Det har etterhvert blitt populært å pusse opp eldre spill og gi de ut på nytt. Sly-serien er bare den siste av flere klassiske spillserier som har fått et ansiktsløft og nyutgivelse.
Nå tar de nusselige tyvene turen til Sonys nåværende konsoll, denne gang med penere grafikk. Visuelle oppgraderinger satt til side, er tiden moden for et gjensyn med Sly, Murray og Bentley?
Mye innhold
The Sly Collection inkluderer selvsagt alle de tre Sly Cooper-spillene på én disk. Spillene er de samme som før, men det er umiddelbart tydelig at de har fått en real overhaling. Tegneseriegrafikk egner seg svært godt til høyere oppløsninger, og alle spillene er så rene og fine i stilen at man aldri skulle ha gjettet at samtlige er mer enn fem år og én konsollgenerasjon gamle.
Det tredje spillet, Honor Among Thieves er direkte vakkert, og etter min mening mer enn i stand til å konkurrere med helt moderne spill både på det tekniske, men spesielt på det artistiske nivået.
Måten historien fortelles på er også vellykket. Spillet har en slags film noir-aktig fortellerteknikk, hvor en mimrende Sly forteller om forberedelsene trioen gjorde til hvert kupp, og eventuelle tabber de gjorde. Dette gir en regelrett stilig stemning, og man føler seg faktisk som en mestertyv etterhvert.
Når man slenger inn et svært sjarmerende karakterensemble, og en rekke hysterisk morsomme bosser er det klart at vi har med en spillmessig sjarmbombe å gjøre.
Gøyalt for barna også
Barna vil også helt sikkert fryde seg over at spill nummer to og tre faktisk kommer med norske stemmer, sjokkerende nok i god kvalitet. Norske stemmer i spill er en sjeldenhet, og noe de fleste engelskyndige unngår som pesten. Men her har man gjort godt arbeid med både stemmer og manus, så jeg endte faktisk opp med å spille med norske stemmer hele spillene i gjennom.
Spillbarheten har ikke blitt gjort noe som helst med, alle som spilte forgjengerne i sin tid vet nøyaktig hva som skal gjøres. Den gode nyheten er at formelen fortsatt fungerer fortsatt svært, svært godt.
Sly-spillenes unike kombinasjon av tradisjonell plattformspilling og enkel, men underholdende sniking er rett og slett svært gøyal, og det er etter min mening fortsatt ingen spill som har klart å matche denne skurkebanden på dette området.
Uansett om du hopper mellom lysekroner og kommoder, balanserer på line, kryper under bord eller for den saks skyld kjører bil – kontrollen er presis og kjapp nok til å kunne konkurrere med selveste Mario på en god dag.
Smidig klatring
Klatringen er kanskje det aller morsomste. Utvikleren Sucker Punch har klart det kunsttykket å oppnå balanse mellom to egentlig ganske motstridende hensyn. I Sly-spillene føler du faktisk at det er du som faktisk bestiger de ulike bygningene og fjellene, samtidig som at klatringen ser stilig ut og flyter godt.
Her er det ingen klatreknapp man holder inne konstant, og det er ikke vanskelig å feilberegne hopp og falle. Dette er mildt sagt forfriskende for min del i disse Assassin's Creed-tider, og det er ikke vanskelig å se likhetstrekk mellom Sly-spillene og Sucker Punch sitt nyeste spill, Infamous.
De ulike nivåene er også gjennomførte og genuint gøyale å spille. Og selv om du teknisk sett gjør mye av det samme sørger de varierte spillområdene for at du aldri føler noen særlig form for repetisjon. Til tross for at det faktisk er tre relativt lange spill å spille gjennom.
Det er ingen av de tre spillene som skiller seg negativt ut. Det første spillet, Sly Cooper and the Thievious Racoonus er det suverent mest utfordrende av de tre. Sly tåler bare ett, kanskje to sammenstøt med fienden før han kreperer. I tillegg har man et begrenset antall liv.
Spill nummer en minner svært mye om andre Playstation-klassikere som Crash Bandicoot, Ratchet and Clank og Spyro. Og selv om mange vil elske det første spillet nettopp av disse grunnene er det først med spill nummer to og tre at Sly virkelig viser seg om en helt egen og unik spillhelt.
Forut for sin tid
De to senere spillene er også betraktelig mer barmhjertige, og dette er nok grunnen til spillenes noe ufortjente rykte som barnespill. Disse to spillene er aldri direkte enkle, men på grunn av et mye mer generøst liv-system så blir det aldri noe problem å komme seg gjennom de ulike oppdragene uten de store frustrasjonene.
De to siste spillene kan faktisk sies å være forut for sin tid. Det er i alle fall lett å finne elementer i begge disse spillene som har blitt med i nyere og kanskje enda mer populære spill.
I begge disse får man tilgang til en slags overordnet by hvor du kan aktivere nye oppdrag og snike deg rundt fra hustak til hustak, mens man unngår vakter, og man står fritt til å utforske og oppdage nye ting i eget tempo. Høres kanskje kjent ut.
Konklusjon
Sly og hans to gode venner er tilbake, og det er utelukkende en god ting. Det er ikke alltid verdt plasten å utgi eldre spill igjen, men disse tre spillene fortjener absolutt å få oppleve dagens lys på ny.
Tidens tann har ikke etterlatt bitemerker i disse klassikerne, Sly Cooper-spillene var gode spill når de ble lansert tidlig sist tiår og er det fortsatt. Uansett, kvalitet går aldri ut på dato, og har du aldri opplevd disse herlige spillene så er det bare å finne frem bowlerhatten. Norsk tale sørger også for at spillet er en suveren sen julepresang til barna.
Nå er det bare å glede seg til neste innslag med de kleptomane, men akk så søte dyrene.
Les også:Anmeldelse: Gran Turismo 5
Les også:Tetris i heftig innpakning på PS3
Les også:Drake ser mot ørkenen
