Det at det kommer et nytt FIFA-spill fra EA Sports i løpet av høsten er like sikkert som at julen kommer i desember, sola står opp i øst og at Rosenborg vinner Tippeligaen i 2016.
Siden 1995 har det kommet årlige spill i serien, og den eneste reele konkurrenten til FIFA-spillene har i årevis vært Pro Evolution Soccer-spillene fra Konami. Du kan lese mer om hva jeg synes om Pro Evolution Soccer 2017 i anmeldelsen jeg skrev, men kort fortalt er det et veldig solid fotballspill.
I mange år har FIFA vært det ledende spillet, både kommersielt og som et spill, men i år sitter FIFA 17 mer utrygt på tronen enn lenge.
Store nyheter
FIFA-spillene blir finjustert, og mekanikker eller fysikk i spillet blir forandret på litt fra år til år. Det er ikke alltid lett å finne de store forskjellene, men for de av oss som spiller timesvis med disse spillene hvert år så merker man fort de små nyansene.
Noen ganger er det til det bedre, andre ganger ikke. De siste årene har EA Sports prøvd å finne en god balanse blant annet når det gjelder tempo, og gjerne de temporaske spillerne. I FIFA 15 var raske spillere altfor gode, og akkurat denne egenskapen toppet nesten alt annet. Året etter, i FIFA 16, var dette justert ned til et nivå der det kanskje hadde litt for lite å si på kampene. Nå har de funnet en litt bedre balanse i FIFA 17, der man igjen kan løpe fra trege forsvarsspillere med spillere Bale eller Aubameyang, noe som stemmer godt overens med virkeligheten.
Den virkelig store nyheten i årets spill er imidlertid spillmodusen The Journey. Her tar man direkte kontroll over unggutten Alex Hunter, og følger en sesong i den engelske ligaen. The Journey er i bunn og grunn en glorifisert og oppusset versjon av Be a Pro-modusen man har hatt i mange år, med en historie og noen enkle rollespill-elementer i tillegg.
Man starter med å styre en 11 år gammel Hunter på fotballbanen, der han skal skyte en straffe og forhåpentligvis vinne kampen med kompisene sine. Noen år senere spiller han og kompisen for uttak til de store klubbene, og forhåpentligvis gjør du det så bra at du får kontraktstilbud fra alle klubbene i Premier League.
I The Journey spiller du kamper og treninger. Du kan velge å simulere treningssituasjonene dine, men her får du poeng etter innsats, og det lønner seg alltid å gjøre øvelsene selv. Egentlig er det en ganske god leksjon til dagens ungdommer om at det sjelden lønner seg å ta snarveier. Evnene til Alex bygger seg sakte men sikkert opp, og etter hvert får du sjansen i kamp. Visse deler av historien er imidlertid satt i stein, og til tross for at jeg scoret hattrick i debuten, hadde flest målgivende pasninger og var toppscorer for West Ham ble jeg sittende på benken, og til slutt sendt på lån til et lag i divisjonen under.
Det er også et midtparti der det er lite driv i en ellers god, men litt vel klisjefylt og generisk historie. Bortsett fra dette liker jeg The Journey veldig godt. Jeg bryr meg om Alex Hunter, og den dustete konkurrenten som viser seg å være en kjernekar, eller om laget jeg ble lånt ut til. Jeg var mer nervøs som straffeskytter som Alex Hunter enn jeg noen gang har vært i et fotballspill tidligere, og jeg brydde meg om innsatsen og resultatene mer enn noen gang. Jeg håper, og tror, at det kommer mer innhold til denne modusen, og jeg gleder meg veldig til å se i hvilken retning EA Sports tar dette videre.
Rare vurderinger
En ting som plaget meg mens jeg spilte som Alex Hunter var at måten man vurderes på underveis i en kamp ikke alltid henger sammen med hva som skjedde på banen. Det er gjentatte ganger der jeg ble trukket for et dårlig skudd som ene og alene ikke ble mål fordi en forsvarsspiller hadde årets beste sklitakling. Eller at jeg flere ganger ble trukket for å miste ballen i en duell med en motstander der jeg til syvende og sist vant ballen.
