Det er alltid moro med spill som stikker seg ut, og gjør ting litt annerledes. Enda bedre er det med spill som gjør dette på en god og velfungerende måte, men som The Experiment viser, er det ikke alltid vi kan få både i pose og sekk. The Experiment er nemlig et unikt og spennende spill, men som så mange ganger tidligere viser det seg etter hvert at nyhetene fungerer bedre på papiret enn i virkeligheten.
Skipet med det rare i
I The Experiment følger vi Lea Nichols, som våkner opp tilsynelatende alene og forlatt på et mystisk skip. Det tar imidlertid ikke lang tid før hun oppdager at noen holder øye med henne, og omtrent samtidig oppdager du at denne «noen» er deg. Her spiller du nemlig ikke Lea selv, men en person som sitter med kontroll over skipets omfattende datasystem. Handlingen ser du gjennom overvåkningskameraer, og for det meste begrenses interaksjonsmulighetene dine til å åpne dører og skru av og på lys.
Lea forteller deg raskt at hun trenger din hjelp for å overleve, og selv om du ikke kan kommunisere direkte med henne får du mange muligheter til å signalisere hva det er du vil at hun skal gjøre. Vil du at hun skal gå inn i et spesielt rom kan du tenne lyset der, og så lenge hun ser det vil hun ta hintet og bevege seg inn dit. På samme måte kan du få henne til å ta en nærmere titt på ulike deler av rommet, om du tror det befinner seg noe av interesse der.
Du er nemlig like avhengig av Lea som hun er av deg – du er hjernen i spillet, mens hun er dine armer og bein. Ved noen anledninger får du tilgang på fjernstyrte roboter og andre ting som kan kontrolleres direkte, men stort sett er det Lea som må gjøre det som skal gjøres, uansett hva det er. Det er nettopp dette som gjør The Experiment til en rimelig unik spillopplevelse, samtidig som det ofte er nettopp her spillet feiler.
Hva vil du, egentlig?
Problemet er nemlig at det ikke alltid er like lett å få Lea til å gjøre det du vil at hun skal gjøre. Du kan blinke frenetisk med lysene, skru av og på monitorer og skjermer, uten at hun skjønner noe som helst. Ofte er dette selvsagt et tegn på at det du vil ha henne til å gjøre ikke er like fornuftig som du kanskje tror, men samtidig er det ofte slik at du vet hva hun bør gjøre, bare ikke hvordan du skal få henne til å gjøre det.
Dessuten kan Lea noen ganger være litt vel langsom i hodet. Om du for eksempel får henne til å titte inn i et skap (som du selv ikke har innsyn i), kan det godt tenkes at det ligger massevis av nyttige gjenstander der inne, uten at hun tar med seg mer enn én ting. For å få med deg mer, må du dirigere henne til det samme skapet én gang til. De første gangene dette skjer vil du sannsynligvis sitte fast i evigheter, overbevist om at du har prøvd alt som er å prøve, uten resultat. Først når du går gjennom alt på nytt vil du finne ut at det var mer å plukke opp.
Enda verre er det i de tilfellene hvor du må gjøre samme ting flere ganger før det i det hele tatt skal skje noe som helst. La oss for eksempel si at du utforsker en lugar hvor det er en telefon. Du får den til å ringe, og Lea går bort og svarer. Hun kan selvsagt ikke høre noe i andre enden, og legger på. Alt tyder på at du er ferdig med telefonen for godt, men neida. Du må få den til å ringe enda en gang – først da vil Lea se at det ligger noe nyttig ved siden av telefonen.
Ting som dette gjør selvsagt at spillet føles litt mer autentisk. Lea gjør ikke alt riktig på første forsøk, og dette gjør henne mer menneskelig. Men samtidig er det frustrerende. Det å sitte fast i flere timer fordi du måtte gjøre en tilsynelatende unyttig ting flere ganger før du oppnådde noe (som naturligvis var helt umulig å forutsi på forhånd) er rett og slett ikke moro. Bare frustrerende.
Smarte nøtter
Når du kommer forbi disse problemene finner du imidlertid mange varierte, spennende og veldesignede nøtter som venter på å bli løst, og de fleste av disse passer godt inn i helheten (uten at de lukter «eventyrspillgåte satt inn for å forsinke spilleren»). Dessuten er det moro å snoke rundt i datasystemet på jakt etter spor, i de ansattes private filer og e-post. Noen av dem bruker også et artig krypteringssystem hentet fra virkeligheten, som du må leke litt med i løpet av spillets gang.
