Morsom flerspiller
Spillets flerspillerdel, hvor du kan spille enten i samarbeidsmodus eller mot hverandre, fungerer fint og det kan bli riktig så hett å kjempe om disse strategiske posisjonene mot inntil sju andre over Live. Strategi og evnen til å planlegge ute på slagmarken er mye viktigere når man spiller mann mot mann kontra mot en kunstig intelligens. Dette forsterkes ytteligere av spillets noe dårlige våpenbalanse og fysikk. De forskjellige våpnene er ikke videre godt oppveid, og det kan være lettere å ta ut soldater med pistol enn med stridsvogn. Skyter du inn i en klynge med en stridsvogn, kan de som ikke fikk prosjektilet i føttene, falle om og reise seg opp igjen like etterpå. Dette, kombinert med en generelt dårlig treffsikkerhet kan tidvis frustrere hele spillopplevelsen.
Til tross for at menyene er lett navigerbare og ”destruction on command” er overraskende lett å administrere, er det noe som ikke helt fungerer kontrollermessig. Jeg klarer ikke å sette fingeren på hvorfor, men det er ekkelt å kontrollere figuren din så vel som stridsvogner og andre kjøretøy. Du styrer fartsretning på den ene analoge stikka, mens du kontrollerer siktet på det andre. I hete situasjoner legges ofte fokuset helt på siktet og man ”glemmer av” hvor man kjører.
Dette fører til at mens du fokuserer på å ta ut fienden, danser stridsvognsskroget sin helt egne dans. Man blir vant til kontrollene, men det setter seg ikke, og jeg må bruke noen minutter på å venne meg til det hele hver gang jeg starter spillet på nytt. Den idiotiske auto-siktefunksjonen, skytespillenes svar på Ebola-viruset, orker jeg ikke engang å starte med. Det er som å kjøpe ti sjømannsbruder og tro at du skal få ditt livs orgie – du lurer ingen andre enn deg selv. Vik fra meg!
Veldig lineært
Det er vel ingen hemmelighet at de fleste skytespill satt i andre verdenskrig går ganske rett frem. Mange, deriblant Call of Duty, har ved finurlige trekk klart å skjule noe av det. The Outfit er skrekkelig lineært, og det forsøker av flere grunner ikke å skjule at det er det. Kartfunksjonen gjør deg oppmerksom på at dette oppdraget i praksis løses ved å dra fra a til b samtidig som du sprenger alt som står mellom de to punktene til helvete. Her har ikke utvikler noe valg, for spillets strategiske tilsnitt krever nesten at det finnes en form for kart som kan gi deg oversikt.
Det utvikler kunne holdt seg for gode til, var å smøre ut hvor mange oppdrag spillet innehar og hva de heter med en gang du skal til å starte historiedelen. Jeg hater slikt, og det er noe av grunnen til at jeg aldri nevner ting som antall oppdrag eller hvor lenge et spill varer i mine omtaler. Spill handler ikke om å komme seg igjennom dem, det handler om all underholdningen som skjer mellom et startpunkt og sluttpunkt, og da finner jeg det forstyrrende at jeg enten skal bli sittende å se på klokken eller telle antall resterende oppdrag mens jeg spiller det.
Grafikken i spillet er kanskje ikke helt hva som er ventet eller tidligere levert i andre Xbox 360-spill, men den fungerer fint til sitt formål. Jeg synes utvikler i høy grad klarer å skape en atmosfære i de krigsherjede omgivelsene rundt de franske landsbyene. Kjøretøyer og eksplosjoner er jevnt over godt animerte, til tross for at fysikken, særlig på kjøretøyene, ikke alltid samsvarer med realiteten der de hopper og raser fremover.
Den fine atmosfæren som skapes visuelt, underbygges av et lydbilde som ligger godt over middels. Flydur, eksplosjoner og den herlige lyden av kuler som flyr, lar meg virkelig føle meg hjemme i området. Dialogen i mellomsekvensene er velspilt og fungerer utmerket som historieformidler.
Alle ”gamerpoints” i spillet er skjulte og kan oppnås ved å gjøre to delmål i hvert oppdrag. Dette gjør at de som samler på slike poeng, kan komme til å måtte lete og spille mange av oppdragene om igjen for å klare å låse opp alle. Videre kan det også nevnes at spillet opererer med en 18-års aldersgrense, og jeg mistenker at levende grilling av nazi-soldater med flammekaster-stridsvogna Crocodile har mye av skylda.
Konklusjon
The Outfit skiller seg til en viss grad fra resten av de høytidelige skytespillene fra andre verdenskrig. De tar ikke alt så veldig seriøst, og prøver heller å formidle intens og pulserende arkadeaction foran historisk presisjon og soldatsimulasjon. Dette er et spill hvor det til tider kan gå så fort at du etter hvert oppdrag må tenke tilbake på akkurat hva det var du gjorde, noe jeg mener ofte er en god egenskap i et spill. Det er langt fra det beste spillet til Xbox 360, og har problemer med blant annet våpensystemet samtidig som kontrollerne for mange kan virke frustrerende. Om du også finner lineariteten irriterende, kan du spille i en av de forskjellige underholdende flerspillermodusene. Krigsspillentusiaster burde absolutt sjekke ut denne noe uortodokse og friske tilnærmingen av D-dagens følger.
