for ammunisjon, helsedrikker og bensin hver gang du stopper, noe som bare intensiverer følelsen av at det er enkeltstående brett du skal overvinne. Og elendigheten stopper ikke her.
Et zombie-apokalypse-gjesp
Survival Instinct kan kategoriseres som et førstepersons actionspill, som forsøker så godt det kan å være snikeorientert – noe som er en god idé. Problemet er bare at det blir med det, utførelsen er nemlig så alt for dårlig.
For det første er grafikken middelmådig, på sitt beste. Modellene virker uferdige og de delene av omgivelsene du ikke kan gjøre noe med er uskarpe og grumsete. Det er heller ikke fritt frem noe sted. Terminal Reality, har med hjelp av låste dører og usynlige vegger, passet på at du holder deg på riktig spor og ikke «roter deg bort».
I tillegg tar det ikke mer enn én time før Survival Instinct blir rutinepreget. Spenningen eksisterer bare så vidt i begynnelsen, da spillet er nytt og det handlet om å få teken på det hele. Ikke på noe tidspunkt er spillet i stand til å tilby noe for en som liker hverken skrekk eller action, og det blir heller aldri vanskelig eller utfordrende.
Daryl kan ganske enkelt snike seg mellom zombiene, egentlig uten frykt for å bli tatt – det tar bare litt kortere tid å snike enn å drepe alle de levende døde. Du får heller ikke klarert et område fullstendig. Zombier dukker hele tiden opp, og er du riktig uheldig får du se dem ta form rett foran øynene på deg. De faste opphavspunktene deres er ikke engang godt gjemt av utviklerne.
Zombiene kjennes latterlige. Det er greit at de skal være hjernedøde, men for å skape nerver hos en spiller må de være mer dødelige enn i Survival Instinct. De står og venter på at du skal slå dem og gir opp å jakte på deg etter bare få meter. Det største problemet de utgjør er at de av og til står i veien for dører du skal løpe inn, og da må du bruke tid på å drepe dem.
Litt ros skal Terminal Reality ha for hvordan skytevåpen fungerer i spillet. Du har hele historien gjennom tilgang til ulike skytevåpen. Problemet med dem er at de skaper så mye lyd at du tiltrekker deg alle vandrende lik på flere mils omkrets, noe som er realistisk og i trå med ymse zombie-myter. Det bør derfor planlegges nøye hvor det er best å bruke dem. I tillegg får du ikke alt for mye ammunisjon til dem, og selv satt jeg plutselig med nesten like mye våpen som ammunisjon. Daryl og bilen har bare plass til akkurat så mye, og det kjentes litt rart å «kaste» et par jaktrifler, en vanlig hagle, en pumpe hagle og flere håndpistoler rett og slett på grunn av plassmangel.
Cirka halvveis ut i spillet får Daryl tak i armbrøstet, som har blitt signaturen hans i TV-serien. Nå trenger du plutselig ikke noe mer enn det, bolter og kniven din. Enda litt lenger ut i historien kan du finne en brannøks – og samtidig få følelsen av å bli en salgs uovervinnelig superhelt. Med brannøksen kan du hogge hodet av en zombie med bare ett slag, og kan derfor kaste hele snikeprotokollen ut av vinduet.
Andre overlevende
Som Daryl må du av og til ta noen valg, først og fremst om til hvilke veier dere skal kjøre for å komme nærmere hovedmålet. Valgene du tar gjør forskjell i hvor mye drivstoff bilen bruker, hvor stor sjanse det er for at bilen skal bryte sammen og hvor det er mest sannsynlig å finne ressurser. Det spiller egentlig ikke så stor rolle hvilken vei du tar. Du må aldri virkelig slite for å finne mer drivstoff, eller for å overleve. Områdene du må lete i etter bensin og mat er så små at du egentlig bare kan ta beina på nakken og løpe mellom zombiene og plukke opp de røde bensinkannene som står rundt omkring.
Mens du kjører fra by til by har du en tendens til å støte på de få gjenlevende som fremdeles bor der. De er villige til å tilby deg akkurat det du trenger om du løper over gata og henter ett eller annet for dem. Disse oppdragene blir like repeterende som byene du besøker, hvor det eneste nye er hva du skal hente og hva de overlevende heter.
Enkelte av disse menneskene kan du velge å ta med deg – om de er interesserte og det er plass i bilen du kjører. Når dere stopper for å se etter bensin, eller gjør dere klare for et nytt hente-og-bringe-oppdrag, kan du gi passasjerene dine et våpen og sende dem ut for å snuse opp mat eller bensin. Før du sender dem ut for å jobbe litt for sin plass i gruppen, blir det samtidig beregnet hvor stor sjanse den personen har for å overleve. Jeg fikk ingen emosjonelle bånd til noen av de overlevende jeg plukket opp, og så på deres overlevelsessjanser med en «live and let live»- type holdning.
Selv brukte jeg mellom fire og fem timer på spillet. Merkelig at en biltur gjennom største delen av Georgia skal ta så kort tid, og med alle zombiene i tillegg. Men jeg er uansett ikke så sikker på om jeg hadde orket mange flere timer slik.
Konklusjon
Det hele fremstår utilgivelig tannløst og har ingenting til felles med serien med samme navn. Survival Instinct er ribbet for intensiteten som har preget TV-serien og benksatt fans foran tittekassa i flere sesonger.
Et spill trenger ikke å være 100 prosent fri for småfeil. Survival Instinct virker ikke bare upolert, men uferdig. Når spilletiden i tillegg er såpass kort følte jeg ikke at jeg satt igjen med noe som helst – annet enn et inntrykk av at Activision klistrer en populær figur på coveret til noe elendig de håper fansen kjøper.
Jeg savnet en atmosfære verdig The Walking Dead-navnet, og det skal være vanskelig å finne et spill mindre historiedrevet enn dette. Om du ønsker en nervepirrende opplevelse med bra grafikk, atmosfære og dødelige zombier – er det mange mye bedre spill der ute. Som for eksempel The Walking Dead episodene fra Telltale Games og Left 4 Dead.
The Walking Dead: Survival Instinct er i salg for Xbox 360 (testet), PlayStation 3 og Wii U.
