Greit utvalg
Våpenutvalget er helt greit, selv om man kunne hatt litt mer ”punch” i sortimentet. Av slag- og stikkvåpen har du flere gode alternativ. Både kniv, baseballkølle og stålrør fungerer raskt og effektivt mot demoner og slemme mennesker. Av skytevåpen er hagla den mest effektive, den splatter monstre på en tilfredsstillende måte. Du kan også bære to pistoler på en gang. Morsomt, men ikke like effektivt som de tyngre våpenklassene. For mafiaentusiaster der ute er det ingen ulempe at den klassiske Tommygunen er med.
Alt i alt er arsenalet helt greit, med den ombligatoriske rakettkasteren og det hele. Husk nå for all del at du ikke kan bære alle våpnene på én gang. Heldigvis ligger det våpen strødd rundt som i en krigssone, så du kan bare fyre løs uten å bekymre deg nevneverdig for å måtte bekjempe djevelskapet med en liten kjøkkenkniv. Du finner også pilleglass slengt rundt omkring på brettene. Disse gir deg økt helse, og disse glassene er helt nødvendig for at du skal få oppleve mer lidelse.
T. er en gal og syk mann, derfor kan han ta i bruk et noe ukonvensjonelt våpen. Han har en egen ”galhetsmåler” som fylles opp i intense kamper. Når denne når toppen kan du slippe ut dine indre demoner og bli et kraftfullt monster. Du er nesten uslåelig i denne stasen, og blodet spruter i taket etter hvert som fienders hoder og armer flyr veggimellom. Ulempen er at du mister helse mens du er en stygg demon, dermed må du gå tilbake til ditt kjente jeg før den visse død inntreffer.
Valgets kval
Underveis i spillet vil du bli satt opp i situasjoner der du må ta visse moralske valg. Skal du være en gal og ultravoldelig mann som er ond eller god? Selv om disse valgene har en viss innvirkning på spillbarheten, føles de mer relevante for selve historien. Hovedspørsmålet er jo om det virkelig var T. som drepte sin familie, eller er han i virkeligheten bare en forstyrret mann utsatt for en konspirasjon. Når du er i monstermodus spiller det også inn hvorvidt du har gjort godt eller ondt tidligere i spillet. Angrepene blir litt forskjellige, samt at utseende til ditt alter ego endres en smule. Det virker også som ditt monster-jeg blir noe mektigere av å være ond.
Visuelt gir The Suffering 2 et godt inntrykk av det psykotiske kaoset T. går igjennom. Miljøene er mørke og ugjestmilde, samtidig er sekvensene som formidler historien et fint supplement til selve handlingen. Animasjonene er også gode, og monstrenes bevegelser vil ofte gi deg en god dose hodebry. Som nevnt har man ikke spart på blodet. Måten dette spruter over T. og miljøet rundt når han dreper, ja den er hoderystende herlig. Noe som ikke er bra er antall feil og mangler i PC-versjonen. Hakking er et vanlig problem, noe som naturlig nok går utover flyten til spillet. Usynlige vegger fungerer svært dårlig når de går tvers over en åpen dør. Kunne man ikke holdt dører som en ikke er ment å ferdes igjennom lukket? På PlayStation 2-versjonen er lastetidene problemet, de kan bli litt i overkant lange.
Lydbildets vinner er faktisk stemmegivningen. Den er meget god og forplanter den ekle atmosfæren godt inni hodet ditt. Som gal mann hører du stemmer hele tiden, så kvaliteten på disse er svært viktige. Våpeneffektene er dessverre skuffende, de er liksom litt kinaputt i forhold til mange andre skytespill. Det bør føles enda mer voldsomt når du klistrer slemminger oppetter veggen med hagla di. Både musikk og miljøeffekter er midt på treet, de gjør jobben uten å imponere nevneverdig.
Konklusjon
The Suffering: Ties that Bind er kvalmt, ekkelt og spennende. Presentasjonen er tidvis svært god, og historien likeså. Spillbarheten er ikke helt av samme kvalitet, men også her vil du finne mye å glede deg over. Mange feil små gjør en stor å, det er hovedproblemet til PC-utgaven. Spill nummer to retter et enda større fokus på action fremfor en skummel stemning, det er litt synd. Selv om det er skummelt å spille The Suffering: Ties that Bind, ødelegger enkelte av actionsekvensene litt for den totale atmosfæren. Dessuten er det en risiko at tilhengere av det første spillet vil føle seg litt snytt av denne oppfølgeren. Nyhetene er her, men de er få og for det meste uviktige.
