Blomster og bier
Som om det ikke var nok å holde orden på bedrifter og det politiske liv, må du også sørge for arvinger som kan ta over og videreføre familiedynastiet. Oppskriften, dersom det skulle herske noen som helst tvil, er: En mann, en seng, ei kone. De to første er i boks fra starten av, så den begrensende faktor ligger (ikke ulikt virkeligheten) i den siste ingrediensen. Byen er full av kvinnfolk, men den ambisiøse tar ikke til takke med hva som helst. Ei fattig, arbeidsløs jente er langt enklere å overtale enn de av høyere rang. Er du riktig heldig kanskje du klarer å slå klørne i noen med både penger og makt. Før du kommer til frieri og giftemål må det smiskes, flørtes, klemmes og kysses. Alt velges ved hjelp av menyene, og så er det bare å lene seg tilbake og se på.
Så snart giftemålet er i orden vil du også få mulighet til å styre kona direkte. Portrett av dere begge legger seg i et hjørne av skjermen, og ved å klikke på disse skifter du kjapt fokuset fra den ene personen til den andre. Totalt kan du ha tre personer tilgjengelig her, men for å komme så langt må det hekkes. Spør din alltid villige kone om hun vil tilbringe natten med deg, og noen måneder senere er du far. Gi avkommet et navn og fortsett med dine øvrige sysler (eller lag et til). Etter noen år får du mulighet til å sende ham eller henne på skole. Det er ikke gratis, men må til om du vil få noe fornuftig ut av poden. Etter som årene går får du dessuten mulighet til å sende dem ut i lære. Dette avgjør hvilket yrke de får, og dermed hva de kan brukes til. I en alder av 16 år regnes de for voksne, og kan legges til i listen over personer du kan kontrollere direkte.
Alt vel og bra så langt, og spillet har så definitivt et vell av muligheter. Dessverre er det litt for mye rusk og litt for lite maskineri.
Mange valg, liten forskjell
Først og fremst er antallet muligheter villedende. Det høres ut som et spill det er vanskelig å gå lei av, og hvor du kan få en bråte forskjellige opplevelser, alt ettersom hvordan du spiller. Det stemmer bare til en viss grad. Spillet er strukturert slik at mange av mulighetene ligner veldig på hverandre. Det er for eksempel ingen nevneverdig forskjell mellom å være smed og baker. Du må handskes med akkurat de samme elementene uansett om det er sverd eller småkaker som produseres. Den direkte kontrollen du har over familien er også begrenset. Ja, du kan bestemme hvor de skal gå og gi dem ordre, men det er sjelden spesielt interessant å se handlingene utføres. Det hele er i for stor grad menystyrt, slik at det er vanskelig å leve seg inn i personene. Som rollespill alene holder det altså ikke mål.
Det er også et problem at modeller, stemmer, lyder og animasjoner ikke lever opp til diversiteten spillet ellers sikter mot. Det var vittig å høre min første sønn si at han ville bli bøddel når han ble stor, men ikke når den femte sønnen sa det for sin sjette gang. Smått komisk er det også at de nyfødte tusler rundt i stua, i kropper av samme størrelse som skolebarna i familien. Det er egentlig ikke problematisk, men det hadde unektelig gitt et bedre inntrykk om de vokste i flere trinn. Videre er det svært få ansikter og klesdrakter å velge mellom, slik at veldig mange ser nokså like ut.
Svak dialog
Det samme problemet gjør seg gjeldende i det meste som skjer i rådhuset. Møter, avstemninger og straffesaker hadde alle hatt godt av et større repertoar. I hver situasjon finnes det kun en håndfull replikker. Når disse fra tid til annen også settes sammen slik at det ikke gir mye mening, blir situasjonene enda mindre troverdige enn hva de endeløse repetisjonene alt gjør dem til. For ikke å nevne at det nok var et dårlig valg å bruke vaskepersonalet i kontorbygningen som billige stemmeskuespillere.
Det verste er nok likevel alle feilene. Spillet burde på ingen måte bli sluppet ut på markedet så uferdig. Du må regne med en og annen krasj, så det gjelder å lagre ofte. Spesielt med tanke på at en runde kan ta flerfoldige timer. Spesielt hyggelig er det da at spillet har en lei tendens til å kollapse mens du lagrer, og ødelegge fila i samme slengen. For å være på den sikre siden må du altså lagre ofte, og på flere filer. Det er ikke videre artig å miste tre timers jobb (ja, det lærte vi på den tunge måten). Det er også rikelig med andre feil. Noen tragiske, andre komiske. I ett tilfelle ble for eksempel en død mann valgt til en viktig politisk stilling. En annen gang satt makteliten i møte ei hel uke i strekk, fordi spillet hoppet bukk over slutten av møtet. Da var det bare å sitte pent og vente på det neste ukentlige møtet. Greit, det skal sies at det nå har kommet en oppgradering som skal rette på mye, men det er fortsatt langt fra noe sveitsisk urverk.
Konklusjon
The Guild 2 kunne på mange måter vært et enestående spill, men dessverre klarer det aldri helt å nå målene det strekker seg etter. Resultatet er et ambisiøst spill litt for fullt av irritasjonsmomenter og dårlige designvalg. Forsøket på å krysse rollespill med strategispill er spennende, og kjærkomment, men som så ofte med hybrider klarer det ikke å stå helt støtt verken på det ene eller det andre beinet. Når det er sagt klarer spillet likevel på mirakuløst vis å binde deg fast til skjermen, og det er lett å glemme klokka. På veien mot suksess er det utallige delmål, og alltid noe å ta seg til. Spørsmålet er bare om du kan overleve skjærene i sjøen.
