De fleste som har spilt data- og TV-spill en stund kjenner nok til Square Enix. Gjør de ikke det, kjenner de i hvert fall til spillseriene deres Final Fantasy og Dragon Quest, som for alvor har gjort JRPG (japanske rollespill) til et husholdningsnavn. Spesielt spillene i Final Fantasy-serien står som blytunge bauter i spillhistorien, og det er ikke uten grunn. Square Enix er kjent for å levere kvalitetsvarer med tonnevis av dybde, varighet og kreativitet. Nå er det et helt nytt konsept som treffer markedet. The Last Remnant er her, og byr på mye nytt.

Historien i The Last Remnant er forholdsvis tradisjonell. Du styrer Rush Sykes, en ung gutt som lever et bekymringsløst liv med to kjendisforskere som foreldre. Etter at søsteren din en dag blir bortført av en bande monstre blir du tvunget til å ta steget ut i verden for å lete etter henne. På veien møter du den lokale herskeren David og hans fire trofaste generaler, som mer enn gjerne hjelper deg med å ta opp jakten på henne. Etter hvert som historien utspiller seg viser det seg at foreldrene dine er de ledende forskerene på såkalte «remnants» - gjenlevninger av en gammel tid – og det avsløres at du og søsteren din er viktigere enn dere trodde.

Kreativ spillverden

Rent tematisk er dette spillet, som mange andre JRPG-spill, en salig blanding av flere stiler. Square Enix har tydeligvis gått inn for å stille seg midt mellom vestlige og japanske rollespill, og dette åpner blant annet for en rekke raser man som regel ikke regner med å finne i slike spill. Noen av rasene du kommer borti er blant annet de gigantiske, fiskelignende Yama-ene og de firearmede, kattelignende skapningene Sovanni, som er tydelig inspirert av egyptisk mytologi. Oppå dette har du de menneskelignende mitra-ene og reptilfolket Qsiti. Det er med andre ord et saftig spekter av skapninger som befolker den stadig forfallende, men vakre spillverdenen.

Omgivelsene i The Last Remnant er flotte, og bærer tydelig preg av mye arbeid, der de strekker seg fra imponerende storbyer til øde ørkenlandskap. Selv de utilgjengelige stedene i horisonten som kun fungerer som bakgrunner til spillområdet er flotte. Dette akkompagneres av et mindre hyperaktivt og mer avbalansert lydbilde enn hva man for eksempel finner i Final Fantasy-spillene, og det kler spillet utmerket. Hva atmosfære angår har Square Enix rett og slett truffet blink, noe som er imponerende nok i seg selv når man prøver å blande to såpass forskjellige stilretninger som de har gjort.

Nyskapende kampsystem

Kampene er en svært viktig del av spill i denne sjangeren, og et dårlig kampsystem kan med enkelhet ødelegge store deler av spillegleden. The Last Remnant sitt kampsystem er nyskapende og kreativt, og blander taktiske elementer med de mer tradisjonelle rollespillelementer. Mest uvanlig er nok den fantastiske størrelsen på enkelte kamper. Her har du muligheten til å utkjempe slag med mange titalls fiender på én gang. Dette kan etter hvert bli svært tidkrevende, men heldigvis er ikke behovet for individuell styring like stort i dette spillet som i andre JRPG-spill.

I stedet for å styre en og en figur og dens ferdigheter, har du kontroll over ulike unioner. Disse kan skreddersys etter dine behov. Alle figurene underlagt en union utfører samme handling, så det kan ofte være nødvendig å flytte figurer fra en union til en annen ut ifra hvilke fiender man møter. Her møter man nemlig ikke fiender på tilfeldig vis etter hvert som man beveger seg i spillverdenen. I stedet ser man fiendene med én gang, og man kan selv initiere et angrep om man er rask nok. Hvis man drøyer og lar fiendene angripe først blir man straffet med å ta mer skade, så det er viktig å være oppvakt.

Når to unioner møter hverandre går de inn i en såkalt «deadlock». I denne tilstanden må de sloss med hverandre for å holde seg effektive. Avbryter man denne fasen blir man nemlig eksponert og tar adskillig mer skade. Når to unioner er i denne fasen kan andre unioner enten gå inn i «deadlock» med hverandre eller hoppe på den samme kampen. Etter hvert som flere unioner angriper én og samme union vil de motta skadebonuser, så det å være velkoordinert er et klart fortrinn. Dessverre er kampsystemet svært rotete og uoversiktelig, og jeg ble ofte usikker på hvem som angrep hvem. Bland denne usikkerheten med sporadiske hurtighetsprøver som kan gi deg forsvars- og angrepsbonuser, og det hele kan bli en ganske stressende og hektisk affære.

