Første gang The Incredible Hulk ber meg om å gjøre noe slenges det opp et bilde av en knapp på skjermen og jeg bes om å hamre løs på den. Hjertet mitt synker. Jeg tenker at her har vi nok et samlebåndsprodukt av et «spillet fra filmen-spill» som skal få oss til å leke hermeleken i et forsøk på å gjøre scener fra filmen interaktive.

Det viser seg heldigvis å være en feilslutning. Utvikler Edge of Reality har ikke bare plassert historien i baksetet, de har vært reale nok til å forvise den helt bak til bagasjerommet. Film- og dialogsnuttene som introduserer oppdragene er befriende korte. Man har skjønt at hovedvekten i et spill som dette skal ligge på å la spilleren selv oppleve hvordan det er å være Hulk; ikke å gjenskape filmens narrativ steg for steg. Resultatet er et oppdragsbasert sandkassespill hvor størstedelen av underholdningen består i å farte rundt og skape mest mulig kaos og ødeleggelse. Og det vi får servert er, en del feil og mangler til tross, faktisk riktig så underholdende.

Knus alt

Der de fleste sandkassespill har en tendens til å falle i «greit nok»-fella, har Edge of Reality satt seg fore å få til en eneste ting: knusing. Alle spillelementer understøtter Hulks muligheter til å knuse, mose og smadre nært sagt alt du ser. Jeg ser ikke bort fra at underholdningsverdien vil synes noe billig for noen, men selv finner jeg det knakende gøy å farte rundt på måfå i New York og skape all verdens kaos med noen få enkle tastetrykk. Jeg finner til stadighet at jeg blir distrahert på veien dit jeg skal, rett og slett fordi en bygning ser så «god å knuse» ut.

«Du tror du er så fordømt svær, du,» sier jeg kanskje. Så braker det løs.

Det er stort sett dette som gjør The Incredible Hulk artig, for oppdragene som utgjør spillets historie er dessverre ikke all verden. Vi får variasjoner over universelle temaer som «bank opp alt som rører seg» og «knus alt du ser», samt mindre universelle temaer som «pass på ting til klokka når null» og «hjelp en kompis å komme seg uskadd gjennom byen».

Noe av poenget med sandkassespill er muligheten til å løse oppdrag på forskjellige måter. Man har et sett regler og redskaper som gjelder konsekvent i spillverdenen og i de gode sandkassespillene kan man være kreativ. The Incredible Hulk gjør aktive grep i oppdragene for å motvirke dette. Når du får beskjed om å ødelegge en antenne på toppen av en bygning, og du vet at alle bygninger kan ødelegges, så tenker man gjerne at man sparer seg en del bry ved å bare ødelegge bygningen som antennen står på. Men nei, plutselig er akkurat denne bygningen umulig å ødelegge så lenge oppdraget varer. Før og etter oppdraget kan man enkelt knuse den samme bygningen. Når man skal eskortere en bil gjennom byen er man selvsagt fristet til å bare plukke opp bilen og bære den til målet, men av en eller annen grunn får man ikke lov til det.

Dette bidrar til opplevelsen av at oppdragene blir monotone i lengden, og når man mislykkes må man vær så god belage seg på en ny runde med den samme strategien som man forsøkte på sist.

Bevegelsesfrihet

Med sine saftige byks og evnen til å skalere loddrette vegger har Hulk en enorm bevegelsesfrihet. Kontrollene og animasjonene er upåklagelige, og man låser opp en mengde ferdighetsutfordringer etter hvert som man spiller. Et lite irritasjonsmoment er at Hulk gjør en bremseanimasjon når man slipper sprint-knappen i stedet for å senke farten gradvis. Skal man for eksempel ta rennfart for å gjøre et langt, vanskelig hopp hender det at man instinktivt slipper sprintknappen samtidig som man slipper hopp-knappen, og i disse situasjonene synes det som om bremseanimasjonen har forkjørsrett i forhold til hoppet, og i stedet for å fly til neste hustak deiser man rett i bakken.

Kampsystemet står først og fremst i stil til Hulks intellektuelle kapasitet. Det er med andre ord ikke overvettes sofistikerte saker det er snakk om. Det er nesten alltid en fordel å angripe; blokkeringsknappen trenger man egentlig bare røre sporadisk under et par sjefskamper. Spesialangrepene er rimelig effektive, men grådige på «raseripoeng» (spillets magisystem). Spesialangrepene er dessuten ikke noe videre spektakulære å se på, og man finner fort ut at det greieste, i de fleste tilfeller, er å spare raseripoengene til førstehjelp.

