Skala
Men det er ikke bare variasjonen som er enorm, hele spillet er enormt. Knekker du Twilight Princess på under 40 timer er du god, og alt under 50 timer vil jeg påstå er for fort. Det er ikke nødvendigvis flere sideaktiviteter og småoppdrag å pusle med i Twilight Princess enn det har vært i de tidligere spillene i serien, men de er ofte morsommere å bruke tid på enn før. Et av de mer tradisjonelle sideoppdragene handler for eksempel om å samle inn et visst antall av noe som er spredt rundt på kartet – men denne gangen får du vite litt mer spesifikt hvor du skal lete, og hele oppgaven blir dermed mange hakk mer inspirerende. Sånt teller.
Noe av det mest givende kan dessuten være å gi blaffen i alle sideoppdragene og heller bare dra ut på slettene, opp i fjellene eller dykke dypt ned for å lete etter hemmelige grotter. Spillet er spekket med slike hemmeligheter å oppdage, og selv om belønningene som oftest er ganske typiske, er gleden over å utforske disse hulene til å ta og føle på.
Ofte er det for øvrig i sideaktivitetene vi finner den mest morsomme bruken av Wii-kontrolleren. Det gjelder ikke minst fiskinga, hvor du bruker kontrollene, helt fysisk, til både å kaste ut, lokke på fisken, feste kroken godt opp i kjeven på den og sveive inn. Det er en merkelig opplevelse å faktisk sitte og i fullt alvor tro at du har en fiskestang i hendene – det er så realistisk at man strengt tatt kjenner bismaken av bestialitet i munnen: Du røsker jo til for å bore kroken fast i fisken når den biter.
På andre felt er kontrollene lenger unna en "direkte" følelse. Selve sverdkjempinga foregår ved at du slår hovedkontrolleren fra side til side, men spillet tar ikke hensyn til måten du slår på, og det er sånn sett nok å sitte og "riste" på kontrolleren hvis det er det du vil (hint: det er ikke det du vil). Etterhvert lærer du imidlertid mer avanserte bevegelser, og kombinasjonen av et velfungerende fokussystem, som gjør det lett å alltid ta for seg den nærmeste fienden, samt lettilgjengelige taktiske manøvre som å hoppe til siden eller bakover, sørger for å engasjere deg. Kampsystemet kunne nok vært gjort enda mer spenstig, og jeg håper vi får se mer strategisk sverdbruk i det neste Zelda-spillet for Wii, men det er ingen tvil om at dette fungerer.
Enda bedre fungerer projektilvåpnene, slik som spretterten du får tilgang på ganske tidlig. For å sikte med disse peker du ganske enkelt Wii-kontrolleren mot skjermen, presser inn pekefingeren, peker med siktet og slipper. Det er nøyaktig, umiddelbart og morsomt. Lyden av spretterten som strammes og slippes strømmer ut fra Wii-kontrollerens høyttaler, og jeg er solgt.
Jeg tør ikke tenke på hvor stilige kampsystemer slik som dette kan bli på Wii med enda mer eksperimentering.
Essens
Zelda-spillene er komplekse konstruksjoner, og hver av delene i seg selv er sjelden like tilfredsstillende som helheten. Et kjernebegrep for Twilight Princess er som du kanskje har skjønt følelser, og et annet er den nevnte størrelsen. Verdenen alt foregår i er mye større enn tidligere, og ligger vel et sted mellom Gun og Oblivion i utstrekning.
Dermed er det gjort plass til langt flere statister og langt mer troverdige leveområder for de ulike befolkningsgruppene, og resultatet er et spill som er lettere å ta på alvor, der spill som Ocarina of Time i dag må oppfattes som mer symbolske. Likevel er ikke Twilight Princess i nærheten av å omfavne idealene vi finner i spill som Outcast eller The Elder Scrolls-serien. Verdenen i Zelda er både mer kontrollert og mer oppdelt enn i Oblivion, men til gjengjeld er det et mer gjennomarbeidet og meningsfylt spillareale vi får å leke oss på, krydret med hemmeligheter og slagarenaer – med en umiskjennelig følelse av at man kan se alt, og et samtidig ønske om å faktisk gjøre det.
En av de mest interessante assosiasjonene jeg har fått under spillinga har vært hvordan dette på mange måter er det definitive fantasyverket innen spill – det er kanskje aldri fullt så majestetisk som Shadow of the Colossus, men det var heller aldri meninga. Twilight Princess sin barnlige troverdighet og smittsomme sjarm er lett å tro på og lett å bli glad i – uten at det dermed er sagt at det ikke også mestrer det sakrale og det mørksindige til fingerspissene.
Konklusjon
Twilight Princess har alt. Det ser vidunderlig ut, det høres vidunderlig ut og det tilbyr et enormt eventyr bestående av grandiose kamper, følelsesladde øyeblikk og frydefull utforskning. Det er et mye mørkere eventyr enn vi fikk med Wind Waker – og ofte nettopp derfor mer genuint medrivende for et voksent publikum – og det er mindre umiddelbart enn de fleste Zelda-spill før det, men framfor alt er det godt. Fantastisk godt.
Det er sjelden jeg engasjerer meg så mye i noe at jeg blir frustrert av å ikke kunne spille det absolutt hele tida. Twilight Princess er slik. På sitt beste er det snakk om en av mitt livs største spillopplevelser – på sitt verste er det aldri mindre enn engasjerende.
Jeg er overvunnet, hjertet mitt gjennomboret. Link vant.
