Den amerikanske valgkampen er over oss alle. Enten vi liker den eller ikke er det en særdeles viktig begivenhet hvis utfall kan påvirke alle jordens skapninger. Som selverklært «news junkie» er dette en begivenhet som opptar meg personlig i svært stor grad, og jeg synes det derfor er veldig morsomt å se det amerikanske presidentvalget laget i strategispillform.
Du må ta i bruk svimlende reklamebudsjetter, bakvaskelseskampanjer, innleide bøller, propagandakonsulenter og en masse skitne triks for å vinne en vanskelig kampanje i The Political Machine, akkurat som i virkeligheten. Hovedelementet i spillet er valgkampen i USA slik den foregår anno 2008. Her kan du velge mellom mange kandidater, noen historiske presidenter, men de fleste viktige politikere fra nåtiden, og styre din demokrat eller republikaner til seier eller tap i kamp om å bli president for Amerikas femti stater.
Intrikat realisme
Mange nordmenn er kanskje ikke helt klare over akkurat hvordan det amerikanske presidentvalget fungerer. Når velgere i hvert av de to største partiene har valgt sin kandidat i primærvalgene stiller disse kandidatene i presidentvalget. The Political Machine tar kun for seg presidentvalget, men gjør dette med en stor grad av nøyaktighet og realisme når det kommer til mange av detaljene. Man vinner presidentvalget ved å vinne flest valgmannsstemmer («electoral votes»), som er de representantene hver stat sender for å stemme på hvem som blir den neste presidenten.
Det antallet valgmannsstemmer en stat har innehar blir avgjort av hvor mange folk som bor i den. Dette betyr at de største statene som California, New York og Texas teller mest i avgjørelsen av hvem som vinner valget, for vinner du staten, selv med kun 1 % margin, får du alle valgmannsstemmene fra den. Det morsomme er likevel at det ikke er de største statene som er viktigst i et presidentvalg. I disse tider vil demokratene alltid vinne California og New York, og republikanerne vil alltid vinne Texas. Der valget avgjøres er i såkalte «swing states», altså stater som kan svinge begge veier i de fleste valg.
Dette er stater som Ohio, Florida og Pennsylvania. Slik valgene har vært de siste årene må demokratene vinne to av disse tre for å vinne valget, slik er det som oftest i The Political Machine også. Når spillets vanskelighetsgrad er høy, er det en god ting å benytte seg av spillets politiske strategifunksjon, hvor du kan merke av på kartet akkurat hvilke stater du behøver å vinne for å nå 270 valgmannsstemmer (det antallet som gir seier). Selv om man har tapt valget med flere millioner stemmer, er det fullt mulig å vinne akkurat de statene som trengs får å nå det magiske tallet 270, slik er det både i spillet og i virkeligheten.
Velkjente strategifunksjoner
The Political Machine 2008 er et relativt ukomplisert rundebasert strategispill. Det ligner i stor grad på et klassisk brettspill der det amerikanske kartet er brettet ut foran spilleren og man flytter sin kandidat fra stat til stat. Til forskjell fra et brettspill ligger det tonnevis av kalkulasjoner bak hvem som leder hver stat og hvilke faktorer som spiller inn. For å inntjene penger til reklame, politisk kapital for å hyre inn politiske operatører og politisk innflytelse for å vinne støtte av organisasjoner, må du bygge forskjellige bygninger i mange av statene. Disse ressursene skal helst vare hele valgkampen ut, og det blir en strategisk avgjørelse hvor lenge ut i valgkampen en skal fortsette å bygge. Penger kan også skaffes ved å ha såkalte «fundraisers», et særdeles vanlig fenomen i amerikansk politikk, hvor en ber inn rike folk til en fest og spør dem om penger.