Kampsystemet oppnår en viss grad av balansering ved at man kan mose biler til massive jernhansker. Slagene blir sterkere, men man har ikke muligheten til å løfte fiender eller klatre på bygninger så lenge man har på seg jernhanskene. Man kan også bruke stolper som effektive slagvåpen, men Hulk har en tendens til å miste disse ved den minste berøring fra fiendlige angrep.

Kampsystemet får et lite minus i margen for at de beintøffe «body-slam» angrepene - hvor man hopper opp i lufta med fienden og trår ham ned i dørken - ikke registrerer ekstra skadepoeng for fallhøyde. En «body slam» utført fra toppen av Empire State Building og helt ned på gaten gjør ikke mer skade enn et tilsvarende angrep på flatmark.

Ivrige håndverkere

Når man går amok stiger ettersøkt-nivået gradvis, og hæren sender inn stadig sterkere skyts. Selv ikke på det niende og høyeste nivået er overlevelse et stort problem, og dersom man kommer i alvorlig trøbbel er det bare å sette i gang et oppdrag eller å ta en tur med undergrunnsbanen.

Etter en lengre ødeleggelsesøkt er det en smule skuffende å konstantere at byens byggmestere ikke bruker veldig lang tid på å få bygningene opp igjen. Selvsagt forstår vi hvorfor det må være slik; det ville for eksempel ikke vært noe i veien for å jevne hele New York med jorden før man i det hele tatt tok fatt på det første oppdraget, noe som kunne blitt svært ubekvemt for oppdragene. Hemmeligheter og oppgraderinger er også plassert i bestemte bygninger. Likevel får man en følelse av at verden mangler konsekvenser når man kan hamre i stykker Guggenheim-museet bare for å se det gjenreist, helt identisk, neste gang man passerer forbi.

Utvikleren har gjort en flott jobb med å få New Yorks gater til å virke tett trafikkerte av både biler og fotgjengere, men også her skjer det mye rart. Er man involvert i en mildt sagt opprivende sjefskamp som flatlegger hele kvartaler skulle man kanskje tro at våkne trafikanter ville velge en annen vei gjennom byens gater, men de fortsetter ufortredent den veien de skal og overholder samvittighetsfullt både fartsgrenser og vikepliktsregler. Parkerte biler har også en tendens til å magisk oppstå og forsvinne kun fordi man roterer kameraet kjapt rundt et par ganger, noe som kan være litt frustrerende når man skal bedrive litt god, gammeldags bilkasting.

Tekniske småfeil

Grafikkmotoren stammer og stotrer en smule. The Incredible Hulk er ikke et spill som krever millimeterpresisjon og perfekt timing, så hakkingen går heldigvis i liten grad utover spillbarheten. Derimot er det skuffende å klatre opp til toppen av for eksempel Chrysler-bygningen, glede seg til suget i magen når man stuper ned mot asfalten, bare for å se at grafikkmotoren ikke greier å holde følge med frifallet.

Figurmodellen til Hulk er detaljert og skarp, men New York har vi sett penere før. Teksturer har en tendens til å hoppe inn og ut av bygninger, til og med når man står helt i ro og kun roterer kameraet.

Videre opplevde jeg både at spillet frøs, at objekter man trenger for å fullføre oppdrag forsvant i løse luften og at fiender man må tilintetgjøre for å fullføre oppdrag satt seg fast i vegger flere kvartal unna.

Når det er sagt skal det også nevnes at spillet håndterer ganske mye bevegelse uten at man mister oversikten og at Hulk aldri går seg fast i geometrien - noe som alltid er en utfordring for denne typen åpne spill.

Konklusjon

Jeg har relativt mye å sette fingeren på, men det overskygger ikke det faktum at jeg har det gøy når jeg spiller The Incredible Hulk. Utvikleren har etter min mening tatt noen fundamentalt riktige beslutninger om hvordan et filmspill skal gjøres; ved å la historien vike plass for spillbarheten og ved å gjøre ett element skikkelig i stedet for en haug med elementer halvveis. Jeg holder ikke mot dem at de egentlig bare følger i de godt opptråkkede stiene etter det forrige Hulk-spillet, Ultimate Destruction, for resultatet er et spill som faktisk virker og som har appell utover å være tilknyttet den populære filmen.

The Incredible Hulk er et aldeles utmerket spill for de som liker å lene seg godt tilbake i sofaen etter en lang dag og bare tilbringe litt tid i en annen verden, uten at man dermed nødvendigvis ønsker å forholde seg til en dyp historie eller en strabasiøs utfordring. Oppdragene bør man ta fatt på i små jafs, for de blir i overkant monotone hvis man forsøker å skynde seg gjennom dem.

Ikke utrolig, men absolutt godkjent.