Siste episode av The Walking Dead Season One er ute. Det betyr slutten for et fantastisk, engasjerende og følelsesladd spill, og et av mine høydepunktene for året. Jeg har lært å elske og hate en gjeng varierte og dype personligheter i løpet av disse episodene, og dessverre sett mange av dem falle fra. I sentrum har forholdet mellom Lee og Clementine stått, den lille familien som har klart å holde sammen gjennom strabasene.
Som jeg skrev i anmeldelsen av forrige episode er det mange tråder som må nøstes opp nå, og vi får heldigvis svar på de viktigste tingene før det hele rundes av. I tillegg ble forrige episode avsluttet med en ganske grusom hendelse, og dette har absolutt satt preg på siste avsnitt.
På sporet
Forrige episode avsluttet med at Clementine ble borte fra de andre, og at en ukjent mann kontaktet oss ved hjelp av walkietalkien hennes. Lee føler et stort ansvar for denne lille jenta, som i løpet av tiden deres sammen har blitt som en datter for ham. De gjenværende er ikke mange, men de vil alle hjelpe Lee med å finne henne, og det er tydelig at beslutningene jeg tok tidligere har hatt påvirkning på gruppesammensetningen slik den er nå.
Det å finne Clem i den zombieinfiserte byen virker som et håpløst prosjekt. I tillegg har hendelser i forrige episode komplisert det hele ytterligere, og dette svekker oss. Etter hvert kommer vi oss opp på taket av et sykehus, og her ser vi omfanget av epidemien. Det er vandøde over alt, og det virker umulig å komme seg unna. Heldigvis er sykehuset like ved et klokketårn, og dette fungerer som en avledning slik at vi får kommet oss vekk fra taket og videre.
Vi kommer oss tilbake til huset der vi stoppet i forrige episode, og der finner vi igjen et kjent fjes. Dessverre har noen tatt båten, som var et slags siste håp om å komme seg unna. Dette fører selvfølgelig til krangling, og igjen må jeg prøve å være så nøytral som mulig for ikke å komme på dårlig fot med noen. Nå er det såpass mye på spill at jeg føler jeg ikke har råd til å være uvenner med noen.
Spent stemning
Krangling fører ikke til noe godt, og igjen blir vi omringet av vandøde. Vi flykter opp gjennom loftsluka i huset, og blir tvunget til å sette oss ned og tenke litt for å finne en vei ut. Dette fører til en lengre dialog mellom de gjenlevende, og dette viser igjen at oppførselen min overfor disse menneskene har hatt påvirkning på det som skjer nå. Vi har bare hverandre, på godt og vondt. Vi har vært gjennom mye sammen, og det er fortsatt en spent stemning mellom noen av oss.
Vi klarer etter hvert å slå oss gjennom en vegg og kommer oss inn i nabobygningen. Vi søker mot høyden, men ikke alle klarer å komme seg opp på taket. Noen viser en helt annen annen side av seg selv enn det jeg hadde forventet, og dette er noe som har vært gjennomgående i alle episodene. Du sitter med en formening om hva som kommer til å skje, og du tror du har kommet til et punkt hvor du kjenner de du har rundt deg. Telltale setter alt dette på hodet, og kommer med sjokkerende vendinger på uventede tidspunkt. Etter så mange episoder skulle man kanskje tro at jeg hadde vent meg til det, men det har jeg ikke. Jeg håper at ting skal ordne seg, men jeg burde jo ha lært nå at det ikke fungerer slik.
Sterke følelser
De vanskelige avgjørelsene som jeg har nevnt så mange ganger før er ikke noe enklere denne gangen. Ikke bare føles det verre nå, men det skjer også oftere enn før. I tillegg kan det virke som tiden du har på å ta de ulike avgjørelsene er kortere, noe som kan være en konsekvens av hendelser i forrige episode. De vandøde er fortsatt en overhengende trussel, men igjen viser den største trusselen seg å være andre mennesker. Folk har ofte vist seg fra sin verste side, men i denne episoden er det heldigvis noen som gir meg troen på menneskeheten tilbake. Det er fint å se noe godt oppi alt det vonde.
