I tiden som kom var det flere som kastet seg på bølgen. Blant annet Sierra, som fra før var mest kjent for å lage eventyrspill, gikk vekk fra tidligere oppskrifter og lagde den tredje utgaven av SWAT mye lik Rainbow Six. Red Storm fulgte opp med både tilleggspakker til Rainbow Six og en oppfølger, Rogue Spear, som fortsatt står som kanskje det beste spillet innenfor denne sjangeren. For nesten et år siden kom det tredje tilskuddet, Ghost Recon, som bød på ultrarealistiske scenarier og en stor utfordring i å planlegge og utføre oppdragene.
Også denne gang har Red Storms designere hatt en Tom Clancy-roman på sengekanten under utviklingen, men også filmen, Det absolutte mareritt, ruller på lerretene i disse dager. Filmen, med Ben Affleck og Morgan Freeman i hovedrollene, handler om CIA-agenten Jack Ryans jakt på terrorister som har stjålet en atombombe, men selv om spillets handlingsforløp har mye til felles med filmen, blir ikke handlingen fulgt til punkt og prikke. Spillet spenner seg over elleve oppdrag der skal du styre Jack Ryan og hans menn på jakt etter de skyldige. Oppdragene varierer i størrelse og omfang og finner sted på et rikt utvalg av omgivelser - blant annet skal du kjempe både på en okkupert tv-stasjon, et gammelt fengsel og en stor herrskapsbolig.
Forenklet Ghost Recon
Spillmotoren i The Sum of all Fears (SOAF) er den samme som i Ghost Recon, men der Ghost Recon bød på enorme utendørsbrett, foregår samtlige oppdrag i SOAF innendørs. Tidligere har Red Storm lagt vekt på en omfangsrik planlegging før hvert oppdrag, der man både har kunnet velge soldater, våpen og også legge opp løypa som skal forseres. Dette har man tonet ned kraftig i denne utgaven, antakeligvis for å gjøre spillet mer spillbart for folk flest. I stedet for å utstyre hver lagkamerat med individuelle våpen, får man kun velge blant et utvalg ferdige oppsett. Man har heller ingen mulighet til å planlegge hvordan man vil gå frem; alt er satt opp på forhånd, og når spillet starter er det bare å følge en ferdig opptegnet løype fra start til slutt.
Riktignok er det også et par forbedringer fra det forrige spillet. Det er lettere å gi kommandoer til lagkameratene gjennom et ganske enkelt grensesnitt som spretter opp ved å trykke på en tast. Her kan du velge om lagkameratene skal holde seg tett inntil deg eller gå mer spredt, du kan be dem holde seg i ro eller følge etter deg og du har muligheten til å be dem fjerne pekefingeren fra avtrekkeren hvis du ikke er klar for en skuddveksling der og da (noe som er ganske velkomment ettersom de ofte prøver å skyte en mostander flere hundre meter unna og ikke oppnår annet enn å tiltrekke seg oppmerksomhet). Du kan også peke på en dør og be dem åpne den, kaste inn en granat eller storme rommet. Resten av grensesnittet er også svært intuitivt - en indikator viser formen til deg og dine lagkamerater og et kart viser både dine lagkamerater, oppdagede fiender og en hvit linje som viser veg til neste waypoint. Du har også en indikator som viser våpnet som er aktivt og hvor mye ammunisjon som er igjen. Lading av våpnet skjer ved et tastetrykk og tar noen sekunder, så det gjelder å passe på ikke å gå tom for blykuler når man havner midt i en skuddveksling.