Uortodoks progresjon

I motsetning til rollespill flest har The Last Remnant ingenting som tilsvarer erfaringsnivåer. I stedet styrkes ferdighetene etter hvert som du bruker de. Dette skaper en mer flytende og naturlig ferdighetsprogresjon, hvor du selv bestemmer akkurat hva du vil spesialisere deg innen. Det er med andre ord ingen unaturlige grenser som former figuren din for deg, her står du helt fritt til å velge akkurat hvordan du vil prioritere ting selv. Som en utfordring vil du også få bedre belønninger og lettere låse opp nye ferdigheter om du angriper flere fiender samtidig. Skal du få fullt utbytte av figuren din må du med andre ord mestre en hårfin balansegang mellom liv og død. Heldigvis får du fullt liv igjen etter hver kamp, så tempoet er konstant høyt.

For å krydre spillopplevelsen implementeres ofte minispill og andre små aktiviteter i rollespill. I The Last Remnants tilfelle finner du et alternativt oppdragssystem, noe som er ganske spesielt for et JRPG-spill. Nå kan du selv velge å ta sideoppdrag gjennom puber og ulike laug, uten å måtte tenke på å finne søsteren din på en liten stund. Avlastning er alltid godt, og oppdragene er som regel såpass korte at du på kort tid kan gå til nye ting, samtidig som de er lange nok til at det ikke føles som om du bare hopper fra oppdrag til oppdrag som en maskin. Spillet er også ispedd ymse minispill og et håndverkssystem hvor du selv kan opprette egne gjenstander, så om du blir lei av kampene (noe du sannsynligvis blir) er det bare å koble av med andre aktiviteter til du føler deg i form igjen.

Horribel ytelse

Square Enix har vært flinke til å nevne at de bruker den smått imponerende Unreal Engine 3-grafikkmotoren, og det skaper naturligvis forventniger. Grafikken i The Last Remnant er rimelig gjennomsnittlig, og fungerer til sitt bruk. Dessverre sliter spillet med mye hakking. Denne hakkingen er heller ikke særlig situasjonsbestemt, men er heller ganske konstant gjennom hele spillet. Spesielt under kampsekvensene slår hakkingen til for fullt, og gjør slossingen om til en kamp mot ditt eget sinne like mye som mot fiender. Sammen med teksturer som laster svært tregt og i noen tilfeller ikke i det hele tatt, gjør hakkingen spillet til en ytelsesmessig katastrofe.

Et annet problem, som heldigvis ikke er like ødeleggende for spillgleden, er all lastetiden. Omtrent hver eneste lille forandring i spillet tvinger frem en lasteskjerm, og noen ganger kan den bruke plagsomt lang tid. Om man installerer spillet på harddisken tvinges denne tiden ned en god del, men irritasjonsfaktoren den konstante skiftingen til lasteskjermen tvinger frem er akkurat like stor. Jeg kan ikke forstå hva som gjør at et spill som er såpass oppstykket krever såpass mye lasting, men jeg har en mistanke om at Square Enix ikke har greid å utnytte grafikkmotoren optimalt.

Konklusjon

Kjernen av The Last Remnant er et helt ålreit japansk rollespill med vestlig inspirasjon, med en høyst godkjent historie og flotte omgivelser. Med et kreativt og nyskapende kampsystem har det et formidabelt potensiale, men det blir dessverre for monotont og langdrygt i lengden. Videre sliter spillet med store ytelsesproblemer, som ødelegger både flyt og innlevelse. Særlig mangelen på sistnevnte gjør at dette ikke blir mer enn et middelmådig rollespill som kunne ha vært så mye mer.

Om man er lysten på et JRPG-spill til Xbox 360 er Lost Odyssey mer solid, og kan tilby en langt mer fornøyelig opplevelse. Er det bare et rollespill man er på utkikk etter, ligger Fallout 3 og Mass Effect milevis foran. The Last Remnant er en overraskende svak utgivelse fra et ellers solid selskap, og bør unngås så lenge man ikke er helt desperat etter et nytt JRPG etter å ha gjennomført Blue Dragon og Lost Odyssey.