En svært beskjedent kledd dame danser forførende til Ane Bruns "Koop Island Blues", nazistene klapper i takt mens alkoholen forsvinner på høygang. I bakgrunnen står jeg, Sean Devlin, og tar forsiktige drag av sigaretten og småmumler. "Fucking bastards".
Sean Devlin er kanskje den kuleste spillhelten vi har fått servert på ei god stund, en vaskeekte ire med forkjærlighet for pupper og whiskey, og et sterkt hat for nazister. Med andre ord er et okkupert Paris den perfekte lekeplassen for vår kjære ire. Her finnes det nemlig nok av både pupper og nazister.
En forførende verdenskrig
Sean var en gang en lykkelig racersjåfør med en lovende framtid i vente, men under et kappløp i Nazi-Tyskland går det meste galt. Tyskerne arresterer Sean og bestekompisen Jules i tro om at de er britiske spioner, og derfra går det bare nedover for den stakkars iren. Før han får blunket er plutselig andre verdenskrig i gang, bestekompisen er drept av tyskerne og Sean er en ettersøkt mann. Og hva gjør så en man som har mistet alt takket være nazistene? Han søker selvsagt hevn.
Heldigvis er ikke Sean alene om å hate tyskerne, det franske motstandsbevegelsen er heller ikke spesielt begeistret for de pølsespisende nazistene. Men franskmennene er skeptisk til nykommeren, i disse dager og tider kan tross alt alle være Gestapo. Sean må med andre ord bevise at han er på bølgelengde, ergo er det ut av hotellbaren og ut i Paris gater. Og det er her Saboteur virkelig skinner for første gang: Paris gater males i en sort, tung farge, lysene fra gatelysene lyser kvalmende gult og i det to soldater passerer forbi lyser hakekorset rundt armene deres opp i ekte blodrødt. Saboteur bruker sorthvitt-effekten for alt det er verdt, resultatet er en grisekul visuell stil få spill kommer nær. Man føler virkelig at nazistene har kvelertak på den franske hovedstanden – det føles verken trygt eller koselig å spasere rundt i gatene.
Dessverre er det noen få minus til den herlige visuelle stilen. Ettersom nazistene stort sett går kledd i sorte uniformer kan de faktisk være svært vanskelig å få øye på, noe som er heller mindre praktisk i skuddvekslinger. Det andre minuset er at spillet på ingen måte er noe imponerende grafisk, sett fra et teknisk synspunkt, noe som kommer veldig godt fram mens du spiller deg videre i historien. Etter hvert som stadig flere nazister spiser bly, vil du frigjøre bydeler. Dette fører til at bydelene males i fullt fargespektrum – noe som dessverre ikke smigrer det grafiske. For å si det pent.
Et friskt pust
Saboteur føles på veldig mange som et sårt tiltrengt friskt pust i en svært oppbrukt sjanger. Det er stort sett veldig morsomt å være sabotør, enten du følger oppdragene eller lager helvete på egenhånd. Spillet følger den etter hvert svært velkjente "sandkasse-formelen" hvor du selv må oppsøke oppdragsgiverne rundt omkring – spillet går helt i ditt eget tempo. Oppdragene er stort relativt morsomme, men ofte er det like morsomt å kjøre egen agenda mot nazistene.
Rundt omkring i Paris har nemlig nazistene hundrevis av vakttårn, antiluftkanoner, radartårn og mye mer. Disse kan du når som helst ødelegge, som både resulterer i at nazistene blir svakere (og dermed blir ditt liv enklere), samt at du blir belønnet med skrapmetall. Skrapmetall er spillets valuta, som lar deg kjøpe våpen og sprengstoff, noe du åpenbart kommer til å trenge mye av. Systemet fungerer absolutt, det hjelper godt på motivasjonen å ha en gulrot dinglende foran deg mens du sprenger og skyter nazister i alle himmelretninger.
Våpnene i spillet føles nemlig alle litt forskjellige, altså er det alltid morsomt å oppdage et nytt våpen. Attpåtil kan Sean låse opp oppgraderinger som på et eller annet vis hjelper han å drepe mer effektivt. Spillet gjør med andre ord ingen forsøk på å sminke krigens alvor og brutalitet: Nazistene er fienden, og de fortjener å dø.
