Det har alltid vært noe spesielt med Zelda. Da det første spillet i serien så dagens lys, var det radikalt mye mer åpent enn de fleste andre spill på den tiden. Du havnet midt i en gigantisk verden uten noen særlige retningslinjer, og trådte inne i skoene til den den gang så ukjente grønnkledde guttungen. Det dreide seg om en ganske utøylet utforskningsopplevelse, fri for påklistret historie eller annet rask – alt som sto mellom deg og de store oppdagelsene var dine evner til å overleve i en hard og utrivelig verden.
Seinere har spillene interessant nok blitt mye vennligere. Kampsystemene har blitt lettere å bruke, actionandelen har blitt redusert, utforskninga har blitt mer strukturert og givende, og ikke minst har Nintendo tilsatt stadig mer bakgrunnshistorie og hendelsesforløp til spillene. Samtidig har de holdt selve helten i spillene – den grønnkledde gutten med sverdet og skjoldet – like personlighetsløs som før. Ideen er at det er du som er Link. Det er du som er på eventyr, det er du som gjør de store oppdagelsene, hjelper bygdefolket eller byinnbyggerne med sine daglige problemer, det er du som overvinner de store truslene og redder landet fra fortapelsen.
Twilight Princess er et naturlig nytt steg i denne utviklinga. Igjen trer du inn i rollen som et uskrevet blad av en unggutt fra en bortgjemt liten landsby i skogen, og igjen viser det seg etterhvert at landet trenger deg – at du er utvalgt for å redde alle de hjelpeløse menneskene fra den visse undergangen. Den grunnleggende, klassiske helteeventyrstrukturen er med andre ord intakt – det er i all hovedsak europeisk middelaldermytos alt sammen er tuftet på – men det vidunderlige er at alt rundt er forandret i så stor grad at det aldri føles som gammelt nytt.
Twilight Princess føles med andre ord som et fullverdig Zelda-spill, men i dette ligger det også at det slett ikke "bare" er en nyversjon av de tidligere spillene. Spillet har en helt egen personlighet, og er fylt med massevis av opplevelser du aldri har hatt i noe tidligere spill i serien.
Religion
Hvis det er én kvalitet Twilight Princess briljerer med, så er det stemninga. Spillet danser florlett fra den ene gromfølelsen til den neste – fra uhyre effektiv melankoli, og til og med litt nostalgi for erfarne Zelda-spillere – til den mest grandiose epikk. Mange av de vidunderlige musikkstykkene introduseres tidlig, og hovedpersonenes temaer etableres med stødig hånd – alt i den hensikt å seinere kunne vende tilbake til de samme temaene, men i nye, spinklere eller mer følelsesladde versjoner – og med fornyet kraft. Resultatet er effektivt, men elskelig: Jeg vet at jeg blir manipulert, men det er ingenting jeg heller vil.
Magien ligger også i måten spillet bygges opp på – måten du må gjøre deg fortjent til å se mer av verdenen gjennom å mestre de bitene du først blir presentert. Spillet bruker adskillig lenger tid enn vi er vant med før det tør slippe deg helt løs på egen hånd, men tiden brukes effektivt: Det er tydelig at Nintendo aktivt jobber for å etablere følelser i deg. Følelser for folkene du møter, følelser for stedene du besøker, og følelser for hvor i alle dager historien har tenkt å ta veien. Du veit ikke, og nettopp derfor vil du videre. Se mer. Oppleve mer.
Og nettopp fordi spillet bruker så lang tid på å etablere seg nær hjerterota di er det også fullstendig fortryllende når det så begynner å spille på strengene det har festet. I begynnelsen er spillet nesten stoisk i sin mangel på spetakkel, men gradvis merker man hvordan hele strukturen aksellererer – hvordan de første timene tvinger deg til å ta det med ro med hensikt – slik at du får med deg følelsen av nettopp roen før den brytes.
Menneskene du møter er tilsvarende poengterte – så utbroderte, så uttrykksfulle at de knapt tåler mer. Søte jenter er helt gudsjammerlig søte, blåøyde unger har aldri vært mer naive, og onde skapninger er sjelden så genuint fæle som de er her. Rollene er ekstremt tydelige, men derfor også effektive, og siden du lukter hva som er de fleste figurenes del av beretningen på lang avstand, blir det ekstra spennende med de personene som med vilje er laget tvetydige. Hvem er de egentlig? Hva er deres agenda?
En annen side av besvergelsen er hvordan alt er hyllet i et varmt, magisk lys. Grafikken og størrelsen på områdene bærer preg av å være laget for en svakere maskin enn Wii-en, men det er ikke mange spill som overgår Twilight Princess når det gjelder å framstille en vakker verden. Fra den hypnotiske stjernehimmelen og dagene som langsomt kommer og går, til slettelandenes overveldende størrelse og rushet du føler av å galoppere over dem til hest. Fra det litt uskarpe undervannskameraet, og nytelsen av å dykke ned i de dypeste grottene for å utforske hva som finnes der – til å traske inn i en støvete, forlatt by og kjenne smaken av sandstein på tunga. Variasjonen er enorm.