Det samme kan også sies om motstanderene, som til tross for at jeg har spillet på en gitt vanskelighetsgrad til tider kunne variere fra Barcelona til Reading i nivå. Til tider kunne det virke som om spillet ville at jeg skulle score, eller hadde bestemt seg for at nettopp denne kampen skulle jeg tape. Noen ganger visste motstanderne litt for godt hvilken vei jeg skulle gå, og pasningene og skuddene deres var litt vel gode. Utover dette så er det gøy å se at det er en merkbar forskjell i både nivået og fotballen som spilles på de to nivåene i England. Premier League-lagene jeg møtte holder gjerne mer på ballen, mens Championship-lagene ofte er mye mer direkte i spillestilen, og lang ifra like presise med sitt pasningsspill.
The Journey fungerer også veldig godt som en innføring i spillet, der man gjentatte ganger får trent på alle de ulike fasene i en fotballkamp. Her er man innom forsvarsspill, taklinger, frispark, pasninger og alt annet du måtte tenke deg. Denne treningen kommer godt med i havet av andre spillmodi som finnes i FIFA 17. Her har du enkeltkamper, serier og cupspill både online og alene. Managermodusen er forbedret ytterligere, og er bedre enn noen gang. Det samme kan også sies om FIFA Ultimate Team, som har fått en rekke nye modi og måter å spille på som ytterligere sementerer dette som den beste av lagbyggermodusene i de to konkurrerende fotballspillene.
Pent og ryddig
Menyene, presentasjonen og grafikken er det også lite å si på. FIFA 17 er som ventet polert og velfungerende til fingerspissene, og med det meste av lisenser på plass har de et stort pluss i boka sammenlignet med Pro Evolution 17. Overgangen til grafikkmotoren Frostbite ser også ut til å fungere godt, og både spillere, væreffekter og banene ser bedre ut enn noen gang. Man skal imidlertid ikke veldig langt utover de mest kjente lagene eller ligaene før likheten til spillerne blir vesentlig dårligere enn de største stjernene.
Det er dessverre ikke like velfungerende og polert ute på banen. Misforstå meg rett, FIFA 17 er et meget solid fotballspill, men det skjer allikevel små ting i løpet av kampene som dreper litt av gleden. En av disse tingene er at korte, løse pasninger langs bakken altfor ofte går til feil mottaker, eller får en helt annen styrke enn forventet. Dette kan selvfølgelig skje på ordentlig også, men det er et eller annet med pasningsalgoritmen i FIFA som ikke stemmer 100 prosent hele tiden, i hvert fall ikke på kortpasninger. Det samme kan også sies om hvordan spillet bestemmer hvilken spiller man skal ta kontroll på. Flere ganger har jeg trykket febrilsk på knappen for å ta kontroll over en spiller i nærheten av ballen, mens spillet har ment at jeg skal ha styring på en helt annen spiller.
Flere slike små ting gjør at selve fotballfølelsen i FIFA 17 ikke er helt på topp. Sammenlignet med Pro Evolution Soccer 17 er det noen som mangler, og man merker oftere at FIFA 17 er et videospill.
Konklusjon
FIFA 17 er enda et solid spill i rekken av FIFA-spill, men det er ikke det beste. Med den nye grafikkmotoren er presentasjon og grafikk bedre enn noen gang. Mengden med spillmodi er også helt på topp, og det burde finnes noe for enhver smak.
FIFA Ultimate Team, forøvrig min favorittmodus, er forbedret og er også bedre enn noen gang, og nyheten The Journey er en fabelaktig og underholdende måte å lære seg spillet på, og samtidig en kjærkommen og meget spennende nyvinning for fotballspill.
Svakheten til FIFA 17 er ute på banen. De har ikke helt greid å nå opp til den samme flyten, den samme balansen eller den gode fotballfølelsen konkurrenten Pro Evolution 2017 har. Upresise pasninger, en kunstig intelligens som er hakket dårligere, samt litt mer feil gjør at akkurat på her kommer FIFA 17 til kort.
Det er uansett et solid fotballspill som ikke gjør noen graverende feil, og med The Journey, lisensiering og riktige klubbnavn er dette det rette fotballspillet for mange.
Etter å ha brukt flere titalls timer med de to fotballspillene i år så har jeg kommet fram til at det perfekte fotballspillet ville vært presentasjon, spillmodi og alt utenfor banen fra FIFA 17, og selve fotballspillingen fra Pro Evolution 2017.