Mange kan kanskje gjette seg til hvordan dette ender. Serien har ikke akkurat hatt mange gledelige oppturer, og fra starten av har det vært en tøff kamp for å overleve. Jeg må innrømme at skurken som introduseres mot slutten av denne episoden ikke var helt overbevisende. Det ble gjort et forsøk på å knytte personen til hendelser fra en annen episode, men Telltale kunne med fordel brukt mer tid på dette tidligere for å gjøre det hele mer troverdig.
Det kan se ut som utviklerne har gjort dette for å flytte mer fokus over på Lee sine handlinger siden starten, og det er egentlig ganske ubehagelig. Som jeg har nevnt tidligere har jeg prøvd å være så nøytral som overhodet mulig. Dessverre har det vist seg at samme hvor sympatisk og snill jeg har vært så har ting gått skeis. Disse negative konsekvensene har jeg følt på kroppen, og nå blir jeg igjen konfrontert med mine feilsteg, spesielt når det gjelder Clementine. Hun er egentlig det eneste som betyr noe lenger, og det sier litt om utviklingen siden episode 1. Jeg var i utgangspunktet opptatt av at alle i gruppa skulle blidgjøres, men etter mange konflikter og feilskjær er det Clementine som står igjen. Båndet mellom de to er sterkt, til tross for at det har blitt satt på prøve gjentatte ganger. Jeg kan røpe så mye som at avslutningen er tilfredsstillende, men at du antakelig kommer til å felle en tåre eller to. Jeg måtte ty til tårene selv, for disse figurene har virkelig krøpet under huden på meg.
Konklusjon
The Walking Dead Season One har siden april tatt oss med på en fantastisk reise. Vi har blitt kjent med kriminelle Lee, som gjennom mine handlinger har gjort sitt beste for å overleve i en verden oversvømt av zombier. Den lille jenta Clementine har blitt den viktigste personen i hans liv, og de har utviklet et forhold som er både sterkt og rørende.
Dette er sesongens korteste episode, og det er mye som må rundes av i løpet av snaue to timer. Tiden du får til å ta beslutninger er mindre, og det føles som du lever på lånt tid. Likevel senkes tempoet til tider, og det blir rom for samtaler som viser at avgjørelser du har tatt tidligere faktisk har hatt ringvirkninger for utviklingen av historien. I disse rolige øyeblikkene får stemmeskuespillerne virkelig vist seg frem, og det bidrar til at man lever seg inn i hvordan de forskjellige figurene har det. Sinnsstemning blir skildret på en god måte, og i et så historiedrevet spill er det veldig viktig at figurene er troverdige. Et eksempel er figuren Kenny, som har opplevd et stort tap. I de foregående episodene har han vist sinne og hevnlyst, men har nå klart å reflektere over dette og legge det bak seg. Det kan virke som han har innsett at det ikke hjelper å bære nag, og at man må komme seg videre for å kunne overleve.
Presentasjon havner kanskje i baksetet for den fantastiske historien, men den bør nevnes. Alt males i tegneserieaktig stil, og det spares ikke på blod og gørr for å vise hvor brutalt det er.
Avslutningen runder av på en god måte, og nøster opp de viktigste løse trådene fra forrige episode. Introduksjonen av skurken mot slutten virker kanskje litt forhastet og forklares ikke på en god måte. Dette kunne de ha sløyfet for min del, men det er en såpass liten del av episoden at jeg ikke syns det er noe vits å fokusere så mye på det. Det var sterkt å se hva som ble enden på visa for de forskjellige figurene jeg har hatt et forhold til i noen måneder nå, men spesielt når det gjelder Lee og Clementine. Avslutningen frister med lovnad om en ny sesong, så nå er det bare å tørke tårene og gjøre seg klar til en ny runde.
