Nesten alle omtaler av spill som er basert på filmer begynner med den samme regla: Filmspill har en sterk tendens til å ende opp som middelmådige produkter og spillopplevelser som ikke rettferdiggjør lisensen de er basert på (med mindre lisensen er dårlig). Et godt lisensspill regnes som unntaket som bekrefter regelen, snarere enn noe annet.
I kjølvannet av et slikt stereotypisk filmspill kommer dette spillet som står i en litt annerledes situasjon. Situasjonen jeg i skrivende stund belyser med stirrende øyekast irørt en spiseskje kritisk sans. Et par år etter at spillet basert på filmfiguren Hulken ankom, lanseres nå spillet som er basert på tegneseriefiguren - noe utviklerne påstår er to vidt forskjellige ting. Det smøres på med lovord om hvor mye mer frigjort denne inkarnasjonen av den grønne mastodonten er enn den forrige, og flere journalister går av skaftet i form av høye karakterer. Ikke nødvendigvis på grunn av den dårlige forgjengeren, men det er uansett et annet faktum som slår meg.
Et lisensspill som faktisk er brukbart har en tendens til å bli massivt overvurdert fordi de fleste andre lisensspill er digitalt søppel.
Grønn miljøtrussel
Fra første stund finner vi vår venn Bruce Banner i skikkelsen til sitt alter ego, Hulken. Spillet dreier seg rundt et forsøk på å kurere Bruce, ledet av Doc Samson. Når vi så slenger inn spillets sinnamann Emil Blonsky, som har militæret rundt lillefingeren, formes plottet til The Incredible Hulk. Den grønne utgaven av Bruce Banner må kjempe seg gjennom uttalige hindre og problemer som er undertegnet Herr Blonsky, og spillets navn sier sitt om fremgangsmåten. Hulk skal ødelegge - ødelegge mye, og ødelegge hardt.
Spillet åpner på en noe fiffig måte, hvor en soldat skal delta i et virtuelt treningsprogram som forteller hvordan Hulken tenker og oppfører seg, og dermed også hvordan han skal bekjempes. I dette treningsprogrammet er det du som styrer Hulken, og slik blir du kjent med den grønne gigantens grunnleggende kampteknikker. Når denne startfasen er over, begynner fortellingen om Hulken så smått å brette seg ut i form av filmklipp som utviklerne gjerne kunne ha jobbet mer med. Spesielt i filmsekvensene som ikke er pregenererte skinner det et lavt grafisk nivå i gjennom, og dette svekker historiefortellingen. Men det er strengt tatt uvesentlig - historien er uansett ikke noe mer enn en syltynn tråd som kjemper for å binde oppdragene sammen. Det sløses ikke mye tid på å fortelle om de actionpregede situasjonene du vil oppleve, og godt er det. Når alt kommer til alt er jo ikke Hulken den som stiller spørsmål.
I denne oppstartsfasen er The Incredible Hulk en temmelig kjedelig affære, men ting endrer seg til det positive når spillet kommer skikkelig i gang. Når Hulkegutt forlater basen, en forlatt kirke - som forøvrig er Dr. Samsons bopel og stedet hvor en handler nye triks - og reiser inn til byen, får vi se hvilken moro et utviklerteam kan skape med superkrefter som materiale. Den første halvtimen går med til å utforske hvilke muligheter Hulken har til disposisjon idet du klatrer eller løper opp skyskrapere, utfører kjempehopp fra hustak til hustak og ikke minst sprer frykt hos dine omgivelser ved å ødelegge. For som undertittelen - Ultimate Destruction - hinter så smått om er ødeleggelse en vesentlig del av spillopplevelsen i The Incredible Hulk. Som Hulken kan du plukke opp størsteparten av objektene som finnes på spillområdene og bruke de slik det høver deg. Riv opp en lyktestolpe og spill golf med uskyldige forbipasserende, løft en buss og bruk den som slegge, ta tak i en personbil og knus den til to metallhansker som øker Hulkens slagkraft ytterligere - valget er ditt.
