Det er så lenge siden de første bildene ble vist at vi nesten hadde gitt opp ventinga. Drømmen om et nytt, mer "realistisk" Zelda ble etterhvert avløst av drømmen om et Wii-styrt Zelda, hvor dine luftslag skulle gjentas på skjermen – hvor din fysiske anstrengelse kunne være ett med den vesle grønnkledde guttens. Felles for begge drømmene var også at de innebar forventninger om stemninger, musikk og spilleglede til å gråte av. På en god måte.
Om ikke lenge er drømmen kanskje i ferd med å virkeliggjøres. Skumringseventyret slippes på det norske markedet 8. desember, og vi i Gamer.no har spilt oss gjennom de første timene av spillet.
Massasje
Du kjenner allerede fra starten av hvordan spillet masserer og dysser deg inn i sin verden. De første timene handler om kontakt med dyr, og om å etablere naturens og dyrenes egenverdi. Du starter eventyret som kveggutt på en geitefarm, men du vil ganske snart måtte forholde deg til mer av dyrelivet enn den daglige gjetinga. Katter, hunder, frosker, falker, hester, geiter, planter og fisk – det er mye smått og stort som rører seg i den vesle landsbyen, og jeg mistenker at det bare blir mer ettersom spillet utvikler seg.
Skogholtet du lever i er en verden fylt av brunt og grønt, hvor du bor i en liten hytte i et tre, og hvor folket ditt lever rolig og i pakt med naturen. Og selv om du etter hvert drar ut i det ukjente langs grotter og i dype skoger, er det framfor alt selve roen som kjennetegner de første timene. Rolige melodier, rolige områder og rolige aktiviteter. Du dysses inn. Metodisk, behagelig og effektivt.
Ganske snart skjer det imidlertid ting som setter alt på hodet. Jeg har ingen planer om å ødelegge overraskelsene som venter, men la det være sagt at ingen tidligere Zelda-titler har vært så drastiske så raskt. Opplevelsen går fra det nesten litt for forsiktige til det storslått dramatiske på et blunk. Kontrasten poengterer og forvirrer, og gjenspeiler det jeg håper og tror vil bli en følelsesreise vel så mye som en oppdagelsesreise.
Tradisjon
En ting som uten tvil lukter av gammel årgang, er alle tradisjonene som er ivaretatt. Kampsystemet er fortsatt for enkelt til å være spesielt interessant i seg selv, men siden det brukes med måte oppleves det framfor alt som spennende og tilfredsstillende. Kontrollene er som du sikkert veit tilpasset Wii-en denne gangen, slik at du kan svinge høyrehånda foran deg for å angripe, riste på venstrehånda for et spinnangrep og sikte ved hjelp av Wii-pekeren på skjermen.
Det er vanskelig å si så tidlig om det nye oppsettet er en forbedring eller ei, men jeg tror i hvert fall ikke det er noe særlig dårligere – det spillet mister av umiddelbar respons (det tar lenger tid å slå i lufta enn å trykke ned en knapp) tar det igjen på innlevelse. Det finnes en betydelig taktil fryd i det å "svinge sverdet" mot fiendene, kjenne at Wiimote-en rister og høre lyden av et solid treff.
Litt som den gleden jeg finner i å høre lyden av at Link drar sprettertstrikken bakover når jeg sikter. Litt som den gleden jeg får over å kunne sikte raskere og bedre ved hjelp av den nye pekekontrollen.
Massevis av de andre konvensjonene er også tilbake i uendret fasong. Selv om verdenen du beveger deg i så langt virker mer omfattende enn tidligere Zelda-titler, har utviklerne for eksempel beholdt en ganske tydelig oppdeling. Hver gang du går inn og ut av et hus, og hver gang du har kommet et stykke videre, må du gjennom en lysning eller en dør, og dermed en kort lastepause. Akkurat som før, med andre ord.
Som vanlig finnes det dessuten ingen stemmer i spillet – det nærmeste du kommer er at figurene du treffer ytrer en liten latter eller et grynt. Løsningen er som før effektiv – stemninga for samtalen formidles poengtert, samtidig som alle du møter kan tiltale deg med navnet du valgte da du startet spillet. Noen vil kanskje oppleve det hele som gammeldags, og det er det også, men først og fremst er det velfungerende og sjarmerende.
Uttrykk
Twilight Princess søker å være kimen til drømmer, og det er i denne søkenen svært mye av det vi har sett så langt treffer blink. Fra den helstøpte flyten av musikk til alle de ekstremt uttrykksfulle figurene lokkes det stadig mer i retning av overgivelse – Nintendo vil ha deg med inn i en barnlig verden av tro, magi og ekte følelser, og de spinner veven sin med det fineste garn for å få det til. Det er en konstruksjon som avhenger av at du vil tro, men det er også et spill som så vidt vi kan dømme gir deg all grunn til å gjøre det. En nyfortelling over en gammel saga, kanhende, men en nyfortelling som så langt vi har sett er bedre og mer interessant enn de gamle.
Jeg vet ikke nøyaktig hvor bra Twilight Princess er enda. Det jeg vet, er at jeg vil tilbake til spillet – se mer, oppleve mer, se hva som gjemmer seg bak neste sving.
Og føle mer. Føle mer.