For å avgjøre hvem som leder i enhver stat og hvem som til slutt vil vinne i spillet, innehar alle stater en liste over mange politiske saker som de evaluerer i grad av viktighet. I stater som for eksempel Michigan, Ohio og Pennsylvania er utflytting av jobber et viktig tema, mens i California eller Oregon er global oppvarming sentralt. Felles for de fleste stater er saker som det å forbedre økonomien og den såkalte krigen mot terror svært viktige. Demokrater, uavhengige og republikanere har også ulike syn på de fleste av disse sakene, og det er din jobb som kandidat å velge ut hvilke politiske saker du skal fokusere på i hvilke stater og hvilke velgergruppe du ønsker å nå.
Din kandidat, reklame, politiske operatører, støtte fra organisasjoner og politiske taler avgjør hvor du står i hver stat i de forskjellige sakene. Hver stat har også tall som viser hvor stor andel av befolkningen som er demokrater, uavhengige og republikanere. Detter er svært viktige tall, siden det er veldig vanskelig å vinne i stater som har en liten andel av ditt partis støttespillere.
Parodierte politiske kommentatorer
For å piffe opp den daglige politiske kverna kandidatene må i gjennom, har spillet lagt inn tilfeldige elementer og karikaturer av velkjente politiske TV-program. Larry King og Bill O'Reilly blir parodiert særdeles morsomt i intervjuer du kan la din kandidat gjennomgå. Du kan også opptre i spillets versjon av The Colbert Report med Stephen Colbert. Det komiske er at spillet ikke trenger å parodiere Colbert i det hele tatt fordi han i virkeligheten allerede er en parodi på Bill O'Reilly. I spillet får vi høre Stephen Colbert klage over hvor dyrt det er å fylle bensin på sin nye Hummer limousin med gullbelagt motor – dette passer som hånd i hanske med den type humor du hver ukedag får høre fra The Colbert Report på TV.
Spillets grafikk er også morsom og bra der alle figurene på brettet, både kandidater, visepresidentkandidater, politiske bakvaskelsesagenter og mediekommentatorer alle blir representert av et amerikansk leketøy kalt Bobble Heads, hvor kroppen er statisk mens hode vipper frenetisk fra side til side. Grafikken er nok den største forskjellen og forbedringen fra spillets 2004-utgave, hvor det var John Kerry som utfordret George W. Bush. Den er nå blitt tredimensjonal, og med sine klare farger og humoristiske avbildninger av personer er spillet en fornøyelse for øynene.
The Political Machine 2008 har også sine svakheter. Jeg synes ikke spillet går spesielt dypt i sine strategielementer og etter noen få valgkamper blir det raskt klart at det ikke har mye variasjon å by på. Spillets hovedmoment er dets kampanje, hvor du som demokrat eller republikaner møter historiske kandidater fra motstanderens parti i økende vanskelighetsgrad. Abraham Lincoln er for eksempel utrolig vanskelig å beseire, mens Nixon kan man lett overvinne i et brakvalg.
Du kan også velge en funksjon spillet kaller «Quick Play», hvor du velger både din egen kandidat, din motstander og hva slags regler som skal gjelde for deres valgkamp. Her kan du også velge andre kart, som Amerika fra 1860, et science fiction-kart fra utvikler Stardocks Galactic Civilizations eller et kart over Europa slik det ville bli tegnet av en amerikansk ungdomskoleelev. Disse kartene er morsomme, men det eneste som virkelig skiller dem fra hovedkartet er at de politiske sakene har andre navn. Du har også mulighet til å prøve dine politiske ferdigheter på nettet mot andre spillere.
Komplisert virkelighet
Det er de politiske sakene som avgjør om du vinner i de forskjellige statene. Selv om du ikke trenger å komme med konkrete løsninger, bare hamre løs med reklamer og taler om at du ønsker å styrke økonomien for at velgerne skal tro på deg, spiller i det virkelige liv de politiske sakene en liten rolle. I 2004 viste meningsmålinger etter valget at kun 10 prosent av de som stemte kastet sin stemme på grunn av kandidatenes standpunkter i politiske saker. Det som avgjorde hvordan de resterende 90 prosentene stemte var det som kalles kandidatens personlige kvaliteter og verdier. Nesten akkurat det samme var tilfellet i det utrolig jevne valget fra 2000 mellom Al Gore og George W. Bush.
