Første gang, andre gang, solgt!
Auksjonssystemet er ganske enkelt. Spillerne møter opp i det aktuelle auksjonshuset til rett dato, og får mulighet til å by på maleriene etter å ha inspisert dem for å avgjøre hvorvidt bildene er falske eller ikke. Den som vinner budrunden får bildet og må deretter ut på togtur igjen for å returnere det til korrekt museum. I hver av de store byene er det museer for spesielle stilarter. Kjøper man for eksempel et impresjonist-bilde må man til San Fransisco for å levere det til impresjonist-museet der. I galleriet kan man også se bildene som er blitt hengt opp og få mer informasjon om kunstneren og det aktuelle bildet. Motivasjonen for dette ser ut til å være et halvhjertet forsøk på å pløye inn litt "edutainment", ikke genuin kunstinteresse.
The Great Art Race er turbasert, hvor hver spiller i tur og orden får gjøre alt de vil i den byen de befinner seg, før en enten velger å ta inn på hotell eller reise videre. Da går turen videre til neste mann, og slik drives spillet fremover. Denne løsningen gjør gangen i spillet veldig ryddig og grei når det er flere som spiller samtidig, men spiller en alene blir dette veldig kjedelig. Det er kun budrunden på auksjonene som foregår i sanntid, hvor hver enkelt spiller har mulighet til å by løsrevet fra tur-tyranniet.
De turene der ingen menneskestyrte spillere gjør noe går med til å sitte apatisk foran skjermen og glo på at figurene sakte beveger seg rundt på verdenskartet uten at en kan gjøre noe med det. Her hadde det vært optimalt med en "spole"-funksjon. Slik det er nå blir spillet veldig kjedsommelig, særlig ved lange transportetapper.
Best i flerspiller
Flerspillerdelen av the Great Art Race er egentlig det mest fornøyelige ved hele spillet, selv om heller ikke denne er spesielt bra. Spillflyten er bedre med flere menneskelige spillere, og triumfene blir større når en slår venner og kjente fremfor en helautomatisk spiller med halvbra kunstig intelligens. Særlig budgivningene på auksjonene blir spennende når man spiller sammen med flere andre, og stemningen kan bli både amper og opphetet foran skjermen i jakten på kunstskattene. Det kan nesten virke som om spillet er laget primært for å spille flerspiller, men det er fortsatt dumt at enspiller-delen lider så mye under stillestående spilling. Kanskje utviklerne kunne tatt noen små grep for å forbedre spillopplevelsen når man spiller alene?
Grafikkmessig er ikke spillet spennende, men det grafiske uttrykket fungerer fint. Filmene som blir spilt i begynnelsen av hvert spill er av direkte dårlig kvalitet, både grumsete og mørke. Inne i spillet foregår det meste på forhåndsrendrede skjermbilder. I tillegg er verdenskartet kjedelig fremstilt, her kunne det blitt brukt mer spenstige farger og illustrasjoner. På den andre siden er grafikken i byene og i de forskjellige bygningene der fine, og dette skaper en god og tidsriktig stemning. Det er bare når spilleren skal plassere plantasjene at utviklerne har prøvd seg på noe annet enn rendrede bilder. Disse delene av spillet ser så dårlige ut at man priser seg lykkelig over at utviklerne har gått for forhåndsrendret grafikk i resten av spillet.
Musikken og lydeffektene i spillet er veldig fine. Lyden er av høy kvalitet, og de musikalske bakteppene i koloniene er stilige og understreker den gammelmodige kolonifølelsen grafikken allerede har lagt opp til.
Konklusjon
Å blande kolonitidens plantasjedrift med en kamp om å samle flest mulig kunstskatter er direkte ulogisk. Når spillet videre følger opp med en direkte kjedelig spillmekanisme og liten grad av valgfrihet, blir The Great Art Race en selsom og ensformig spillopplevelse. Flerspillermuligheten trekker en smule opp, men ikke nok til å gjøre dette til et kjøpbart spill. Er du veldig glad i Backpacker-serien og kunst kan The Great Art Race være et fint spill. Alle andre bør skygge banen.
