Interaktiv roman
På grunn av de lange samtalene sitter man igjen med følelsen av å være med i en interaktiv roman; i motsetning til en interaktiv film. Ikke at det bør være negativt i utgangspunktet, men vær klar over at spillet i større grad bygger rundt en god og omfattende historie, og at problemløsning og utforsking kommer litt i andre rekke. Ikke at det ikke er noe å bryne seg på. (Spoilervarsel! Resten av avsnittet beskriver løsningen på et problem i detalj, så hopp videre hvis du heller har lyst til å klare det selv.) Jeg måtte innrømmelig ty til løsningen redaktøren sendte meg opptil flere ganger; blant annet for å skjønne at en stålvaier + tråd fra teddybjørn + kjøkkenmagnet blir en fin fiskestang som kan brukes for å fiske opp et metallskilt på innsiden av en brevsprekk, for deretter å ringe telefonnummeret på skiltet og dermed få innehaveren av butikken til å lukke opp.
The Moment of Silence er et langvarig eventyrspill. De nevnte åtte timene med replikker tar jo opp mye tid bare i seg selv, og det er mange steder som skal utforskes. Antall steder man kan dra til blir flere utover i spillet, og en bruker stadig mer tid på å finne ut hvem som kan sitte på ny informasjon, eller om noe av det man har funnet kan brukes på steder der man er fastlåst. Uheldigvis er hovedpersonen i tillegg treg å styre, og det er ingen snarveier annet enn å dobbeltklikke for å jogge i stedet for å gå. Å jogge fra en ende til en annen i ett og samme bilde kan ta opp mot tjue sekunder, og det å gå igjennom tre-fire skjermbilder for å snakke med en i parken, kan være en tålmodighetsprøve uten like. Det er heller ingen snarveier ut i den sjåførløse taxien du benytter deg av for å kjøre rundt - befinner du deg i annen etasje på kontoret må du igjennom hele kontorlandskapet, ut i heisen, gjennom foajéen og ned trappene før du kan kjøre til neste sted.
Grafikkmessig leveres varene. Flotte, detaljerte bakgrunnsscener gir et godt science-fiction-inntrykk, og selv om de bare er "malt" i bakgrunnen, animeres de påsatte personene på troverdig måte i forhold til avstand og vinkel. Og mens andre eventyrspill som regel nøyer seg med at hovedpersonen bare lener seg mot en gjenstand for å fjerne den fra bildet, har utviklerne her virkelig brukt tid på å gjøre slik at gjenstanden befinner seg i hånda og blir lagt i innerlomma. Jeg savner dog litt animasjon i landskapet som ville ha økt troverdigheten enda et hakk.
Konklusjon
The Moment of Silence er blant de bedre eventyrspillene jeg har spilt de siste årene og bæres først og fremst av en fremragende historie som alle konspirasjonsteoretikere og science-fictionelskere vil falle for. Dessverre blir skåret i gleden at det tar litt for lang tid å spille. Ikke at man skal klage på lang spilletid, selvsagt, men når mesteparten av tiden består av langdryge samtaler og å vente på at hovedpersonen skal jogge fra a til b, blir spillet fort litt "tregt". For deg som ikke synes det er et problem, er The Moment of Silence vel verdt en titt. Og spør du meg, er det litt ekstra stas med den type spill når det er mørkt ute om kveldene også.