I årets valg har for eksempel Barack Obama gjort det klinkende klart fra starten av, at hans kandidatur er et såkalt «image candidacy», altså det er hans personlighet som står i sentrum ikke hans standpunkter i politiske saker. John McCain har så upopulære standpunkter i de fleste saker, som helse, Irak eller pengebruk, at det ville være politisk selvmord for ham hvis store deler av befolkningen visste hva hans standpunkter faktisk var.
Det at politiske saker havner i bakleksa kan virke udemokratisk, men dette er ikke kun kandidatenes skyld. Valgkampene drives i stor grad av PR-firmaer og kandidatene selges som produkter som man skulle selge tannkrem i en TV-reklame. Etter talløse timer brukt på å studere amerikanske medier mener jeg det er korrekt å si at kabel-TV-kanalene også styrker denne måten å se valget på. Døgnet rundt snakker de nesten kun om hvordan kandidatene til enhver tid fremstår og hvordan de kan selge seg selv bedre. Deres debattprogrammer berører heller nesten aldri politiske saker, kandidatenes konkrete løsninger på problemer eller hva befolkningen faktisk mener om de viktigste sakene.
For mange nordmenn høres det kanskje vanvittig ut at de politiske sakene ikke spiller hovedrollen i det amerikanske valget. Det er mulig da en trøst at flertallet av befolkningen, i følge detaljerte meningsmålinger over mange år, er svært uenige med begge partienes kandidater i mange viktige saker, som krig, klima, helse og pengebruk. Siden valget i virkeligheten ikke handler om politiske saker blir det viktigste kandidatene kan gjøre å selge sitt personlige image så godt de kan, mens de febrilsk må forsøke å torpedere det bildet befolkningen har av motstanderen.
Disse elementene er ikke spesielt synlige i The Political Machine 2008, men valgenes manglende grad av demokrati er noe som utrolig sjelden blir kommentert i USA, så jeg må innrømme at det ville være mye å forvente seg at det skulle bli avslørt i et dataspill.
Konklusjon
Jeg synes The Political Machine 2008 er et morsomt og interessant spill. Uheldigvis går ikke spillet særlig dypt, og man kan gå lei etter en del valgkamper. Spillets lave pris er nok årsaken til den korte levetiden. Spillet får god karakter fordi det gjør en bra jobb å presentere et så alvorlig tema som den amerikanske valgkampen, på en morsom interaktiv måte. Underholdningsfaktoren er svært høy, selv om den sakte men sikkert forsvinner som lufta in en ballong etter få kampanjer. Spillet kan også være veldig lærerikt innen visse felt, for de som ikke vet spesielt mye om amerikansk politikk fra før og som kanskje ergrer seg grønne over den ofte lite innsiktsfulle dekningen valget får i norske media.
Ved å prøve The Political Machine 2008 får du ikke en dyp og episk spilleopplevelse som i eksempelvis Civilization IV eller Hearts of Iron II. Du får heller ikke en actionfylt kamp som i Warcraft 3 eller Warhammer 40,000: Dawn of War. Det du får er et morsomt, spennende, potensielt lærerikt men relativt kort innblikk i amerikanernes valgkamp og sjansen å forsøke deg selv i valgkampen i stedet for å kaste ting på TV-en og hyle i forergrelse hver gang du ser bilder fra den.
The Political Machine 2008 utgis i England i morgen, 17. oktober. Det pågår forhandlinger om nordisk distribusjon, men ingenting er avklart. Spillet kan også kjøpes digitalt eller i boks gjennom det offisielle nettstedet.
