Fra stort til smått
Trikset er nemlig det at i det du beveger deg inn i en bygning, over på skyggesiden, ned i et hull, inn i en borg eller i korte trekk bort fra Hyrules solstråler, flytter hele spillet seg fra TV-skjermen og ned på det lille LCD-panelet i hendene dine. Ingen andre enn deg kan se hva som foregår, og all kommunikasjon for å forstå hva de andre driver på med må foregå muntlig. Du kan se personer som befinner seg på samme skjermbilde som deg, men bevegelsesmønsteret er helt fritt og du kan gå på dine egne, private utforskninger uten at noen andre forstyrrer deg. Samarbeidsprosjekt blir enda vanskeligere i denne modusen, og skaper nye utfordringer for et forhold som allerede er ganske prøvet. "Hvilken knapp trykket du på nå?" og andre lignende strofer kan bli hørt gjentatte ganger, og etter hvert snirkler man seg igjennom historien på sedvanlig vis. Knapper som må ha fire deltakere stående på dem, store steiner som ingen klarer å løfte alene og bunnløse sjakter som en medspiller må kaste deg over er noen av samarbeidsprosjektene som skisseres på din vei.
Etter at et nivå er gjennomført og alle de fire heltene har kommet seg inn på trygg grunn, avholdes det en spesiell avslutningsseremoni for dette nivået. Her stemmer hver spiller på hvem de synes var den mest hjelpsomme medspilleren og hvem som var den mest plagsomme. Stemmene telles opp, og hver spiller får et trekk eller tillegg i såkalte "Force Gems" etter hvordan avstemningen går. "Force Gems" er valutaen i spillet, og samles på ferden igjennom landskapet. Det blir harde kamper om å få tak i de mest verdifulle steinene, og det er heller ingenting i veien for å stjele et par ekstra fra en av motspillerene. I det en person faller død om, er det fritt fram for alle de andre spillerene å snarest mulig plyndre liket og ta alle de verdifulle steinene til egen nytelse. Rangeringen går etter antallet steiner, og dersom de fleste spillerene føler at du har hjulpet dem på deres vei, kan du sette inn et større antall ekstra poeng på kontoen din. Skulle du imidlertid bli stemt fram som gjengens syndebukk, er det bare å tviholde på det lille du eventuelt kommer til å ha igjen.
Hver person kan også ha et våpen tilgjengelig, og underveis i spillet snubler man over stadig nye objekt med spesielle egenskaper. Den tradisjonelle boomerangen er tilbake, sammen med både bomber og din trofaste bue. Ettersom det er opp til hver enkelt å velge hvilket våpen han eller hun vil utruste seg med, bør man forsøke å samarbeide mest mulig ved å ha forskjellige våpen hele veien. På den måten får du definitivt mest ut av situasjonen, og du har hele tiden et rikt arsenal av venner og bekjente tilgjengelig med riktige egenskaper.
Game Boy Advance-kobling på godt og vondt
Utseendemessig ligner det hele på et Game Boy Advance-spill med avanserte effekter. Dette passer egentlig ganske godt, ettersom det blir en minimal overgang fra å styre figuren din på TV-skjermen til å styre den samme figuren på den håndholdte enheten. Et penere og langt bedre utseende hadde imidlertid ikke vært oss i mot, og vi skulle gjerne gitt GameCuben litt mer å jobbe med. Funksjonsmessig er alt som det skal være, og det underbygger heldigvis resten av den gode følelsen med spillet.
Enspillermodusen blir dessverre tristere, ettersom hele det engasjerende momentet forsvinner i det du blir sittende alene. Spillet er også det samme, men du må personlig stå for styringen av alle fire enhetene. Med ulike angrepsformasjoner og litt ekstra triks går styringen helt greit, men skal du først sitte og spille noe som dette alene, kan du like godt satse på The Minish Cap. Med andre ord, det er ikke noe stort poeng i å gå til anskaffelse av dette spillet om du har absolutt null planer om å spille det sammen med andre. Samlere vil nok føle kallet denne gangen også, men andre som trives best i selskap med kun seg selv bør nok finne på noe annet.
Det finnes også en hel del ekstra småspill, og der har man også flittig benyttet handlingsbytte mellom den håndholdte enheten og TV-skjermen. Her gjelder det å følge godt med om du skal få fullt utbytte, og det skal du selvsagt. Musikken er ikke så mye å ringe hjem om i forhold til tradisjonelle Zelda-låter, og den tidvis særdeles iltre - men hyggelige - stemningen overdøver uansett alt annet. Godkjent, men ikke noe mer.
Konklusjon
The Legend of Zelda: Four Swords Adventures er et herlig annerledes og spennende spill. Samarbeidskonseptet er like genialt som det er enkelt, og kombinert med konkurranseinstinkt og viljen til å egentlig ville hjelpe andre, blir det et morsomt sluttresultat. Investeringen blir for mange dessverre veldig høy, og tilgjengeligheten kan derfor være redusert for de fleste. Vær imidlertid klar over at hvis du er veldig glad i eventyrspill og kjenner flere med samme interesse, bør dere ikke gå glipp av denne tittelen. Ingen enorm klassiker spillmessig, men konseptmessig er vi veldig nærme sentrum i målskiva. Jeg kaster hatten i været for de som forsøker noe nytt, og Nintendo vil fortsatt være i det gode selskap av utviklere man kan ha naiv tiltro til.
