Tegneserieaktig fysikk
Fysikken kan vel egentlig best beskrives som tegneserieaktig, og bilene føles ikke så morsomme som for eksempel i GTA-serien. Det blir rett og slett litt simpelt i lengden, noe som gjør at det å bare kjøre rundt for gøy ikke har helt den samme appellen her som i GTA-spillene. Hvis du krasjer mye i ting og folk vil en måler som viser politiets interesse for deg gradvis stige (forholder du deg helt rolig vil den synke igjen). Når den når et visst punkt vil en politibil komme etter deg, og hvis den klarer å stoppe deg får du ei trafikkbot. I forhold til de heftige politijaktene i GTA-serien er disse relativt latterlige, og mer irriterende enn spennende.
Når du kjører bil fungerer kameraet utmerket, men når du er til fots blir det fort litt problemer, noe som får negative følger for gameplayet. Ved flere anledninger blir du nødt til å være veldig nøyaktig, da spillet inneholder noen plattformelementer, og kameraet gjør ofte disse langt mer vanskelig enn de behøver å være. Stort sett fungerer det greit nok selv om sikten er dårlig, men ved enkelte anledninger er det temmelig irriterende. Kontrollene fungerer imidlertid flott, enten du er bak rattet eller til fots.
Svært profesjonell presentasjon
Grafikkmessig er spillet flott. Hele spillet har et tegnefilmpreg, og har du sett mye på The Simpsons kjenner du raskt igjen både stilen og fargene. Mange av de stedene du besøker i spillet er kopiert fra serien, og det er virkelig artig å kjøre rundt i byen og legge merke til kjente og kjære bygninger underveis. Spillets versjon av Springfield er faktisk troverdig. Karakterene er som alt annet gjenskapt i 3D, og har generelt klart overgangen til den ekstra dimensjonen på en god måte. Dette gjelder imidlertid ikke alle (Lisa ser for eksempel ganske rar ut), og det må sies at de fremdeles ser bedre ut i 2D.
Musikken er virkelig god. I tillegg til kjente temaer fra serien inneholder spillet en rekke flotte komposisjoner som passer utmerket til handlingen, og de ulike karakterene har sine egne bakgrunnsmelodier. Stemmeskuespillet holder også en svært høy kvalitet, noe som ikke er overraskende i og med at skuespillerne er de samme som i serien. Som vanlig gjør de en fantastisk jobb og gir hver enkelt karakter sin helt egne personlighet. Det er faktisk veldig vanskelig å beskrive hvor enormt viktig dette er for spillegleden. Disse skuespillerne har drevet med The Simpsons i snart femten år, og de kan jobben sin ekstremt godt. Resultatet er nærmest perfekt.
Naturligvis er spillet fullstappet med humor, og det er faktisk forfatterne bak serien som står bak historien og dialogene. De har stort sett gjort en god jobb, selv om historien hopper litt plutselig fra det ene til det andre. Humoren er ikke alltid helt på høyde med det vi får servert i serien, men det er slett ikke ille og langt bedre enn det som er normalt i spill. Simpsons-kjennere vil legge merke til en del gjenbruk fra serien (for eksempel setninger som "Save me Jebus!", "My story begins in nineteen dikkety two. We had to say dikkety, because the Kaiser had stolen our word twenty..." og "I am evil Homer!"). Dette gjelder ikke samtalene mellom karakterene, men utropene de kommer med under spillingen. På den ene siden gir det et lite kick å kjenne igjen slike fraser, men på den andre siden føles det litt billig.
Konklusjon
The Simpsons: Hit & Run er ikke like godt som spillet det prøver å etterlikne, men kan likevel tilby mange timers god underholdning for Simpsons-frelste. Jeg skal være ærlig og si at hadde det ikke vært for den geniale Simpsons-humoren, så hadde ikke dette spillet fått så god karakter som det gjør. Gameplayet i seg selv er nemlig ikke mer enn greit nok, og det humoren, stemmeskuespillet og detaljene som hever spillopplevelsen fra helt grei til svært god. Dette gjør også at spillet er perfekt å spille sammen med andre, selv om det ikke egentlig er multiplayer her. Liker du imidlertid ikke Simpsons-humoren bør du nok heller spille gjennom GTA 3 eller Vice City på nytt.
