Jeg prøvde å telle antall The Sims-titler som har kommet ut siden det første i 2000. Jeg gav opp da jeg gikk tom for både tær og fingre å telle på. Det er snakk om et ganske stort antall titler, men når sant skal sies, er livet et ganske stort område å dekke. Serien som lot deg skape kjernefamilien – eller familien fra helvete, alt ettersom – har solgt i millionvis og knapt latt et eneste spillformat ligge urørt. Det var vel egentlig bare et spørsmål om tid før Sonys lille håndholdte skulle få sin egen versjon.
På nye eventyr
Istedenfor å være en nøyaktig kopi av PC-versjonen (det ville strengt tatt ikke vært mulig på PSP), tar denne versjonen serien i en litt annen retning enn det vi er vant til. Spillet starter for eksempel med at du strander ved siden av et bilverksted midt i ødemarka. Bilen er kaputt og du har ikke noe sted å bo. Som i et ekte eventyrspill, styrer du simmen din rundt i tredjeperson mens du prøver å finne ut hvordan du skal komme deg vekk herfra. Før du vet ordet av det, sitter du med et nykjøpt hus i den lille byen Strangetown.
Navnet kunne knapt vært mer passende – her er det fint lite som er som det skal være. Hus hjemsøkes av gamle eiere, de døde kryper opp av gravene sine ved mørkets frambrudd, og bli ikke overrasket dersom du skulle finne ut at nabokona faktisk viser seg å være en robot. Her bærer de fleste på mørke hemmeligheter og konflikter som tatt rett ut fra en billig såpeopera, og som du gradvis nøster opp i. PSP-versjonen bindes nemlig sammen av en historie full av rare påfunn som gir mål og mening til simmens hverdag. Dialogene er like morsomme som de er dumme, og latterkulene sitter løst.
For å ta ulikhetene først, det er ikke mulig å stifte familie i PSP-versjonen. Du styrer kun én sim gjennom hele spillet, og denne simmen vil heller ikke bli eldre med tiden. Framfor å bygge opp et hus fra bunnen av, må du ta til takke med å innrede et som er laget på forhånd. At enkelte detaljer har gått tapt i overgangen fra PC var ikke annet enn å forvente. Den kunstige intelligensen, om jeg kan kalle den det, er også svekket. Simmene har blitt mer åpne, og nabokona kaster gjerne klærne uten å jage deg ut av badet først. Slike rare episoder passer egentlig godt inn i det sære, lille universet Maxis har skapt.
Det tar uansett ikke lang tid før The Sims-fans kjenner seg igjen. Simmene har som før ulike behov som trenger tilfredsstillelse. Matinntak, toalettbesøk og en liten lur på sofaen sørger for å holde simmen i live. I tillegg er hver sim utstyrt med daglige så vel som langsiktige mål den ønsker å oppnå. Dette er vesentlig for å holde humøret på topp. Oppfyllede ønsker gir deg dessuten bonuspoeng som kan brukes til å kjøpe ulike oppgraderinger. De aller færreste er nødvendige for å komme seg videre i spillet, men gjør hverdagen lettere for deg (”jernmagen” gjør deg for eksempel mer tolerant overfor kvalme).
En pust i bakken
Spillet er også krydret med ulike minispill som stort sett går ut på å treffe de rette tastene til rett tidspunkt. Et av dem går under det festlige navnet ”Whack-a-zombie” og går, som navnet tilsier, ut på å slå de levende døde ned i gravene sine før det er for sent. Lignende minispill dukker opp dersom du skal flørte eller slå av en helt vanlig prat med noen andre. Det sier seg selv at de ikke duger noe særlig i lengden, men bidrar til at The Sims 2 blir en variert opplevelse.
Utviklerne har i det hele tatt vært flinke med å ta serien i en ny retning, samtidig som de har bevart noen av de gode, gamle detaljene. Faktisk så kunne dette ha blitt et av de beste i serien på en god stund. Legg merke til at jeg sier ”kunne”, for nok en gang er det teknologien som setter grenser. Spillet ser for all del pent ut, med de uttrykksfulle og overdrevne animasjonene serien er så kjent for. Det hjelper bare så fint lite når spillet trenger pustepauser for hver minste ting du gjør. Hoppe i dusjen? Vent to sekunder. Starte en samtale? Vent fem sekunder. Gå ut av huset? Finn deg noe godt å spise mens du venter. Du har et hav av tid. Legg til det faktum at det ikke finnes mulighet til å skru opp spillhastigheten, og du har en tålmodighetstest uten like. Dette alene er med på å trekke store deler av spillet ned.
Spillet hevder å ha en flerspillerdel, men denne delen begrenser seg kun til å kunne dele hemmeligheter og bytte oppgraderinger med hverandre, samt å importere hverandres simmer. Det er med andre ord ikke snakk om interaktivitet eller samspill med andre.
Konklusjon
På sitt beste, er The Sims 2 til PSP et friskt innskudd i en serie som har opplevd altfor mange næringsfattige utvidelsespakker. De enkle minispillene sørger for variasjon, mens historien som binder det åpne designet sammen, er både engasjerende og til tider hysterisk morsom. På sitt verste kan spillet få tankene over på noe helt annet takket være de frustrerende lastetidene som dukker opp på hvert hjørne. Ved veis ende er Strangetown et underlig sted, og den tålmodige vil nødig gå glipp av det.
