The Spiderwick Chronicles er spillet fra filmen fra boken med samme navn. Det sikter seg således inn mot seriens tilhengere, så vel som yngre spillere som ikke har opparbeidet seg den helt store referanserammen. Spillet legger ikke noen videre vekt på friske ideer, men spinner gamle mekanismer inn i et populært fiksjonsunivers. I så måte er The Spiderwick Chronicles faktisk ikke fryktelig ille. Ikke dermed sagt at det er fryktelig bra heller, men det unngår den velbrukte sekkebetegnelsen «regelrett søppel» med trygg margin.
Bøllete skuespillere
Spillet handler om søskenflokken Jared, Simon og Mallory Grace som snubler over en mystisk bok; en «feltguide» som kartlegger den usette verden befolket av tusser, troll og alver. Denne boken - fengende titulert «Arthur Spiderwick's Field Guide to the Fantastical World Around You» - viser seg å være svært så attråverdig for nevnte troll, og den landlige idyllen blir snart en beleiring hvor tre barn og et magisk kraftfelt er alt som skiller de overnaturlige udyrene fra boken de så gjerne vil ha.
Historien fortelles stort sett ved hjelp av filmsnutter fra spillefilmen. Dette peker på et vanlig problem ved forrige generasjons konsollspill hvor normen var forhåndsanimerte mellomsekvenser: nemlig at forskjellen på figurene vi spiller som og figurene vi ser i filmsnuttene blir så merkbar at det brått røsker oss ut av universet. Det er som om det som skjer i filmsnuttene hender noen andre, ikke den eller de figurene vi spiller med.
I det store og hele er ikke dette en avgjørende innvending, men av og til overskrides grensen for hva man kan akseptere. Som når vi må bruke om lag 20 minutter på å lete etter en griff, altså et flyvende fabeldyr, og når vi endelig finner den og blir kompis med den så oppnår vi bare en filmscene hvor skuespillerne fra filmen får fly på den. Litt som en bølle som napper leketøyet ut av hendene på deg, altså.
Nå er vel realitetene slik at kjernepublikummet til dette spillet forventer å få filmsnutter fra filmen servert som belønninger mellom kapitlene. Som merkevare er det dermed greit håndverk; tro bare ikke at det blir et over middels frittstående spill av det. Især ikke når så mye av appellen står og faller på hvorvidt spillet faktisk klarer å forflytte deg til den magiske verdenen det portretterer.
Angrip igjen og igjen og igjen
The Spiderwick Chronicles byr på fire spillbare figurer, som er de tre søsknene og gnomen Timbletack. Sistnevntes noe halvhjertede plattformseksjoner fungerer som en avlastning fra resten, mens de forskjellige egenskapene til Jared, Simon og Mallory virker tidvis svært påtatt. Kort fortalt: Mallory banker troll med sverd (mos «angrip»-knappen), Jared med balltre (mos «angrip»-knappen), mens Simon - gjengens «hjerne» - kan sette sammen dupeditter (trykk «interager»-knappen) samt skyte troll med tomatsaus (mos «angrip»-knappen).
Spillet består av fire hovedelementer; leting, slossing, hopping og jaging. La oss ta dem for oss i motsatt rekkefølge: Jagingen forekommer bare ved et par anledninger og består av at du skal finne veien ut med et eller annet monstrøst utyske i hælene. Strukturelt sett er de lagt opp som «sjefskamper», dvs. ved historiens vendepunkter, men uten at de dermed er noe mer utfordrende enn pek analogspaken i en bestemt retning.
Hoppingen er det stort sett rottegnomen Timbletack som tar seg av, og også de består utelukkende av å peke analogspaken dit du vil. Selve hoppingen foretar Timbletack automatisk, og insisterer i tillegg på å snakke på rim mens han gjør det. Multitasking for ham; knappest enkelttasking for oss.
