Nå skal jeg snøre på meg forkleet, ta beinsaga fatt og slakte en hellig ku her. For enkelte vil det gjøre meg til en ukristelig blanding av Hitler og Attila, men det er derfor jeg er her, kjære leser – for å fortelle deg hva som er verdt pengene dine og ikke.
I tilfellet The Secret of Monkey Island: Special Edition (heretter Monkey Island: SE), er det vanskelig å gjøre en ren verdiavregning. Ettersom spillet koster rundt 75kr (litt avhengig av valutaen du betaler med), og siden folk er villige til å betale mer enn det for å sitte på fortauskanten med en daff øl, er det vanskelig å argumentere for at Monkey Island: SE er et stort overgrep mot lommeboka. 
Du kan riktignok få betraktelig bedre spill til omtrent samme pris, og hvis du er ute etter et pek-og-klikk-spill finnes det mange bedre og billigere alternativer i så måte også. Poenget her er at Monkey Island, tross sin klassikerstatus, ikke føles som noen særlig god investering lenger. Det er mange grunner til det.
Mislykket rynkefjerning
Den oppussede grafikken er første nedtur. De to første Monkey Island-spillene bød på en lavmælt, absurd realisme med innbydende og atmosfærisk fargebruk som gav spillet et tydelig særpreg tross den lave oppløsningen. Likevel er serien mest kjent for den skeive, karikerte stilen fra de senere spillene, og det er denne stilen Telltales nye serie bygger videre på – men bør den transplanteres inn i det første spillet, eller er det best å la være?
Istedet for å gi grafikken full overhaling, har utviklerne gått i samme fella som studioet som restaurerte Super Street Fighter 2 Turbo: HD Remix: De har antatt at man kan male om huset uten å sparkle i sprekkene, og komme unna med det. Selv om den gode fargebruken er blitt tatt godt hånd om, er bakgrunnene ofte rotete og lite forseggjorte – de ser ganske enkelt billige ut. Det ser ikke ut som et arbeid utført med kjærlighet og respekt, det ser ut som noen fikk beskjed om å tegne bakgrunnene på nytt i høy oppløsning og ferdig med det.
Piracy in motion
Da det opprinnelige Monkey Island var duggfriskt trengte man ikke tusenvis av polygoner for å fremstille livaktige ansikter. Det holdt at figurene viftet på hodet mens noen få piksler skiftet farge. Det var ikke så innmari farlig at gangelaget til Guybrush ble skildret med bare fire bilder, for den lave oppløsningen begrenset hvor mye detaljer som kunne pakkes inn i en animasjonssyklus.
I dag skildres Karibien i 1920x1080, og de stive, udetaljerte animasjonene ser stusselige ut. Siden persongalleriet heller ikke er spesielt veltegnet, blir det vanskelig å kalle spillet pent. Håndverket føles rett og slett litt billig, og personlig mener jeg originalversjonen ser bedre ut. Den er iallfall betraktelig mer subtil og lettere å drømme seg bort i.
Stemmeskuespillet er enda en grunn til å holde seg til originalversjonen. Dialogen er helt tydelig ikke ment å skulle fremføres, den er skrevet for å leses. De fiffige og bokstavelige ordspillene går deg ofte hus forbi om du ikke ser ordene sammen i en setning. Uheldigvis høres stemmeskuespillet mer ut som noen har lest linjene høyt enn å leve seg inn i de tross alt ganske festlige figurene, og den overtydelige piratsnerringen ribber spillet for sårt trengt tvetydighet.
Humor og kanari
Mêlée Island var alltid et litt mystisk sted. Det var en vaskeekte sjørøverøy, men når? Og hvor? Neonskiltene, brusautomater og souvenirene – for ikke å glemme de teite piratene – gav tydelig tegn til at hele stedet bare var lureri, en litt forsoffen temapark. De to første Monkey Island-spillene var best når det ikke var helt klart om de skulle tas på alvor eller ikke, og hadde tross alt en nokså eventyrlig stemning. Dessverre gjør de nye, overdrevne figurene og det keitete stemmeskuespillet det klart fra første stund at alt bare er tøys.
LeChuck er ikke noen skummel, vandød voodoopirat; han ser knapt ut som han er død. Mêlées utrivelige sheriff er ikke ubehagelig autoritær figur, han er bare bøllete. Herman Toothrot er ikke ekkel eller rar lenger, bare en fyr som later som om han er gammel. Så mange hull som kunne fylles av fantasien og tildele Monkey Island litt mer magi enn det strengt tatt har, og som alle er blitt tettet med fyllmasse istedet for drømmer.
Når det er sagt er det fortsatt festlige figurer og en del gledelig absurde opptrinn, og i sin gamle drakt er spillet stadig slagkraftig nok; det er bare ikke like artig som mange kanskje husker det. Det beste med spillet er stadig gåtene og følelsen av å være på eventyr. Gåtene er ikke like tallrike eller innfløkte som i mange av Lucasarts senere spill, men de bygger på en klar og konsistent intern logikk – kanskje unntatt episoden med trollet på brua, som bare krever at du har engelsk som førstespråk.
Det finnes fortsatt liv i Monkey Island, det er bare litt for gammelt og litt for utgjort til at det kan føles friskt og spennende. Fortellingen om Guybrush og raringene han treffer er rett og slett ikke evig ung, selv om det ikke er mange pek-og-klikk-spill som byr på den samme idérikdommen og entusiasmen som skinner gjennom i manuset.
Konklusjon
Hvis du aldri har spilt Monkey Island før, eller har fått blod på tann av Tales of Monkey Island, er det lettere å anbefale denne nyutgivelsen. Uheldigvis har ikke spillet eldet med like mye verdighet som det kanskje tildeles i hukommelsen, og i dag føles det litt platt. Det hjelper ikke at den oppdaterte grafikken og det nye stemmeskuespillet utraderer den opprinnelige estetikken og gjør skam på dialogen.
Jeg vil ikke anbefale The Secret of Monkey Island: Special Edition, og jeg vil ikke engang våge å kalle det middelmådig etter dagens standard. Det er et spill som kanskje hadde hatt best av å forbli et klenodium, og som ville vært aller best tjent med å huskes som banebrytende heller enn avsløres som foreldet.
