Selv om spillkonseptet og omgivelsene er varierte, dukker det av og til opp en snikende følelse av at brettene er litt for lineære og suksess bare et resultat av prøving og feiling for å finne en spesiell formel. Med en så flott bakgrunnshistorie kunne spillmotoren med fordel brukes i et mer RPG-aktig spill med enda større dybde og valgfrihet. Hele spillet virker også som en lang opplæringsperiode hvor du hele tiden må lære deg nye teknikker, men aldri får benyttet hele arsenalet av bevegelser og våpen i særlig grad. Det hadde gjort seg med et par brett ekstra, og en litt lengre historie som ikke fullt så hurtig når klimaks.
The Mark of Kri er tegnet med en teknikk som kombinerer tradisjonell 3D og cel-shading. Resultatet er et slags Disney On Ice møter Night of the Living Dead. Animasjonene er varierte og livaktige, med Raus store kropp i grasiøse ballettbevegelser - en dødens dans med sverd og øks. Det er sjelden vold har blitt gjenskapt så grafisk og visuelt, og kanskje realistisk. Denne holdningen står i skarp kontrast til for eksempel det kliniske Splinter Cell (PS2) som velger å la deg drepe folk uten at en blodsdråpe kommer til syne. Personlig synes jeg den blodige varianten både er den moralske og visuelle vinneren: Volden vises frem slik den er, og gir deg i det minste en slags ansvarsfølelse du kan velge å ignorere. Fiendene er rimelig varierte - i hovedsak kan de deles inn i tre grupper.
Snikskyttere med buer, direkte angripere med håndvåpen og speidere utstyrt med varselhorn. Det er ekstremt viktig å alltid forsøke å knerte speiderne i hemmelighet før de rekker å varsle andre om at du er i nærheten. Innenfor de ulike fiendekategoriene er det variasjoner, spesielt når det gjelder grader av rustning og bevæpning. Motstanderne er for like av utseende og totalt sett litt pregløse (selv om de dør fett nok) og Rau er uten tvil stjerna i showet. Av karakter er han stor og kraftig med mimikk som en udetonert bombe - et psykotisk teddybjørnblikk gjør ham ikke mindre spennende som psykologisk casestudie.
Konklusjon
The Mark of Kri er en velkommen avveksling til alle snikespill med militær høyteknologi og kjipe Hamilton-kloner. I stedet for nattsyn får du ei kråke, kamuflasjeuniformen byttes ut med maori-tatoveringer og de sedvanlig klisjéaktige machohistoriene erstattes av en litt mindre forutsigbar machohistorie. Alle ekstraarenaene gir spillet mer dybde og er perfekt underholdning det siste kvarteret før du skal gå til sengs om kvelden. Hvis du liker fantasylitteratur er dette et obligatorisk kjøp. Det er synd det ikke finnes en flerspillerfunksjon, det hadde vært knall å kunne få ut litt aggresjon ved å halshugge og partere kompiser og det unike kampsystemet innbyr til ganske avanserte sverdkamper med blokkeringer og strategisk tankegang. Et annet ankepunkt er spillengden - det er fullt mulig å hugge seg vei gjennom alle brettene på rundt 15 timer selv om de siste nivåene har en ganske bratt vanskelighetsgrad. Men hvorfor prate når man kan slås? Alt i alt er the Mark of Kri noe av det mest underholdende Gamer.no har gjort med PS2 de siste månedene. Bare kjøp det. Eller som Rau sier: Fua Usu Rutu!