Historien er også spennende, og det tar ikke lang tid før man blir nysgjerrig på hva det egentlig er som har hendt på katastrofeskipet. Omgivelsene er ofte ramponerte, og fulle av forvokste planter og muterte dyr, og likene av Leas tidligere arbeidskamerater ligger strødd. Lea selv later ofte til å vite mer enn hun ønsker å fortelle, noe som gjør deg litt usikker på henne (samtidig som det jo er forståelig at hun ikke nødvendigvis ønsker å oppgi potensielle statshemmeligheter til en fullstendig fremmed). Etter hvert flyttes handlingen bort fra selve skipet og til et enda mer mystisk og spennende sted, uten at jeg skal røpe for mye.
Stemningen ødelegges litt av at skuespillet generelt er av det mindre engasjerende slaget, og Lea virker aldri spesielt påvirket av det som skjer med eller rundt henne. Måten hun kommuniserer med deg på virker også litt vel selvsikker og følelsesløs, med tanke på at hun egentlig ikke vet hvem du er eller hvorfor du hjelper henne.
Mer trøbbel
Det største problemet med The Experiment er lagresystemet. I teorien kan du lagre når som helst, men slik er det ikke i praksis. Et lite ikon på skjermen viser når det er trygt å lagre spillet, og det virker ofte som dette skrur seg av og på uten mål og mening. I det ene øyeblikket kan du fint lagre, og i det andre øyeblikket er det umulig. Det verste er at det er mange sekvenser i spillet hvor det ikke går an å lagre overhodet, og disse kan ofte være både langvarige og vanskelige samtidig som de er umulige å gå ut av.
Det sier seg selv at når du har spilt i en time, er det lite fristende å miste all fremgangen din fordi du venter en viktig e-post (spillet liker stort sett ikke alt-tab) eller må gjøre noe annet. Og som for å gni salt i såret er det til og med sekvenser hvor spillet later som det er trygt å lagre uten at det er det, slik at det plutselig er umulig å fortsette når du laster inn det lagrede spillet igjen. For å unngå unødvendig frustrasjon og ergrelse bør du med andre ord aldri overskrive gamle lagrede spill, men dette er lettere sagt enn gjort – du får nemlig kun syv lagreplasser til rådighet.
Slikt tull som dette burde strengt tatt ikke vært til stede i et moderne spill, og det fungerer som en unødvendig forsuring av det som ellers hadde vært en rimelig god (om enn langt fra perfekt) spillopplevelse. Det er spesielt synd når opplevelsen som forsures dessuten er så interessant som den er i The Experiment.
I forhold til presentasjon, leverer The Experiment stort sett varene. Animasjoner og figurbevegelser er litt tamme, og detaljnivået er ikke ekstremt, men det hele ser likevel overbevisende ut. Lydeffektene er stemningsskapende, og det samme er musikken (som kun brukes ved spesielle anledninger). Utviklerne har også lagt inn mange små detaljer som gjør at det hele føles mer autentisk.
Konklusjon
The Experiment er et nyskapende og unikt spill med mange spennende gåter og en historie som raskt vekker nysgjerrigheten. Dessverre er det også et frustrerende spill, med til tider brukerfientlig design og et trøblete grensesnitt. Det verste med hele spillet er imidlertid det håpløse lagresystemet, som tvinger deg til å spille gjennom lange og vanskelige sekvenser i en enkelt omgang, eller starte dem helt på nytt du skulle finne på å gi opp underveis.
Resultatet er blandet. På den ene siden vil jeg anbefale erfarne gamere å ta en titt på dette spillet, da det er annerledes og interessant nok til at det raskt fanger oppmerksomheten. På den andre siden vil jeg advare alle potensielle spillere om at The Experiment kan være ekstremt frustrerende til tider, og at for hver gang det gjør noe genialt gjør det også noe tåpelig som forsurer opplevelsen.
Merk: The Experiment er ikke kommet ut i norske butikker, men er tilgjengelig fra Gamersgate (hvor det koster 20 dollar, eller cirka 100 kroner – ikke urimelig). Spillet er kjent som Experience 112 i de europeiske landene hvor det har blitt utgitt.