Kanskje er det like greit at vi slipper hoppeknapp, for knappene får kjørt seg i slosseseksjonene. Utvikleren har tatt seg bryet med å lage et kampsystem komplett med komboer, kontringer og områdeangrep, men det er heller tvilsomt om noen faktisk kommer til å oppdage det. Belønningene for å utforske systemet er både visuelt og praktisk gjerrige, og man finner fort ut at god, gammeldags knappemosing er både enklest og best.
Gjemmeleken
Så var det letingen da. I innledningen får man lett inntrykk av at utvikleren legger opp til et eventyrspill i pek-og-klikk-tradisjonen med sterkt fokus på gåteløsning. Men gjemmeleken var aldri en gåte, og det viser seg snart at de problemene som ikke kan løses ved å banke troll består i å finne ut hvor ting er, ikke hva man skal med tingene. Hintene man får i oppgaveloggen alternerer mellom å være fullstendig intetsigende («finn et tre») og like godt fortelle deg svaret («kanskje det ligger på kjøkkenbenken?»). Litt som de gamle ketchupflaskene, altså: enten ingenting eller alt på en gang. For å gjøre ting litt mer interessant har man bestemt at spilleren skal greie seg uten noen som helst form for kart som forteller oss hvor vi er, hvor vi har vært og hvor vi skal.
Fraværet av kart tjener også en annen funksjon utover det å få oss til å vandre rundt på måfå i spillets andre halvdel og dermed karre spilletiden over firetimersmerket: å forkle det faktum at spillverdenen ikke er noe videre stor. Vi har huset, hagen, inni veggene til huset, en hulegang under huset, skogsveien, skogen og steinbruddet. Ingen av disse områdene er særlig utstrakte, og det er som om man har tenkt at det er det ingen som merker dersom vi bare gjør det hele uoversiktelig nok.
Derimot skal det sies at verdenen - med unntak av et hastverksarbeid av en underjordisk hulegang - stort sett er behagelig og spennende å oppholde seg i. Spillets obligatoriske samlemaraton består av alver, eller «sprites», som svever rundt og setter farge på tilværelsen. Man har med seg et hendig nett til å fange alvene i, hvorpå man må male dem på et ark før de stikker av. Nå er det ikke slik at man trenger å være Odd Nerdrum for å få dette til; det holder at man fører penselen (dvs. analogspaken) over skjermen et par ganger før tiden går ut, og så gjør den resten av jobben. Arkiveres under «sikkert gøyere på Wii».
Å fange alver gir deg muligheten til å aktivere forskjellige tilleggseffekter. En type alv fyller for eksempel opp livsmeteret ditt, en annen gjør deg sterkere for en liten periode, en foretar en avledningsmanøver, og man har også en som skaper en dobbeltgjenger av karakteren din som blir med og sloss. Hver figur kan lagre tre alver om gangen. Det er et sympatisk trekk at utvikleren lar deg spille videre også etter at historiemodusen er ferdig, og å komplettere feltguiden ved å samle inn alle alvene er lagt inn som et siste kapittel.
I forhold til Xbox 360-versjonen har PlayStation 2-utgaven noen svakheter utover ren polygondytting. Kameraet gjør seg hakket vrangere i tette situasjoner, og kollisjonssensoren er hakket slappere slik at spillet føles mindre forseggjort.
Konklusjon
De som har blitt hektet på universet i The Spiderwick Chronicles gjennom enten bøkene eller filmen vil finne ett og annet å glede seg over her, og det samme kan sikkert sies på vegne av «familievennlige» spillere. Få av mekanismene spillet bruker er ødelagte eller frustrerende, og det er såpass med fremdrift og variasjon i spillet at det aldri føles monotont. Spillverdenen er solid konstruert og tidvis artig å utforske, og hva banale oppgaver angår er det å banke troll med balltre antakeligvis ikke det verste man kan tenke seg.
De som krever mer av et spill enn at det ikke gjør spesielt vondt bør derimot styre unna The Spiderwick Chronicles. Spillet er kort, innlevelsen bare så som så, og det gjør ingenting vi ikke har sett bedre før.
